Har nettopp lest Dødevaskeren og i en kommentar nevnte Rose-Marie at det var naturlig å lese En muslimsk mors kamp i etterkant og siden boken allerede var kommet i hus takket være hennes omtale var det bare å hive seg rundt og lese.
Azra Gilani skrev i 2016 en kronikk i Aftenposten hvor hun blant annet tok et oppgjør med deler av den muslimske kulturen eller snarere ukulturen og i etterkant av denne kronikken fikk hun mange henvendelser fra folk som ville høre hennes historie.

Dermed ble En muslimsk mors kamp til i et samarbeid med den yngste datteren, Maria.

Azra er oppvokst i Lahore med liberale foreldre som ønsket at alle barna skulle ta høyere utdannelse.  Døtrene deres fikk også lov til å gifte seg med hvem de ville og tilfeldighetene gjorde at Azra giftet seg med Shah som fikk seg jobb i vesten og dermed ble det til at Azra reiste til Norge.

Det ble litt av et kultursjokk for Azra å komme til Norge og noe av det første hun reagerte på var at nordmenn ikke snakket med hverandre, enten det var på butikken eller på bussen. I hjemlandet hennes var det vanlig at man hilste  på de som var rundt en.

Maten var også totalt annerledes enn det hun hadde vært vant med. Men når det verste sjokket var lagt seg ble det veldig viktig for Azra å bli så «norsk» som overhodet mulig, det være seg å lære seg å lage mat på den norske måten med norske retter, eller stå på ski om vinteren, eller å dra på hytteturer.

Azra gikk i bukser fordi det var mye enklere, men  det var ikke alle innad i det pakistanske innvandrermiljøet som likte det hun gjorde og klagde til Shah,men han lot henne gjøre det.

Når de fikk to døtre og de begynte på skolen fikk de ta del i ulike akiviteter og arrangementer på lik linje med andre norske barn, men Shah likte ikke at de skulle lære å svømme, være i et basseng kun iført en badedrakt når det var gutter tilstede. Det ble som å fremstille døtrene som seksuelle objekter ifølge Islam, påstod han.

Men til slutt ga han etter for dette og de fikk lære seg å svømme.

At Azra innførte noen norsk skikker og tok det beste fra de to kulturene ble overhodet ikke godt mottatt av det pakistanske miljøet. De kunne ikke begripe hvorfor hun ville bli så «norsk», og de pakistanske mennene var livredd for at hun skulle få konene deres også til å endre seg.
Shah, som selv hadde fått nok av alle disse endringene hos Azra opplevde nok at mennene i innvandrermiljøet la press på ham slik at han til slutt tok et oppgjør med henne.

Og på en ferietur til hjemlandet blir Azra og hennes to døtre fratatt passene sine slik at de ikke kunne reise tilbake til Norge når ferien var over. Dette endte med at hun mistet jobben sin og når hun endelig kunne reise tilbake til Norge hadde Shah solgt både leilighet og alle tingene deres. Det er i seg selv er grusomt men ingenting i forhold til det hun måtte gjennom før hun faktisk kunne reise tilbake igjen til Norge.

Azra skilte seg til slutt fra mannen sin, etter at hun hadde fått ytterligere to barn til med ham, og startet en liten butikk på Majorstua.

Da jeg ble skilt, florerte historiene innad i miljøet. Det virket som om alle hadde sin egen teori om hvorfor vi gikk fra hverandre. Noen mente jeg var for «moderne». «Stakkars Shah» hadde ikke klart å akseptere min moderne, norske tankegang. Andre mente jeg var  «for frigjort». Jeg visste altfor godt hva jeg ønsket ut av livet mitt, og var derme dikke lydhør og ydmyk nok for mannens ønsker. En tredje teori var at jeg hadde oppdratt barna til å tenke » for fritt». Jeg hadde lært dem å bli frie individer med selvstendige meninger, og det hadde såret den stakkars ektemannen, som til slutt ikke så noen annen utvei enn å forlate familien.

S.119/ 120

 

Det hersker ingen tvil om at Azra Gilani er en modig kvinne som har stått i denne kampen i årevis og ikke gir seg selv om hun har fått drapstrusler fra sitt eget folkeslag. For henne har denne kampen vært viktig, både for at hennes egne barn skulle få en enda bedre fremtid men også alle de andre muslimske kvinnene som ikke tør å kjempe.

For Azra var det viktig å integrere seg på en god måte og hun skulle oppdage at hun hadde mye mer til felles med sine norske venner fra middelklassen enn sine pakistanske.

I likhet med Sara Omar snakker Azra mye om sosial kontroll, og på 70-og 80-tallet var det vanlig  at foreldre sendte barna sine tilbake til hjemlandet fordi de var «livredde» for at barna skulle bli for norske og dermed gjøre noe galt som gikk ut over familiens ære.
Men dette hadde egentlig ingenting med kultur å gjøre,det var en ukultur utført av pakistanske menn som var redd for å miste kontrollen.

 

Jeg må beundre Azra og hennes kamp som slett ikke er bare hennes kamp, den burde vært alles kamp.  Klart det er viktig for innvandrere å bli godt integrert i det norske samfunnet og det er slett ikke noe galt å å ta det beste fra to ulike kulturer og gjøre den til din egen. Azras barn er nå voksen og flere av dem har stiftet familie selv og det var viktig for henne at de fikk gifte seg med den de ville noe de også har gjort.

Det er nesten en uke siden jeg leste denne boken nå og  kjenner at jeg burde ha skrevet en omtale av den med det samme jeg var ferdig men før jeg startet på omtalen så jeg intervjuet med Azra og datteren Maria hos Lindmo  og det anbefales for dem som ikke har sett det.

Dette er en viktig bok og det var en naturlig fortsettelse på Dødevaskeren som naturlig nok tar opp noen av de samme temaene, blant annet ære og skam.
Boken er til tider hjerteskjærende og fikk meg til å tenke på filmen «Ikke uten min datter» og da var det ikke fritt for at tårene rant.

Merket at jeg ble veldig sint underveis i lesingen, det er frustrerende å lese om hvor liten makt noen kvinner har ovenfor seg selv og derfor er det så befriende å lese om kvinner som tar til motmæle mot en slik ukultur i «sine egne rekker».

Jeg kan ikke annet enn å anbefale dere å lese boken selv om det kanskje ikke er et litterært storverk, av og til er det historien bak som er viktigst å fortelle.

 

Jeg vil anbefale dere å lese Eli og Rose-Marie sine fine omtaler av denne boken!

 

---

Forlag:Vigmostad & Bjørke
Tittel: En muslimsk mors kamp
Forfatter: Azra Gilani
Format:Innbundet
Sideantall: 208
Utgitt: 2018
Kilde: Leseeks

 

Azra Gilani

Foto: Vigmostad & Bjørke

 

 

 

HILSEN BEATHE