They had me at «islandske Helle Helle», mer skulle det ikke til før jeg var solgt og ikke kunne få boken fort nok i posten og når den kom var det bare å kaste seg over den med det samme. At Kristny blir sammenlignet med min danske heltinne kan jeg forstå og hun var faktisk hakket hvassere etter min mening, og med det mener jeg at det var ikke fullt så lavmælt.

 

I romanen Hestvik møter vi Elin, hun er skilt og mor til Dòri på 12 år. Når romanen begynner er hun og sønnen på vei til den lille viken,Hestvik, for å besøke den heller sparsommelige sommerhytten hun har arvet etter foreldrene sine en aller siste gang før hun legger den ut for salg. Dòri har ikke sett hytten før og er meget spent på hvordan den er og blir noe snurt når det viser seg at  hytten verken har innlagt vann, toalett eller internett. Hva i all verden skal han gjøre på  disse dagene?

Elin må selge hytten fordi hun trenger pengene, hun har lyst til å si opp jobben som tekstillærer og studere museumsfag eller noe. Komme seg litt videre i livet.

På veien ser de en turistbuss som har veltet og Elin velger å bare kjøre forbi. Her begynner jeg  så smått å ane at ikke alt er som det skal med henne.

Dagen etter sitter det en liten jente på den lille verandaen, hun har på seg en regnkåpe, helt lik den Elin hadde når hun var liten, med den samme flekken på den ene lommen. Det viser seg at hun har aspergers og er datteren til Haukur, en tidligere klassekamerat av Elin, og den verste bøllen du kan tenke deg.
Hun blir invitert på fest til Haukur og konen Kita samme kveld,Dòris blir værende igjen  alene på hytten. I løpet av kvelden forsvinner datteren til Haukur, og når Elin skal sjekke hvordan det går med Dòri er han også forsvunnet…

 

Jeg hadde på meg genseren som jeg himmellykkelig hadde strikket mens jeg ventet på at Dòri skulle komme, sjalet som ble til under kjærlighetssorgen og vottene som ble strikket i hverdagslivet foran en krimserie.
Jeg håpet at hjerte mitt ikke skulle gå amok og løpe løpsk, og tenkte på historien om mannen som sank ned i isbreen, men som sang seg varm og ble reddet til slutt.
Jeg la meg ned og syntes at mørket på innsiden av øyelokkene var mørkere enn jeg hadde sett før.

S.130

 

I likhet med sin danske kollega er det mye hverdagsrealisme å spore her og det meste av handlingen skjer i et stillferdig og rolig tempo, samtidig aner vi at det ulmer litt under overflaten. Jeg tolker det som vi for det aller meste er inne i hodet på protagonisten og innimellom er det vanskelig å orientere seg om man er i nåtid eller fortid og når forfatteren blander inn både mytologi og eventyr blir det ikke enkelt for leseren å vite hva som egentlig skjer her. Her må man være villig til selv å tolke både det som blir sagt og ikke minst det som står mellom linjene.

Om det starter rolig så er i hvert fall det fart og spenning på slutten for da går det nærmest i et bankande kjør de siste femti sidene, og det er bare å spenne seg fast og bli med helt inn. Vi får ingenting gratis i denne psykologiske romanen og det er med denne intensiteten på slutten at Kristny skiller seg fra Helle Helle.

Jeg likte godt denne sammensetningen og at man selv må tolke hva som egentlig skjer, at dette ikke er gitt på forhånd, skjønt vi får ved flere anledninger små pek som kan fortelle oss hvor dette bærer hen. Likte også godt disse tilbakeblikkene hennes hvor hun tilbragte somrene sammen med foreldrene på hytten, men også de mindre hyggelige som fortalte oss hvordan Haukur mobbet en av guttene i klassen, da fikk vi et godt innblikk i hvordan han var som barn, ikke at han er så veldig mye bedre som voksen heller- det skal sies. Han er en person som skal være så mye bedre enn alle andre. Sitter med en føleles at også Elin kan ha blitt mobbet som barn.

Handlingen spenner seg over ca et døgn etter mine beregninger, og i tillegg til Elin er det noen skrullete karakterer i tvillingparet Denni og Matthildur på femten år, de var jammen ikke helt i vater altså. Dette er barna til en Helgi, en bonde på nabogården, var sammen med en kort periode og som hun har latt være igjen med ham. Vel, godt mulig jeg også bare hadde latt de være igjen der for makan til unger altså. Men det var ikke bare disse karakterene som hadde noen usunne reaksjonsmønstre, det hadde faktisk de fleste vi møter på her, og dette forsterker bare mine mistanker til hvor dette bærer hen.

Forfatteren har til tider et poetisk språk som bare var helt nydelig og det var en fryd å lese. Kristny har kun gitt ut to bøker på norsk og om en brøkdel av de 30 bøkene hennes holder denne standarden må jo forlag(et)komme på banen for å få gitt ut flere av bøkene hennes, helst i går. Det var en så uhyggelig stemning i boken at det egentlig var litt småcreepy å lese, samtidig som det var et noe sårbart portrett av en kvinne som ikke har det så bra. Jeg håper flere leser denne ganske så snart for jeg er spent på hvordan andre tolker romanen. Ble skikkelig overrasket og fikk mer «action» enn det jeg hadde regnet med når jeg startet, så man må strengt tatt ikke være Helle Helle fan for å like denne boken selv om det finnes likhetstrekk. Hun har skrevet en rekke diktsamlinger og de må jeg si jeg ble skikkelig nysgjerrig på også. Gi ut flere av bøkene hennes, NÅ liksom!

 

ANBEFALES!

 

---

Forlag: Aschehoug
Original tittel: Hestvik
Norsk tittel:Hestvik
Forfatter: Gerdur Kristny
Oversetter:Tone Myklebost,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:157
Utgitt:2016
Min utgave:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Foto: Gassi

Gerdur Kristny er født i 1970 og er en islandsk forfatter. Hun har skrevet over 30 bøker, deriblant novellesamlinger og romaner for både voksne og barn. I 2010 vant hun Islandsk litterære pris for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for en diktsamling for et par år siden.

 

HILSEN BEATHE