Under snøen var kanskje den av høstens  bøker jeg gledet meg aller mest til og var aller mest spent på fordi jeg likte de to første bøkene så godt. Det begynte med Fuck Verden hvor vi ble kjent med Gunn som kjørte traktor og hadde DDE på full guffe og ikke minst  hadde hun utfordringer i forhold til moren sin som hun kaller Chris. Deretter kom Nærmere kommer vi ikke fra i fjor hvor vi ble enda bedre kjent med Jens og hans kjærlighet til Edor som var sammen med Beate til å begynne med. Sistnevnte bok var kanskje min aller største favoritt av de to bøkene. Det  er så bra at det skrives bøker om homofil kjærlighet, det tror jeg kan hjelpe mange til å komme ut av skapet selv om det strengt tatt ikke burde være noe skap å komme ut av.

 

Under snøen er en frittstående oppfølger til de to første og her møter vi alle sammen igjen. Til og med onkel Torstein og onkel Philip har tatt turen fra Finnsnes.
I første halvdel er det Gunn og Niklas som er fortellerstemmene.

Faren til Gunn oppsøker henne men hun er noe reservert i forhold til å ha kontakt med faren, farget som hun er av morens syn på ham.

Hun er kjæreste med Niklas men i kulissene lurer også karianne som var kjæreste med Niklas før, eller i hvert fall har de hatt noe på gang.
Mor- og datter forholdet mellom Chris og Gunn er delvis sentralt i denne første delen av boken, og ikke minst morens forhold til Anders  som virker å være en sjarmerende type – NOT.
Vi får også farens side av historien som kanskje var litt annerledes enn den historien som Gunn hele livet har fått prentet inn i hodet sitt av moren, og kanskje vår egen sannhet ikke alltid er den hele og fulle sannhet.

Niklas er kjempeforelsket i Gunn og blir helt knust når hun sier at det er slutt, han vet ikke hva godt han skal gjøre for henne. I hans sekvenser får vi ta del i skolesituasjoner og hilst på Jens igjen.

Gravstøtta til mormor har snødd ned. Jeg begynner å grave den fram med hendene. Mormor hadde visst hva jeg skulle gjøre med pappa. Det beste hadde vært å glemme ham, men det er ikke så lett med sju ubesvarte anrop på telefonen. Fingrene er stivfrosne, og snørret renner. Jeg skyver lua vekk fra øynene, men den sklir tilbake med det samme. Jeg graver og graver. Litt etter litt kommer steinen til syne. Stikker opp som en ensom klippe i alt det hvite. Hvorfor kan han ikke la meg være i fred?

S.27

 

I andre del er det Jens og Edor som kommer til ordet.
Jens er litt smådeppa etter at Edor kuttet ut all kontakt med ham etter den fine sommeren de hadde. Men faren til Edor hadde ikke blitt særlig blid når han så at de to guttene kysset.
Jens prøver å glemme Edor og satser heller på at han skal forelske seg i Vegard som etter all sannsynlighet har et godt øye til Jens.

Edor på sin side lever livet i Brighton og flørter med weed og andre gutter. Samtidig er det en gutt som er i tankene hans, som han ikke klarer å glemme.. Det er vondt å lese om den vanskelige situasjonen han har med faren, samtidig er det deler av det som foregår der borte som ikke virker like troverdig i mine øyne. Ikke at det virker usannsynlig at disse tingene kan skje, men jeg tror ikke at de kunne skje med Edor. Vet ikke, men det passet liksom ikke helt med det inntrykket jeg hadde fått av ham i forrige bok.  Her kan det godt være at jeg ikke liker å lese om han i armene på andre gutter enn Jens også.

Han er pen, ikke sånn ruskete pen som Edor, men ordentlig pen, som om noen har jobba lenge med å få ansiktet hans mest mulig symmetrisk. Moren hans svinser ut og inn av kjøkkenet mens hun stadig kikker inn i ovnen for å se hvordan det går med kakene. Adventsstjerna lyser i vinduet, og selv om hele kjøkkenet lukter av pepperkarer, klarer jeg ikke å grave fram et snev av glade jul.

S. 125

 

Det var veldig kjekt å treffe disse folkene igjen og på en måte er det leit at man ikke skal treffe dem igjen. Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker Jens og Edor, eller Jedor som jeg har døpt dem, aller best av disse. Vet ikke helt men jeg er inne i en periode hvor jeg syntes det er mye finere å lese om kjærlighet mellom to av samme kjønn enn  kjærlighet mellom mann og kvinne.

Det gjorde godt å få litt julestemning akkurat fire måneden før julaften, i hvert fall når høstværet har satt inn, skjønt i skrivende stund er det mer sommerlig  her enn det har vært på lenge.

Steinholm skriver som vanlig bra og det er lettlest som alltid. Sidene fyker avgårde nærmest av seg selv. Likevel så nådde ikke denne boken helt opp til de to første bøkene etter min mening. Til tross for at det er noen «vonde» og noen skjønne scener underveis så følte jeg at det var noe som manglet uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det skulle være, men det blir liksom litt for platt. Jeg fikk jo viljen min på slutten og det er jeg godt fornøyd med og hun har klart å flette sammen alles historie på en fin måte og sånn sett var det en fin avslutning, litt sånn Skam-ish. Og når jeg først nevner Skam, i en av scenene fikk jeg sånn Evak-følelse uten at jeg skal røpe noe mer og uten noe mer sammenligning forøvrig og det var den fineste scenen i hele boken, da så jeg for meg disse to.

Ikke det, det var noen fine scener med Niklas og Gunn også, bare så det er sagt.
Det var også veldig kjekt å treffe onklene til Jens igjen, digger  de to altså!

Boken er slett ikke dårlig altså, jeg skulle bare ønske at jeg likte den enda bedre enn jeg gjorde. Merket at jeg ikke klarte å engasjere meg like mye hele tiden eller slik jeg gjorde med de to første bøkene, og det var litt dumt. Kanskje jeg rett og slett hadde altfor høye forventninger? Kanskje det burde vært litt mer drama her?  Mulig boken skulle vært litt lenger siden vi her hadde med fire ulike fortellerstemmer å gjøre, samtidig føler jeg ikke at det er noe med karakterene jeg trenger å vite noe mer om. Den eneste må være Vegard som vi ble introdusert for i denne boken, men kanskje det er han hun skal skrive om i den neste boken sin?  Fikk litt vondt av ham og kunne tenke meg å bli bedre kjent med ham.

Føler meg ikke helt ferdig med Jedor og Co helt ennå altså, så jeg håper at forfatteren har flere planer for denne gjengen i fremtiden.

 

 

---

Forlag: Vigmostad&Bjørke
Tittel: Under snøen
Forfatter: Monika Steinholm
Format: Ebok
Sideantall: 221
Utgitt: 2017
Kilde: Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Monika Steinholm er født i 1983  og er bosatt i Trømsø. Hun har tatt et toårig forfatterstudium ved universitetet i Tromsø og jobber i en bokhandel. Det vil si at hun for tiden har permisjon fordi hun skal skrive. Hun debuterte som forfatter i 2015 med ungdomsboken Fuck Verden og fulgte opp med Nærmere kommer vi ikke i 2016. Under snøen er forfatterens tredje bok og  er en frittstående oppfølger til de to første.

 

 

HILSEN BEATHE