Til tross for at forfatteren har et hav av bokutgivelser bak seg har jeg kun lest èn roman av henne tidligere og det er Fleur som kom ut for tre år siden. En roman jeg ble veldig begeistret for.

I årets roman I hans armar treffer vi den unge Sofia, 23 år, deltidsansatt på biblioteket og kunstner. Hun har nettopp slått opp med typen sin og ser for seg en lengre tilværelse som singel, hvor hun skulle reise, lage kunst og bare kose seg alene i leiligheten sin. Men disse planene skulle ikke vare så veldig lenge for på et arrangement i forbindelse med et jobbprosjekt traff hun den 15 år eldre Frank, en vakker amerikaner.  Han er kunstner og meget intellektuell. De fikk umiddelbart god kontakt og tenkte at han kunne hun ha det litt moro med, og det hadde hun også – til å begynne med.

Det gikk som det måtte gå og hun falt pladask og borte var planene om et fritt singelliv.
Han tok henne mildt sagt med storm, var meget støttende når det gjaldt kunsten hennes, og lærte villig bort av sin store kunnskap. Han lærte henne blant annet nye malingsteknikker og fikk henne til å reise alene på en tur til Hellas hvor hun kunne bruke teknikkene hun hadde lært seg, hente inspirasjon. Han skrøt villig vekk av henne til venner og bekjente, og alle likte denne sjarmerende amerikaneren.
Han flyttet raskt inn til henne uten at dette var noe de hadde diskutert på forhånd, men hun likte alle de vakre tingene han hadde med seg og overså varsellampene som såvidt begynte å blinke…

Eg tenkte ikkje på han eg hadde møtt. Men eg hadde møtt han, og seinare,når jeg tenkte på skiljelina mellom det første og det andre møtet, var det første som å få eit ønske oppfylt og det andre som å vakne på innsida av ein annans draum og oppdage at eg var hovudpersonen. Han var Odyssevs. Snart skulle han strande på øya mi.

S.19

Sakte men sikkert begynte ting å endre seg, det lyse han omgav seg med ble etter hvert mørkere og mørkere og til slutt var  alt bekmørkt.

Disse endringene skjer over tid og det var nesten som hun ikke så dem med det samme, og de gangene hun gjorde det fant hun fort unnskyldninger for ham. Deretter blir han syk og må opereres, men hvem gjør det vel slutt med en som er syk? Og han kan jo bli grei igjen?

Han skryter ikke lenger av henne, faktisk så slenger han heller drit. Blir mer og mer kritisk til henne og det hun gjør. Han gjør narr av henne og vil bestemme over henne og hvem hun skal ha som venner, dette gjør han egentlig veldig tidlig men hun ser det ikke, eller velger å ikke se. Ingenting hun gjør er godt nok lenger. Til og med det å så noen stakkars blomsterfrø er noe hun må gjøre etter han har lagt seg fordi han ikke må vite om det. Sykdommen hans ser ut til å gjøre ting enda verre, og hun tenker at ting vil bli bedre etter hvert, bli som før igjen bare han får litt mer avstand til sykdommen og blir litt friskere. Yeah, keep telling yourself that girl!

 

Orda til mor mi fylte hjartet mitt. Dei var ei dør på gløtt…….Orda hennar var som sommarvind mot kinnet. Som pengar i banken. Eit stort fond eg kunne løyse ut, viss eg måtte.

S.166

 

Jeg har lest flere romaner om kvinner som blir værende i forhold som ikke er bra for dem. Forhold som bryter dem  så kraftig ned at det omtrent ikke er mer igjen. Det er ikke alle som har falt i like god jord her hos meg men denne romanen var en av de beste jeg har lest på lenge, og det tror jeg er på grunn av den hovedpersonen Tusvik har klart å skape. Hun kryper under huden på meg nærmest umiddelbart og jeg har stor sympati med henne selv om jeg ikke liker valgene hun tar.

Joda, jeg ble sint og frustrert og hadde til tider mest lyst til å rive meg i håret,av Sofia fordi hun orket å holde ut så lenge som hun gjorde. Fordi hun lot det gå så langt at hun nærmest  gikk til grunne selv, og for hvem? En mye eldre fyr med tydelige narsisstiske trekk( uten at jeg er i en posisjon til å gi noen denne diagnosen) men altså, det er så hjerteskjærende å lese om en ung kvinne som går på tåhev og som ikke tør å puste omtrent i tilfelle det skal forstyrre kjæresten på noe vis.

De gangene jeg ikke hadde lyst til å rive meg i håret hadde jeg lyst til å gi Sofia en klem,ja,jeg fikk veldig medlidenhet med henne. Noe jeg slett ikke alltid får fordi jeg blir som oftest sint på disse kvinnene som orker å utsette seg selv for dette. Hvorfor i all verden vil de seg selv så vondt? Hvorfor prøver de å strekke strikken så langt at det er en stor fare for at den ryker? Nå er det sikkert lett for meg å sitte på utsiden å si at man ikke skal holde ut ting som dette,og det fortoner seg nok annerledes for de som står midt i det. Men jeg undrer meg også på hvorfor man velger å være i et forhold man «må holde ut i»? I dette tilfelle og i sikkert mange andre også, så handler det vel også om hvilken enorm makt disse menneskene får ovenfor partneren sin, de blir lurt til å tro at de ikke klarer seg uten dem, og derfor bryter de ikke ut nærmest uansett hva de blir utsatt for. Eller de blir rett og slett livredde.

Den godeste Frank er en mester i å manipulere og mange av kvinnene i slike situasjoner blir jo nettopp manipulert. Først er det masse ros, gir god hjelp osv… til man føler at man er i en slags takknemlighetsgjeld til vedkommende som prøver(og tildels klarer) å bryte en ned. Sofia var i likhet med mange andre i samme situasjon, et oppegående  og selvstendig menneske som en skulle tro det skulle ti ville hester til for å rokke ved.
Forfatteren har skapt noen meget troverdige karakterer og situasjoner, jeg fikk helt vondt inne i meg enkelte ganger når jeg merket hvordan sinnstemningene til Sofia endret seg i takt med humørsvingningene til Frank. Og ikke minst hvordan hun taklet det at han var så ustabil og hva det gjorde med henne. Disse scenene kunne jeg godt ha tenkt meg å se på film av en dyktig skuespiller som hadde fått frem de etter hvert så frynsete nervene til Sofia.
Handlingen er forøvrig lagt til midten av 80- tallet, en tid hvor det ennå ikke fantes verken internett eller mobiltelefoner.

Tusvik skriver veldig godt på et nydelig nynorsk  språk som tidvis også er meget poetisk. Noe som veier opp for alt det mørke som blir beskrevet her. Dette var en meget sterk og medrivende roman om kjærlighet men kanskje aller mest om avhengighet og ikke minst besettelse. Uansett så kommer den til å sitte lenge i.
Jeg kom til å tenke på at det finnes menn som er i slike forhold, det er ikke bare kvinner, og jeg undrer meg på hvorfor det ikke blir skrevet bøker om disse mennene? Holder de ut på samme måte som disse kvinnene gjør eller bryter de fortere ut?

 

Denne romanen håper jeg blir lest av mange og jeg skal definitivt lese mer av forfatteren. Anbefales!

 

Han tar over livet mitt og alt eg har.

 

---

Forlag: Oktober
Tittel: I hans armar
Forfatter: Marit Tusvik
Format: Innbundet
Sideantall: 262
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

 

Forfatter

 Marit Tusvik er født i 1951 og er en norsk forfatter, dikter og dramtiker. Hun debuterte som forfatter i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisen til Mandarinlandet. Hun har etter det gitt ut en rekke romaner, barnebøker og skuespill i tillegg til flere diktsamlinger. De to første skuespillene hennes er også filmet for fjernsynet. Hun har mottatt en rekke priser for sitt arbeide og jeg kan nevne blant annet Ibsenprisen, Amalie Skram-prisen, og nynorsk litteraturpris og  i 2004 mottok hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.

 

 

HILSEN BEATHE