Jeg hadde akkurat lånt denne på eBokbib og var såvidt i gang med lesingen når boken dumpet ned i postkassen min uten at jeg visste den var på vei. Jeg liker slike overraskelser og særlig når boken faller i smak. Noe denne så absolutt gjorde. Forfatteren bak diktboken er en av høstens debutanter og et av diktene var med i en sommerdagbok i regi av Flamme forlag i fjor sommer.

Så faller jeg handler om en jeg-person, en eldre kvinne som går å venter og venter på barnet sitt og allerede på en av de første sidene fikk jeg frysninger av å lese om denne kvinnens store sorg.

Det er mulig jeg må spoile litt for å kunne gi best mulig uttrykk for hva jeg tenker og føler om boken, og ikke  minst om hva jeg tror har skjedd her. Derfor leser du videre på eget ansvar.

I første halvdel av boken ser vi denne kvinnen som bærer på en stor sorg, hun er så nedtynget  av sorg at jeg fikk umiddelbart en stor medfølelse med henne. Hun har en så stor lengsel etter sin datter at hun egentlig bare går der på vent. På vent etter livstegn fra sin eneste datter. Hun kamuflerer ventingen med å ta flere turer til butikken, glemmer viktige ting med vilje slik at hun må gå tilbake, og hele tiden venter hun på livstegn.

Ofte oppsøker hun inngangen til et tilfluktsrom hvor datteren ofte gjemte seg i når hun følte at det bråkte for mye rundt henne, eller hun var redd for ting,som atombomber eller naturkatastrofer.
Hun trakker gatelangs, opp og ned i de samme gatene, år ut og år inn.

og hvor blei det av deg
da du fortsatte å forsvinne sånn
som om det var en lek
bare at det var på ordentlig
og hver gang jeg ikke fant deg
kom du ikke fram av deg selv

Snudde du deg for å sjekke
om jeg fortsatte å lete etter deg
da du gikk hjemover
eller det du kalte hjem
som bare var nye steder hver kveld
en sofa en skitten madrass
en tynn vegg mellom deg
og noen du bare så vidt kjente
…….(…..)…….

S.20

Vi får ikke vite eksakt hva som har skjedd med datteren, men vi får sekvenser som indikerer at hun har kommet skjevt ut. Min første tanke var at datteren har rusproblemer og at det er derfor hun ikke har kontakt med moren. For eksempel så bodde hun på skitne madrasser på et gulv hvor andre hadde ligget før henne.
Noe får meg til å tenke at datteren er død, av en overdose eller noe. At moren rett og slett er i en så stor og dyp sorg at hun ikke kan ta inn over seg at datteren faktisk er borte for alltid.

Etter hvert som denne kvinnen  blir eldre virker hun litt forvirret, hun klarer ikke å finne veien tilbake fra butikken, eller kanskje like mye veien tilbake til livet slik det var før datteren forsvant, eller ble født.

I andre halvdel blir vi tatt med tilbake til da datteren blir født, og vi får ta del i barndomsårene hennes og frem til hun er ungdom. Denne eldre kvinnen er alene om omsorgen. Vi får ta del i turer de hadde og øyeblikk de delte. På meg virker det som datteren veldig tidlig  søkte seg vekk, og det kunne virke som hun hadde problemer med å tilpasse seg.
Moren prøver fortvilet å finne ut hva som gikk galt og når. Om det var noe hun gjorde feil eller kunne gjort annerledes.

…..(……)…..
jeg husker en gang vi skulle møtes ute
jeg sto nesten en og en halv time og venta på deg
da jeg gikk hjemover hørte jeg sirener
og jeg var sikker på at noe hadde skjedd
jeg ville løpe
men det satt fast i meg
en redsel
så jeg gikk bare helt vanlig nedover rekken av hus
der vi hadde bodd sammen men hvor jeg må bodde
aleine

S.44

 

Først må jeg si at jeg er imponert over hva forfatteren har fått til med denne boken,  ikke minst med tanke på at dette er hennes første bok. Det er velskrevet, sterkt og veldig medrivende. Jeg var solgt allerede på første side. Egentlig «bør» jo dikt leses sakte men det klarte jeg ikke her, boken ble slukt i et eneste stort jafs. Det endte med at jeg leste boken èn gang til for å være sikker på at jeg fikk med meg alt.
Boken er som en roman skrevet i diktform.

Her får man ikke noen eksakte svar på om datteren er død eller ikke, jeg tolket det som hun er det. Men det kan også være at hun ikke er det, men bare har kuttet ut all kontakt med moren.
Det virket som om moren også hadde sine problemer og utfordringer når datteren vokste opp, hun bekymret seg veldig for datteren sin og men kanskje dette ikke kom frem på den måten hun ønsket.
Èn tanke som slo meg var at enn om datteren ikke har eksistert i det hele tatt og alt bare har vært oppe i hodet til denne kvinnen, at minnene hennes er falske? Kanskje har hun hatt en drøm om å få et barn en gang?
Det er i grunnen veldig fascinerende dette med minner,hvor mye sannhet ligger det egentlig i dem? Og hvem sin sannhet er mest «riktig»? Nei, nå løper fantasien min helt løpsk her.

Men altså, denne sorgen til denne kvinnen er til å ta og føle på. Det er så rått og hjerteskjærende at jeg fikk helt vondt inni meg. Det må være helt grusomt å bære på dette gjennom mange år som jeg tror hun gjorde.

Jeg ser frem til flere omtaler av denne,foreløpig kunne jeg ikke finne noen.  Er så spent på hvordan andre tolker denne diktsamlingen, om andre trekker samme konklusjon som det jeg har gjort.

Vel, denne krøp rett under huden på meg og jeg har ikke følt det sånn som det her for en diktsamling  siden jeg leste Um sakne springe Blome i fjor.  Jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre til alle som leser dette innlegget. Ikke minst, dere kjære medbokbloggere, her snakker vi mulig nominasjon til bokbloggerprisen 2017 så les,les og les.
Til Rebecca Wexelsen (jada, som om hun leser dette innlegget liksom) vil jeg bare si gratulerer med sterk og nydelig bok, og jeg håper at det kommer flere bøker i fremtiden.

 

Oppdatert: 25 aug: Ellikken har skrevet en rørende omtale av boken som jeg anbefaler deg å lese!

---

Forlag: Tiden
Tittel: Så faller jeg
Forfatter: Rebecca Wexelsen
Format: Innbundet
Sideantall: 64
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

 

Forfatter 

Rebecca Wexselsen er født i 1986 og har bakgrunn fra språk-og litteraturstudier. Hun jobber til daglig som tekstforfatter. Så faller du er hennes debutbok.

 

 

HILSEN BEATHE