Jeg fikk tips om den engelske utgaven av denne boken, Pond, inne på Goodreads og veien til nærmeste nettbokhandel ble veldig kort og siden den var kommet i norsk utgave kjøpte jeg det. Dette er forfatterens debutroman og  hun har høstet mange lovord for denne, noe som er helt fortjent etter min mening.

Først trodde jeg at Dam var en samling noveller, men det viste seg å ikke stemme. Det er heller ingen roman i vanlig forstand for her følger man ikke den «vanlige malen», her finner man ikke noe vendepunkt noe sted, karakteren utvikler seg heller ikke på noe vis underveis. Det går i grunnen i samme tralten hele tiden. På det ytre plan skjer det altså ikke så veldig mye, og som lesere overværer vi hovedpersonens indre monologer og vi blir med henne helt ned på detaljnivå når hun beskriver omgivelsene, det være seg ute eller inne. Her snakker vi om alt fra komfyrbrytere til regndråper. Hun er også en mester i å avspore, noe som var veldig uvant til å begynne med.

Hovedpersonen er en enslig kvinne vi aldri får vite navnet på, vi får heller ikke vite hvor gammel hun er men det spiller forsåvidt ingen rolle. Hun har bosatt seg i en leid hytte langt inne i en skog. Det kan virke som hun har flyktet fra folk og søker nå en mindre folksom tilværelse. Etter hvert som teksten skrider frem får vi vite at hun har hatt en akademisk karriere, men at en uheldig kommentar fra en konferanse er noe av grunnen for at hun er der hun er i dag. Hun har hatt flere type jobber, blant annet har hun jobbet i en sykkelbutikk.

Hun liker mat, drikke og menn – i den rekkefølgen. Hun må være godt full for å bli nevneverdig begeistret for en fyr, men hun elsker sex og ikke  minst mat etter sex- det er kanskje det viktigste.  Og i følge henne er spanske appelsiner noe av det aller beste du kan spise etter at du har hatt sex i evigheter.

Det første jeg gjorde, var å rense peisristen,og idet jeg senket brettet for å la asken skli ned i bøtta under, ble jeg slått av en pluselig tanke som først og fremst var komisk, men likevel dypt urovekkende: At jeg sjelden klarer å opparbeide meg noen nevneverdig begeistring for det annet kjønn med mindre jeg er full. Det ble snart tydelig for meg at denne bestemte iakttakelsen ikke bare var et flyktig tilfelle av overskuddspreget selvpisking, og etter hvert som tanken fikk stadig sterkere feste hos meg, ble jeg fylt av forundring og en viss bekymring over at en såpass viktig innsikt kunne holde seg borte fra meg så lenge, ettersom det virket som om de tilfellene innsiktene baserte seg på, ikke bregrenset seg til enkeltstående og atypiske livsfaser, men stort sett favnet om hele min romantiske karriere. Dermed måtte jeg også vedgå at jeg fram til ganske nylig hadde vært mer eller mindre full det meste av tiden.

S.56

Tittelen på boken henspeiler til en av fortellingene for like i nærheten av henne ligger det en dam og over denne dammen som ikke er noe særlig dyp står det er skilt med «dam» på. Hun røsker skiltet opp og legger det i skjul langs en omslynget trestamme like ved. Hun hadde trodd at slike dammer var dype og en dag hadde hun tatt med noe boss og kastet uti, noe knust og kostbart noe, bare for å oppdage at det ble liggende der på en fryktelig synlig måte for å bruke hennes ord.

Kvinnen er ensom og vi får aldri høre om verken venner og familie, hun har en venn som bor like i nærheten og  det hender hun overnatter hos ham. De gangene ligger hun våken hele natten og lengter tilbake til hytten og til grønnsakene som vokser og gror utenfor døren hennes.
Hun liker å lage drama, ofte for den minste lille ting, og selvfølgelig helt for seg selv. Som når den ene komfyrbryteren på det lille minikjøkkenet ryker og hun tar kontakt med leverandøren og det viser seg at det ikke lenger lages reservedeler til nettopp den komfyren hun har. Og deretter begynnter hun å fable om hva som skjer når den neste bryteren ryker  for ikke å snakke om hva som kommer til å skje når den  aller siste bryteren også slutter å virke. Dette fabler hun om gjerne over flere sider.

 

Hovedpersonen er flink til å lytte til naturen og boken er full  av  beskrivelser  av den. Det være seg regndråper eller løv som faller inn gjennom et åpent baderomsvindu. Snakk om å bli med «back to basic» og jeg kan ikke annet enn å like det.

Hva har det å si, tenkte jeg, om du tisser på ham underveis? Ville det ikke vært til pass for ham? Jeg dvelte ikke lenger ved problemet fordi utsikten til å tisse på ham faktisk plaget meg veldig, og jeg ønsket ikke der og da å gå nærmere inn på årsaken. Etter hvert som avstanden mellom oss minket, begynte jeg å se meg selv fra den unge mannens perspektiv – de medtatte selskinnstøvlene, den sjokkrosa snøkrystallborden øverst på de norske ullesokkene, den tynne blondekanten nederst på nattkjolen. Det våte uflidde håret. Det skjedde naturligvis ingenting. Jeg stod ved en grind og en ung mann gikk forbi. Det var det hele.

S.126

Dette er en velskrevet bok og jeg forstår godt at hun har fått lovord for denne. Den er ikke spesielt lettlest men hun har et godt språk. Det tok lang tid å komme inn i denne boken men når det løsnet så ble det rett og slett en fornøyelse å lese. Hun snakker av og til direkte til leseren, Skjønner du?, Hvis  du vil vite det, faktisk  er ord som gjerne går igjen. Egentlig liker jeg ikke å bli snakket direkte til  på denne måten men her fungerte det fint – faktisk. Hvis du vil vite det så likte jeg det. Det gjorde at man kom enda nærmere henne på en måte, skjønner du?

Vet ikke helt, men jeg har fått skikkelig sansen for bøker hvor det på det ytre plan ikke foregår så veldig mye. Den er både morsom og til tider ganske så mørk. Den skal visst være noe selvbiografisk.  Og litt morsomt at hun i likhet med Agnes Ravatn er opphengt i penner, vel og merke ikke den samme typen. Og kanskje er det en «yrkessvakhet»?
Boken består av 20 ulike tekster og er av varierende lengde, noen er på få linjer mens andre går over mange sider.

En tanke slo meg når jeg satt og leste. Ofte er det slik at man i perioder fokuserer på de små tingene her i livet for å unngå å ta tak i de store tingene fordi de små tingene  er lettere å håndtere og kontrollere. Og kanskje var det nettopp det hovedpersonen her gjorde. Jeg fornemmer at hun er i en form for krise som gjør at hun velger det livet hun lever akkurat nå.
Denne boken anbefales og jeg ser frem til neste bok ført i pennen av Bennett.

Rose-Marie har skrevet et fint innlegg om boken som jeg anbefaler deg å lese!

 

---

Forlag:Pelikanen
Original tittel: Pond
Norsk tittel: Dam
Forfatter: Claire-Louise Bennett
Oversetter: Anne Arneberg
Format: Innbundet
Sideantall: 186
Utgitt: 2015
Min utgave: 2017
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Claire-Louise Bennett vokste opp i Wiltshire i England men bor i Galway i Irland. Dam er hennes første bok, men hun har hatt noveller og essays publisert blant annet i The Moth og The Irish Times.

 

 

HILSEN BEATHE