Tittel:Det er best sånn-Forfatter: Tore Westre-Format:Innbundet-Sideantall:139-Utgitt:2023-Kilde: Reklame/ Leseeksemplar tilsendt fra Tiden forlag

LOVENDE DEBUT OM OMSORGSSVIKT

Det er alltid spennende å oppleve helt nye litterære stemmer og akkurat Tore Westre håper jeg vi hører mer fra i fremtiden for han har skrevet en god roman om blant annet omsorgssvikt, dette er ikke en perfekt bok men en absolutt lovende debut. Jeg hadde akkurat lastet boken ned på Bookbites når jeg helt overraskende mottok boken fra forlaget, og siden jeg ikke var helt i humør til å fortsette med boken jeg holdt på med fikk denne snike seg i lesekøen.

I romanen møter vi en far og hans lille sønn. Over de første sidene oppleves handlingen veldig repeterende. Faren kjører den lille sønnen til barnehagen før han selv kjører til jobben, hvor han ikke gjør annet enn å ligge på gulvet og stirre i taket eller gjøre noe med pcèn slik at den blir ødelagt. Deretter kjører han og henter sønnen i barnehagen, og de reiser enten hjem eller går å svømmer. Etterpå spiser de vafler.
De snakker om moren til den lille gutten, faren sier hun er død og bor på månen. Sønnen spør om det er fugler der for moren likte godt fugler husker han.
Sønnen vil snakke om moren, faren vegrer seg og vil ikke snakke om det som tydeligvis tynger ham veldig. Det merkes ganske tidlig at disse to sliter med et eller annet for det hviler noe dystert og mørkt over sidene, selv de sekvensene som tar for seg deres repeterende og sett utenfra, noe kjedelige liv?

Gjennom store deler av romanen opplever jeg at sønnen alltid er alene når han blir hentet, det nevnes aldri at han er sammen med noen av de andre barna i barnehagen. For meg var det sårt å lese om, blant annet fordi jeg får en følelse av at faren ikke tar notis av det. Etter hvert begynner den lille gutten på skolen og han får en kamerat, Mathias. Han spiller fotball, faren hans er trener på laget. Den lille gutten ønsker å spille han også,noe faren ikke blir særlig begeistret for. I en periode er han ganske mye med Mathias og familien, og det slår meg at han får noe der som han savner i hverdagen, en følelse av et «vanlig» familieliv. Men det at sønnen får nyss i hvordan et annen type liv kan være virker å være truende for faren, det er nesten som at han ønsker at resten av verden skal la ham og sønnen være i fred. Jeg forstår på en måte sorgen hans,samtidig er det ikke et sunt oppvekstmiljø for sønnen slik jeg ser det.

Faren, som jeg tolker som hovedpersonen i romanen er ganske så kald og følelsesløs, det virker som han har gitt opp og ikke interesserer seg for noe som helst. Det virker som om sorgen han bærer på gjør han handlingslammet, men kan vi som lesere egentlig stole helt på ham?

Romanen er delt inn i tre deler som bærer titlene, Han,Hun og Jeg,hvor alle kapitlene blir presentert fra hans(farens) perspektiv. Kapittelet «hun» er et retrospektiv hvor vi får et innblikk i hvordan de hadde det som et par, både under graviditeten og etter fødselen, hvor det viser seg at hun fikk en alvorlig fødselsdepresjon.

Gitt at dette er en kort roman på knappe 140 sider har jeg med vilje utelatt en god del av handlingen, jeg gikk inn uten å vite så mye om boken, og det tror jeg er best for leseopplevelsen. Forfatteren har et veldig godt språk og han har lagt inn mange fine litterære symboler i teksten. Forfatteren forteller mye på få sider, og det er nesten mer undertekst enn tekst for å stjele et par ord fra anmeldelsen fra bok365.no, som jeg ikke anbefaler å lese før du eventuelt har lest boken selv for her er det spoiling over en lav sko. Jeg forstår på en måte hovedpersonens grunn for å handle slik han gjør selv om jeg selvfølgelig ikke er enig i avgjørelser han tar på veien, men det er et eller annet jeg føler forsvinner for meg underveis, uten at jeg kan sette fingeren på hva. Men det er noe i teksten som mangler som hindrer meg i å syntes dette ble en topp leseopplevelse.

En god leseopplevelse for all del, og jeg har ingen problemer med å anbefale den videre,men kanskje mer tekst og mindre undertekst hadde gjort underverker? For denne leseren i det minste. En ting er i hvert fall sikkert, forfatteren har gjennom hovedpersonen sin vist oss hvordan man ikke bør behandle et barn i sorg. Jeg ser virkelig frem til neste prosjekt fra denne kanten for med denne debuten har forfatteren vist at han er en god historieforteller som behersker å skrive om menneskers sårbarhet og mangler på en god måte.

ROMANEN ANBEFALES!

Forfatter

Tore Westre er født i 1996 og er en norsk lektor og forfatter. Han har tidligere gått på forfatterstudiet i Bø. Romanen Det er best sånn er hans debut som forfatter.

HILSEN BEATHE