Original tittel: Nightcrawling-norsk tittel:Nattvesener-Forfatter:Leila Mottely-Oversetter:Hilde Stubhaug,MNO-Format:Innbundet-Sideantall:312 -Utgitt:2022-Min utgave: 2023-Forlag:Gyldendal norsk forlag-Kilde:Kjøpt

LESTE JEG NETTOPP ÅRETS BESTE ROMAN?

Jeg ble oppmerksom på denne romanen i fjor når den kom på langlisten til bookerprisen, og hun er den yngste forfatteren noensinne som har blitt nominert til den jeve prisen. Hun var bare 17 år når hun begynte på denne romanen og det er intet mindre enn imponerende for dette var veldig, veldig bra! Det er uten tvil den beste romanen jeg har lest i år.
I forfatterens merknader skriver hun at hun ble inspirert av en politisak i Oakland fra 2015 hvor det kom frem at flere ansatte i politiet hadde vært med på å seksuelt utnytte en ung kvinne og deretter forsøkt å skjule det. Den jenten var bare 14 år når det skjedde. Saken ble rullet opp når en politimann tok selvmord og etterlot seg et brev. Det står en artikkel om den saken her om noen vil lese mer.

I Mottleys roman hvor handlingen er lagt til det samme området, Bay area , er det 17 år gamle Kiara som er hovedperson. Hun bor sammen med en eldre bror i den samme leiligheten de vokste opp i, en gammel leiegård med et svømmebasseng full av hundedrit. Faren, som var inn og ut av fengselet, er død mens moren soner en dom på såkalt åpen soning etter at hun prøvde å ta livet sitt og delvis var ansvarlig for at lillesøsteren deres druknet. Dermed er det bare Kiara og broren Marcus igjen. Kiara dropper ut av skolen og det er omtrent umulig å få en vanlig jobb, det finnes ikke penger til verken mat,regninger eller husleie så noe må gjøres. Marcus løfter ikke en finger for å hjelpe til og er mer opptatt av å gjøre «karriere» som rap-artist. Det vil si at han tilbringer det meste av tiden i et lydstudio hjemme hos en kamerat.

Kiara tar seg ofte av ni år gamle Trevor som er sønnen til den ene naboen hennes, en junkie som har mer enn nok med seg selv og overhodet ikke er kompetent til å ta seg av et barn. Hun følger ham til skolen og tar han med på en lekeplass med jevne mellomrom. Ganske snart tar hun seg av ham både natt og dag, og Mottley har gjort en fabelaktig jobb med å få frem det nære og gode forholdet de etter hvert får.

En kveld Kiara er på en strippebar for å prate med en venninne som er bartender der blir hun voldtatt av en gjest og etterpå slenger han til henne noen kontanter. Det ble starten på hennes nye karriere om å selge kroppen sin for å skaffe penger til å overleve,til å begynne med hadde hun med seg kompisen Tony til å beskytte henne og på et tidspunkt stod hun mellom valget om å skaffe seg en hallik eller klare seg på egenhånd. En kveld hun er ute på «jobb» kommer politiet henne til unnsetning i det hun er i ferd med å bli utsatt for et overgrep, og siden prostitusjon er ulovlig blir de nødt til å ta henne med til stasjonen. Hun blir satt i baksetet hvor begge politimennen forgriper seg på henne etter tur og som «belønning» blir hun satt fri etterpå. Dette blir det første av en hel rekke overgrep hun ble utsatt for av politiet.

Av og til gir de henne penger mens andre ganger får hun informasjon om kommende razziaer som betaling. Som om det setter mat på bordet og på dette tidspunktet sørger hun for naboens leie i tillegg til sin egen, samt å få mat på bordet til seg og Trevor som mer eller mindre bor hos henne etter at morens hans forsvant. Det er grusomme skildringer hun kommer med fra overgrepene og Mottley får utrolig godt frem den makten de hadde over henne, de kunne gjøre akkurat hva de ville med henne. Hun ble til og med premien under en pokerturnèring de hadde og en politimann likte å holde en pistol til hodet hennes mens han voldtok henne. De gangene hun nekter å stille opp når de tar kontakt blir hun truet med å bli arrestert så da hadde hun ikke så mye valg slik tingene utviklet seg.

Det er tøffe ting Kiara må gjennom her og det er hjerteskjærende lesing. Samtidig er det tanken på at noen trenger henne og det ansvaret hun føler hun har ovenfor dem,mennene i livet hennes,Trevor og Marcus. Hun må holde ut for deres skyld. En dag kommer hun i kontakt med en kvinne som ber henne kontakte advokat. Navnet hennes har kommet frem i et selvmordsbrev en av politimennene som utsatte henne for overgrep hadde lagt igjen, hun husket ikke navnet hans, kun nummeret på politiskiltet. Det er myndigheter som vil rydde opp i denne korrupsjonen og overgreps-skandalen i politietaten og de trenger henne som vitne.

Hun bestemmer seg for å hjelpe dem men det blir ikke helt uten konsekvenser for det kommer tydelig frem at hun har fungert som omsorgsperson for lille Trevor etter at moren hans forsvant, og det er bare et tidspørsmål når barnevernet står på døren. Kiara står også i fare for å bli utsatt for nye angrep fra politimenn som er redd for at hun skal sladre på dem. Et tøft og utsatt liv blir om mulig enda tøffere for den modige jenten.

For en fantastisk bok dette var! Når forfatteren får til dette i en alder av 17-18 år så er det bare å glede seg til hva hun kommer til å få til i fremtiden. Hun har et aldeles nydelig språk som tidvis er poetisk, hun skriver med en slik innsikt og forståelse at man skulle trodd hun hadde levd et langt liv allerede. Alle karakterene fremstår meget troverdige og samtlige har flere lag etter det jeg fikk med meg, det gjør at jeg tror på dem alle sammen. Hun beskriver dem som de skulle vært levende vesener og jeg har ingen problemer med å se de for meg, alle som en.

Uten noe sammenligning forøvrig men jeg leste nettopp en annen roman (Hjemsøkelsen av Louise Erdrich) hvor de fleste karakterene tilhørte minoriteter akkurat som her,og det kan virke som de er mer utsatt for angrep fra samfunnet, politiet. I den nevnte boken blir George Floyd nevnt, og vi har alle hørt og sett at unge svarte menn ofte blir skutt av politiet i USA. I Leila Mottley sin roman får vi et godt innblikk i den forferdelige volden unge svarte kvinner blir utsatt for. Og en annen ting Mottley får fint frem er den oppdragelsen det kan virke som unge svarte kvinner får, at de alltid skal sette andres (les:menns) behov foran sine egne. I dette tilfelle strekker Kiara seg lengre enn langt av omsorg for andre, og hun er i ferd med å bukke under i forsøket, og for henne er det den naturligste ting i verden. Enn om noen hadde sett henne (for den hun var) og hatt omsorg for henne på samme måte?

Denne romanen gir et veldig godt bilde av hvordan det er å være langt nede på rangstien i dagens USA, hvor det ikke finnes et sosialt system som tar hånd om de svakeste i samfunnet slik systemet er i Norge. Ikke at vi har et perfekt system uten feil og mangler, det finnes så absolutt rom for forbedringer, men sammenlignet med USA så vil jeg si at det norske velferdssystemet ligger et hav foran. For alle barn og unge fortjener at det finnes et system som fanger dem opp og tar hånd om dem når fedre og mødre glemmer at de er nettopp det, eller når de ikke er i stand til det.

Dette ble et langt innlegg men før jeg avslutter vil jeg si at Mottley er utrolig god på å beskrive samholdet og vennskapet som oppstår mellom mennesker, da særlig Kiaras vennskap med Alè og ikke minst kjærligheten hennes til lille Trevor. Jeg merker at jeg kunne fortalt mye mer men jeg tenker at det er bedre å bare lese den selv og se hvor bra den er. Det er ikke det minste rart at hun ble nominert til bookerprisen og uten at jeg har lest fjoårets vinner så tipper jeg at denne boken er minst like god. Jeg håper og tror at Mottley har mer på lager og jeg gleder meg allerede til neste bok fra denne kanten. Hun dedikerte denne boken til Oakland og jentene der. Måtte de gå en bedre fremtid i møte. Jeg håper denne romanen blir filmatisert for det hadde vært fint å se Kiaras sterke og modige vesen på lerretet.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!

Forfatter

Leila Mottely er født i 2002 og er en amerikansk poet og forfatter. Hun debuterte som forfatter med denne romanen som har tittelen Nightcrawling på engelsk, den kom ut i 2022 og kom på langlisten til Bookerprisen som den yngste forfatteren noensinne til å bli nominert. Før dette har hun gitt ut noen dikt som blant annet har vært publisert i New York Times.

HILSEN BEATHE