Original tittel: Winter Recipes from the Collective-Norsk tittel: Vinteroppskrifter fra kollektivet-Forfatter: Louise Glück-gjendikter:Ingvild Burkey-Format: Innbundet-Sideantall:47-Utgitt:2021-Min utgave:2022-Forlag:Oktober Kilde:Kjøpt

NYDELIG OG VART OM LIVET

Den amerikanske poeten og essayisten Louise Glück har siden debuten i 1968 gitt ut en rekke bøker hvor de aller fleste har vært diktsamlinger. Tre av samlingene er oversatt til norsk og jeg har nå lest alle sammen. Jeg håper at forlaget gir ut flere av samlingene hennes på norsk for jeg har lyst til å lese mer. Averno og Vill iris er begge veldig gode diktbøker som tok meg med storm når jeg leste dem,mens årets utgivelse som er den første forfatteren har skrevet etter at hun mottok nobelprisen i litteratur i 2020 satt noe lenger inne her hos meg. Men etter nesten tre uker og fem gjennomlesninger så er jeg igjen bergtatt av formidlingsevnen til denne forfatteren. Vakre og sarte dikt om både alderdom og tap for å nevne noe. Her finner man stemmer som ikke ellers har så lett for å komme til men som her blir hørt og det er så nydelig. Det er 15 dikt fordelt på knappe 50 sider og det høres kanskje lite ut men for meg rommet denne samlingen mye. Det er tilsynelatende enkeltstående dikt men flere av dem hører likevel sammen og ofte handler de om de samme personene og tingene.

Diktenes jeg er den samme gjennom hele samlingen, i hvert fall tolket jeg det slik. Det er en dame som er i ferd med å møte alderdommen og hun er på vei inn i glemselens mørke. I det første diktet som heter Dikt minnes hun tilbake til barndommen når hun var i lag med søsteren sin og det begynner slik..

Dag og natt kommer
hånd i hånd som en gutt og en jente,
stanser bare opp for å spise ville bær fra en skål
malt med bilder av fugler.

De klyver opp det høye,isdekte fjellet,
så flyr de bort. Men du og jeg
gjør ikke sånt-

Vi klyver opp det samme fjellet;
jeg ber en bønn om at vinden må løfte oss
men det hjelper ikke;
du gjemmer hodet ditt for ikke
å se slutten-

Nedover og nedover og nedover og nedover,
det er dit vinden tar oss;

jeg forsøker å trøste deg
med ord er ikke svaret;
jeg synger for deg slik mor sang for meg-

Slik jeg tolker denne samlingen så finnes det en god del tilbakeblikk her når diktets jeg ser tilbake på ting som har vært og som ikke lenger er. Det være seg barndom og samvær med søsteren eller forholdet hun hadde til mannen før hun forsvant i demensens klør. Ikke minst tapet av sin kjære søster som hun mistet til sykdom. Samlingen tar også for seg jeg-ets forhold til alderdommen og døden, og her finnes det mange nydelige og såre sekvenser.

Det andre diktet i samlingen er et langdikt som har fått navnet Fornektelsen av døden som er en tittel etter en bok av Ernest Becker.
Beckers bok belyser eller i det minste prøver å belyse hvilken virkning viten om vår egen dødelighet har, og en av hypotesene skal være at kultur og religion oppstår som forsvarsmekanismer når vi blir konfrontert med vår egen dødelighet.
I Louise Glücks dikt handler det ikke om døden men om en aldrene kvinnes reise inn i glemselen. Med undertitler som En reisedagbok og Historien om passet kan diktene virke ganske så «banale» ved første øyekast men som skal vise seg å være ganske så dyptpløyende når det kommer til stykket.
Kvinnen var på reise sammen med mannen sin men hadde forlagt passet sitt på det forrige vertshuset de hadde vært på. Hun får likevel være der og får både mat, drikke og et teppe om hun fryser. Mannen reiser videre allerede dagen etter de har kommet. /Neste dag gjenopptok du reisen vi skulle ha gjort sammen/ Noe sier meg at kvinnen allerede her har forsvunnet inn i glemselen og at reisen mannen foretar seg er selve livet. Litt lenger nede har hun mistet begrepet om tiden. Jeg sier en måned, men egentlig hadde jeg ingen anelse om tid/ Ryddegutten forsvant / En ny ryddegutt kom til, og så enda en,tror jeg / Fra tid til annen gjorde en av dem meg selskap på teppet/
Min tolkning er at hun er på et hjem og har vært der lenge, med tanke på utskiftingen av personalet. En hun kaller portneren som jeg først trodde var en av personale men som jeg mistenker kan være mannen hennes som kommer på besøk til henne.
Portneren,innså jeg, sto der ved siden av meg.
Ikke vær trist,sa han. Du har lagt ut på din egen reise,
ikke inn i verden, som din venn,men innover i deg selv og minnene dine.

Hun får etter hvert passet sitt tilbake,men da bare kaster hun det, som om hun ikke lenger vil ha tilgang til det livet hun hadde før. Jeg tolker passet som en slags nøkkel eller en tilgang om det gir mening. Kanskje hun innser i et klar øyeblikk at ting ikke kan være som de var før?

Titteldiktet handler på overflaten om å finne oppskrifter til å kunne klare seg gjennom vinteren og vi får en historie om kvinner og menns ulike roller. Mennene skaffer maten mens kvinnene tilbereder den. De følger bestemte oppskrifter fra en spesiell bok. / Boken inneholder bare oppskrifter for vinteren, når livet er stritt / Om våren kan hvem som helst lage et godt måltid/

Jeg tenker at diktet kan overføres til livet ellers,at man kanskje trenger litt ekstra drahjelp når ting er tøft og det butter litt i mot (vinter) og drahjelp kan være så mangt, gode venner og støttespillere. Mens når ting går bedre står man stødigere alene (vår).

Jeg nevnte lenger oppe at denne aldrene kvinnen hadde mistet søsteren sin og jeg har lyst til å dele en sekvens fra et av diktene som omhandler dette før jeg avslutter. Diktet heter Vinterreise.

Vel,det var akkurat som jeg trodde,
stien
så godt som visket ut-

Vi hadde da beveget oss
fra første til andre stadium,
fra drømmen til foretagendet.
og se-

her er linjen imellom,
som ligner
denne linjen ordene våre springer frem av;
månelys bryter gjennom.

Skygger på snøen
kastet av furutrær.

Si farvel til å stå oppreist,
sa søsteren min. Vi satt på ungdlingsbenken vår
utenfor oppholdsrommet, med hvert vårt
glass gin uten isbiter.

…….(…..)……

Omtrent en gang i timen snudde vennen min seg og vinket til meg,
eller jeg trodde hun gjorde det, selv om
mørket skjulte henne.
Likevel holdt nærværet hennes meg oppe:
Noen av dere vil forstå hva jeg mener.

Som nevnt lenger oppe så har Glück igjen truffet meg med sin formidable formidlingsevne selv om diktene satt litt lenger inne denne gangen. Jeg trengte et par gjennomlesinger før teksten trengte gjennom hos meg og når den først gjorde det så måtte jeg jo bare lese enda flere ganger. Selv etter fem lesninger føler jeg at jeg finner noe nytt for hver gang. Nå kan det jo være at min tolkning er langt på vidden i forhold til hva forfatteren selv har ment med dem, men det tenker jeg ikke gjør noe som helst for det er jo hva jeg får ut av dem som teller – for meg. Det er så mye sårt og vart i disse diktene,nydelige sekvenser om tildels vonde ting. Alderdommen er noe vi alle en eller annen gang må forholde oss til og det kan helt sikkert være tøft selv om alternativet er ti ganger verre. Sekvensene med kvinnen som forsvant i demens og når hun mistet søsteren sin er de sterkeste i samlingen. Det er ikke enkelt å skulle plukke ut noen få sekvenser og mitt utvalg er ganske så random for det var en god del å ta av. Sitter med en liten følelse av at disse var litt mindre tilgjengelige enn de to andre jeg har lest og at det var derfor jeg trengte flere gjennomlesninger, ikke godt å si. Dette er den første boken hun har skrevet etter tildelingen av nobelprisen og det har overhodet ikke påvirket hennes evne til å skrive eller formidle for dette var meget bra!

SAMLINGEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Det er ikke ofte jeg legger ut link til avisanmeldelser men her er altså Dagbladets anmeldelse, og det kan nesten virke som vi ikke har lest den samme boken.

Forfatter

Louise Glück er født i 1943 og er en amerikansk poet og essayforfatter. Hun debuterte i 1968 med diktsamlingen Firstborn og har siden den gang gitt ut hele 13 diktbøker og mange av dem hun har fått priser og utmerkelser for. Blant annet fikk hun Pullitzer-prisen for The wild Iris som kom ut i 1992. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 2020 for sitt forfatterskap. Winter Recipes from the Collective er forfatterens første utgivelse etter utdelingen av nobelprisen og kom ut i USA i 2021.

HILSEN BEATHE