Rune Christiansen er en forfatter jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til før jeg tok fatt på denne boken som slett ikke er for en lettvekter å regne, ikke sånn ved første øyekast i hvert fall.  Han er blant de nominerte til årets Bragepris sammen med blant andre Olaug Nilssen for Tung tids tale og Matias Faldbakken for The Hills som begge ligger her på vent.

Som tittelen Fanny og mysteriet i den sørgende skogen tilsier så er det Fanny som er hovedperson og fortellerstemmen her.

Fanny er 17 år og når romanen starter har hun nettopp mistet foreldrene sine i en tragisk bilulykke. Det ble bestemt at hun kunne få bli boende i barndomshjemmet sitt ute på bygden til tross for at hun ikke var myndig helt ennå.

Fanny er en ensom jente som er full av sorg over tapet av sine foreldre,samtidig virker hun noe redd for å slippe taket av sorgen også for da står ingenting igjen som bare er hennes.  Og hjemme, før hun låste seg inn i det mørklagte huset, tenkte hun, ja det ble tydelig for henne, at hun ikke hadde bygd opp noe av det hun hadde omkring seg, ingenting hadde hun skaffet til veie. Når man da fjerner sorgen, da sto det ingenting tilbake som hun kunne si at hun hadde skapt. S.61 Hun nevner også litt lenger oppe at sorg er noe man burde holde for seg selv. Jeg tenker at det kanskje er derfor hun ikke vil snakke om foreldrene sine til noen, eller om det som skjedde. Da blir det ikke bare hennes lenger om hun må dele det med noen.

Hun har få mennesker rundt seg, den lokale presten Tobias Alm gir henne en jobb hvor hun skal rydde og gjøre annet forefallende arbeid i kirken. Mellom dem oppstår det etter hvert et nært forhold og han gir henne bøker som han mener hun bør lese og nevner noen filmer i samme slengen. Hun leser ikke bøkene med det samme, men etter at hun har tatt fatt på dem, skjer det noe tragisk som får følger for vennskapet deres.

Hun har lange dager for hun pendler frem og tilbake til skolen hver eneste dag, og i tillegg er det ting som skal gjøres i hus og hage.  På skolen har hun også et godt øye til en gutt i klassen, Janos.

 Morgenvinden kom,lyset traff henne. Hun gned øynene og fikk  i det samme for seg at hun hadde drømt noe som ikke angikk henne, slik følte hun det- det hun hadde fantasert,vedrørte henne virkelig ikke, like fullt var hun utilpass da hun reiste seg fra sengen. Hun hadde gått omkring i en skog, og ved en lysning kom hun over et livløst menneske, en jente ikke stort eldre enn henne selv, og etter å ha stirret vantro, lenge, for lenge, snudde hun seg vekk og bega seg vaklende hjemover for å fortelle foreldrene om denne jenta. Men halvveis nede i åsen oppdaget hun at hun ble forfulgt av noe avsindig, en tyktflytende og altoppslukende masse, og den strømmet, den este, den innhentet henne, støtet mot ryggen hennes, slo mot bakhodet, dyttet nakken i et kast fremover slik at hun stupte om i røysa.

S.54/55

En dag treffer hun helt tilfeldigvis Karen, en ung kvinne som hun tenker er noen få år eldre enn henne selv. Fanny hjelper henne etter at hun har falt på sykkelen og får en umiddelbar følelse av at hun ikke vil at Karen skal gå igjen med det samme og blir glad når Karen takker ja til å komme inn en tur. De går en del på turer sammen,og snart oppstår det en fint vennskap mellom dem.

Da Fanny våknet, var hun rolig. Hun lå på magen i sengen. Det var en fremmed, men bekvem stilling. Hun stakk armen frem fra dynen og fikk øye på de tynne ripene i huden. De var så jevne. Det var nesten komisk. Fanny tenkte at de lignet en kode. En kode som viste til noe verdiløst. Hun snudde seg over på rygg og trakk dynen opp under haken. Hun hadde ikke grått, og det var en underlig lettelse i dette fornuftsstridige- ikke ta til tårene. Like fullt var hun åpen for at noe, hva nå enn det skulle være, kunne gi savnet et uttrykk. Men savnet var en mangel, en mangel hun ikke var i stand til å komme klar av. Skulle hun slippe hukommelsen til ? Men å åpne opp for minnene og la bilder og hendelser strømme frem. Nei, hva skulle det tjene til?

S.150/151

 

Wow, for en roman! Dette må være noe av det aller beste jeg har lest i år og jeg forstår veldig godt at forfatteren har blitt nominert til Bragerprisen for denne romanen. Dette er en sorgroman på samme måte som diktsamlingen Um sakne springe blome var en sørgesang. Ikke at disse to bøkene skal sammenlignes på noen måte, bortsett fra at de også har elementer av eventyr i seg begge to men der stopper også «likheten».

Jeg begynte på boken i september men la den fra meg igjen for jeg var inne i en periode hvor jeg ikke helt visste hva jeg ville lese, og mange bøker ble begynt på og lagt bort.
I går plukket jeg boken opp igjen og det er jeg glad for at jeg gjorde, for fy faderen altså.

Jeg skrev lenger oppe at det var Fanny som var fortellerstemmen, men innimellom føltes det som det var en annen «person» der, en som fortalte oss eventyret eller fortellingen om Fanny. Jeg vet ikke helt om det faktisk var slik men det føltes sånn. Hele romanen er også en blanding av ting som faktisk skjer, drømmer og eventyr, det glir omtrent sømløst mellom disse hele tiden. Med unntak av det faktiske eventyret omtrent midtveis i boken, om den jenten ute i skogen som ble sendt bort av moren sin. Det skulle nok representere Fanny og hennes historie på en måte det også. Mot slutten av romanen går både sanntid(om jeg kan kalle det det) og drømmene,eller eventyret i hverandre og Fanny eksisterer i dem alle sammen samtidig som i  parallelle univers. Utrolig fascinerende.

Det var slett ikke alltid det var like lett å tolke hva som kunne være drøm, virkelighet eller eventyr mens andre episoder var lett å kjenne igjen, som episoden med hjorten som var inne i huset hennes og som falt ut av vinduet og ble skadet, og som hun måtte ta livet av for at det ikke skulle lide noe mer.

Jeg tenkte underveis at disse drømmene, eller de sekvensene jeg tolket som det, var en slags flukt fra Fanny sin side. Hun er jo en ensom jente uten noe særlig nettverk rundt seg og det skjer triste ting underveis som påvirker henne. Hun fremstår som en meget følsom person som ikke vil snakke om sorgen til noen. Og dette var kanskje hennes måte  å takle hverdagen på etter det som skjedde med foreldrene. Men det skjer etter hvert noe positivt her også for Fanny sin del uten at jeg skal røpe noe mer.

Romanen er egentlig ganske langsom hvor mye av sidene fylles opp med daglige gjøremål og hennes tanker om det ene og det andre. Det er korte kapitler noe som gjør at man får god tid til å reflektere over det en har lest før en tar fatt på neste sekvens. Forfatteren har et godt språk som av og til er veldig pompøst men også til tider meget poetisk slik jeg kunne se det.

Selv om dette er en roman om sorg så fremstår den ikke som særlig trist,men så handler den kanskje vel så mye om det å bli uavhengig, både i forhold til at hun nå begynner å bli voksen men ikke minst det å kunne bli kvitt sorgen. Hun sa som jeg har sitert over her at hun ikke orket å slippe minnene frem,men jeg vil tro at dette er noe hun må gjøre for å kunne begynne og bearbeide sorgen.

Etter det jeg har fått med meg så er det få bloggere som har lest denne boken, i hvert fall skrevet om den. Altså, denne romanen MÅ leses! MÅ MÅ MÅ LESES!
Selv forstår jeg ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av forfatteren før men med over 20 utgitte bøker  på samvittigheten så skal det være nok å ta av.
Anbefales på det aller varmeste!

 

Andre bloggere har lest og skrevet om boken:
Rose-Marie
Tine
kleppanrova

 

 

 

---

Forlag: Oktober
Tittel:  Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Forfatter:Rune Christiansen
Format:Innbundet
Sideantall: 214
Utgitt: 2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Rune Christiansen er født i 1963 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1986 med diktsamlingen Hvor toget forlater havet. Forfatteren har i alt gitt ut ti diktsamlinger samt ni romaner. Forfatteren har fått en rekke priser for sitt arbeide.

 

 

HILSEN BEATHE