Diktene mine vil ikke forandre verden av Patrizia Cavalli

Original tittel:Le mie poesie non cambieranno il mondo-Norsk tittel:Diktene mine vil ikke forandre verden-Forfatter:Patrizia Cavalli-Gjendikter:Tommy Watz -Forlag:Okotober-Format:Heftet-Sideantall:65 -Utgitt:1974-Min utgave:2019-Kilde:Kjøpt

FASCINERENDE NYTT BEKJENTSKAP

Til tross for at Patrizia Cavalli er en anerkjent og kritikerrost poet hadde jeg ikke hørt om henne før jeg nærmest snublet over denne boken ved en ren tilfeldighet og det var noe med tittelen som appellerte til meg, Diktene mine vil ikke forandre verden,vitner om et nederlag av noe slag. Som om forfatteren har gitt opp før hun i det hele tatt har begynt. Nå når jeg har lest titteldiktet og samlingen i sin helhet tror jeg at det er mer trass eller et ønske om å finne sin egen vei,sine egne ord enn overgivelse som betegner tittelen for resten diktet går som dette.

Noen har sagt til meg
at diktene mine så klart
ikke vil forandre verden.

Jeg svarer dem så klart
at diktene mine
ikke vil forandre verden.

I titteldiktet nevnes verden men i resten av samlingen vender diktets jeg, som jeg tolker er en kvinne,blikket innover mot seg selv uten at det blir for navlebeskuende av den grunn. Jeg opplever det i hvert fall ikke slik. Fortellerstemmen eller diktets jeg er heller ikke alltid like lett å få taket på for mange av diktene, som åpningsdiktet, er preget av motstridene aspekter.

Samtidig skinner det gjennom tekstene at vi har med en ensom kvinne å gjøre, en som dresser jeg opp og venter på besøk. Nå ser jeg meg i speilet / og setter på meg hatten / jeg venter besøk / jeg venter på lyden av dørklokken.

Det er også en kvinne som har det vondt, hun er tungsinnet og deprimert.
Jeg går ut og spiser / jeg besøker vennene mine / på den måten finner jeg lindring for min pine.

Hun kan også rekke ut en hjelpende hånd til en som trenger det, kan være med å bære lasset for noen andre,bare det ikke blir for mye, for overveldene, eller er det seg selv hun snakker til her?
Men vær så snill fortell meg alt / med letthet / også det som tynger deg.

Innimellom finnes det sekvenser som kan minne om kjærlighetsdikt og muligens lesbisk kjærlighet. Uansett har det noe vemodig over seg.

Jeg kan ikke lenger stirre ut av vinduet
og fare sammen for hver drosje som kjører forbi.

Jeg kan ikke lenger spisse ørene til
den eneste kjære lyden jeg vet om:
det doble banket på døren før den åpnes.

Jeg kan ikke lenger sjekke hvilken
kjole du har tatt på deg, om det er

for å gå på arbeid eller ut på rov.

Diktets jeg er en helt alminnelig sjel og i disse diktene tenker, reflekterer og minnes hun om tider som har vært og kanskje også over det som kunne vært? Hverdagen står sterkt i diktene til Cavalli og de blir brukt som en ressurs i stedet for å være noe diktene er pakket inn i. Jeget i disse diktene har problemer med disse hverdagene for ofte føles de altfor overveldene for henne.

Det er ikke fortellende dikt dette men mer som fragmenter fra livet hennes på godt og vondt, og kanskje aller helst er det det vonde som har fått mest plass. Jeg nevnte tungsinn lenger oppe og flere av diktene oppfatter jeg jeget som å være selvironisk, som i dette diktet hvor hun retter blikket sitt mot nettopp dette tungsinnet, Å høre seg selv si at livet er grusomt / det er slikt som hører fortauet til.

Denne diktsamlingen likte jeg selv om det kanskje ikke er den mest tilgjenglige diktsamlingen jeg har lest. Det er kjekt å bli utfordret av og til, og det ble jeg her. At man ikke alltid vet hvordan man skal tyde det fortellerstemmen sier eller prøver å si er fascinerende. Mye kom tross alt gjennom til slutt og det var både vakre, vemodige og triste dikt her. Ensomheten jeget følte på berørte meg veldig, samme med beskrivelsene av tungsinnet hennes, og det at hun mest sannsynlig var på vei til å miste seg selv.
Ofte speiler diktene hvordan jeget har det med seg selv der og da. Men samtidig kan hun altså være både morsom og selvironisk og jeg kan ikke annet enn å digge det.

I etterordet som er skrevet av Rune Christiansen kommer det frem at den italienske filosofen Giogia Agamden beskriver Cavallis poesi på følgende måte,en intens etisk poesi ….(…)..og betegner verket hennes som det mest flytende, kontinuerlige og allsidige i italiensk poesi i det tyvende århundre.

Selv flere dager etter at jeg la fra meg denne samlingen har jeg tatt meg i å ta boken frem igjen for å lese et par sekvenser på nytt, det er med andre ord ingen samling man blir fort ferdig med. Når jeg tenker på at Cavalli har skrevet seks diktsamlinger til utenom denne så undrer jeg meg på hvorfor ikke flere av samlingene hennes er oversatt. Det burde de så absolutt vært, og dette var tross alt debuten hennes. Jeg vil tro at hun har hatt en utvikling etter dette og det vil jeg gjerne være med på, i norsk språkdrakt. For denne italienske poeten og diktene hennes fascinerte meg.

Jeg vil avrunde med en av de diktene jeg likte aller best i samlingen, og den avslutter også diktboken.

Om meg selv husker jeg lite
jeg som alltid har tenkt på meg selv.
Jeg forsvinner som en gjenstand
som er blitt glodd på altfor lenge.
jeg kommer tilbake for å fortelle
om min lysende forsvinning.

DIKTSAMLINGEN ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!


Patrizia Cavalli er født i 1947 og er en italiensk poet og oversetter. Hun debuterte som forfatter i 1974 med nettopp diktsamlingen som fikk tittelen Diktene mine vil ikke forandre verden på norsk og har siden den gang gitt ut seks diktsamlinger. Når hun bodde i Roma for å studere filosofi ble hun venninne med den italienske forfatteren Elsa Morante som hun har tilegnet sin debutbok til. Cavalli er kjent for sine gjendiktninger av både Shakespeare og Molière.(info forlagets nettside)

HILSEN BEATHE

6 kommentarer om “Diktene mine vil ikke forandre verden av Patrizia Cavalli

  1. Spennende. Henne har jeg ikke hørt om. Italiensk og greier. Noteres, skal se etter denne på biblioteket. Takk for tips Beathe:)

    Liker

  2. En diktsamling trenger jo ikke forandre hele verden. Det holder med noen menensker om gangen … 🙂
    Samlingen virker fin. Liker ditt engasjement. Liker også omslaget (liker den Pantone enkelheten)

    Liker

    1. Om de ikke har forandret verden så har de i hvertfall gjort denne leseren nysgjerrig på hva annet hun har å by på i diktene sine og det er da noe.
      Jeg liker at man ikke får alt servert på sølvfat men må bruke de små grå, da er det fint å gå tilbake til samlingen og se hva en får ut av det neste gang.
      Ja,coveret var fint og enkelt,men kanskje ikke noe jeg hadde lagt merke til i en bokhandel.

      Liker

      1. Mye av gleden med diktsamlinger er nettopp det å bla i den senere. Kanskje tolke et dikt på nytt vis. Se andre sammenhenger. Det er inspirerende. Spennende.
        Liker også koppen. Fungerer den setningen? Jeg har ofte hatt lyst til å forsøke 😉

        Liker

        1. Ja,helt klart! Jeg opplever ikke alle diktsamlinger slik men ofte de som er litt mindre «tilgjengelige» opplever jeg som det er rom for flere tolkninger.
          Hehe… Jeg har ikke sjekket ut hvordan den setningen fungerer, du får prøve neste gang du er ute 😀

          Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..