Brødrekraften av Lasse Lønnebotn

Tittel:Brødrekraften-Forfatter:Lasse Lønnebotn-Format:Innbundet-Sideantall:195-Utgitt:2021-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Kagge forlag

FASCINERENDE OM BRØDRENE BØ

De som har fulgt meg en stund vet at jeg er ihuga fan av både langrenn,skiskyting og kombinert, og får med meg hvert eneste renn gjennom vinteren. På tv, vel å merke. Jeg har lest en del bøker om langrenn og det var på høy tid å lese litt om skiskyting også og da passet det veldig bra å lese om nettopp brødrene Bø fra Stryn.

Brødrene har hver sitt kapittel vekselvis gjennom hele boken og det er Tarjei som åpner ballet og forteller om da han som junior fikk være med i senior-NM,en hvemsomhelst fra Stryn som skulle hamle opp med selveste Ole-Einar Bjørndalen på siste skyting og bestemte seg for bare å druse til og plaffet løs på blinkene. Ole-Einar ble så paff at han begynte å bomme og dermed gikk Tarjei ut i løypen før ham. Han suste gjennom løypen som om det stod om livet og gikk inn til sølv etter lagkameraten Alexander Os. Som Tarjei sier, det handler ikke om å undervurdere konkurrentene men for å lykkes må du være trygg og sterk, og ikke være beskjeden. Og nettopp det er så kjekt å se når det kommer opp nye talenter som ikke har respekt for de andre og bare druser til. Husker ved et par anledninger at nye talent i langrenn omtrent gikk til side i løypen for å slippe Petter Northug jr forbi fordi de hadde stor respekt for ham.

Vi får høre om barndommen, en trygg og god oppvekst på gården sammen med foreldrene og tre andre søsken, og besteforeldre like i nærheten. Og jeg likte godt den historien om å være postansvarlig, Tarjei, hadde som oppgave å hente posten til besteforeldrene hver dag etter skolen og han fikk alltid belønning for det,enten noe godteri eller en tier,femtilapp om han var ekstra heldig. Johannes måtte alltid vente utenfor og var misunnelig på Tarjei. Når det endelig ble hans tur å være postansvarlig fikk han alltid Kongen av Danmark-drops eller annet bestemor-snop som han spyttet ut igjen med det samme han kom ut døren, og det gikk ikke lang tid før han sendte jobben videre til lillebroren.

Tarjei og Johannes har fra de var liten konkurrert mot hverandre og de første årene var det alltid Tarjei som vant, hva det enn skulle være. De hadde et (fotball)spill de kalte «ett spark» hvor det gjaldt å være førstemann til ti mål og Johannes trodde alltid han kunne slå Tarjei og tenkte ikke over at broren tross alt var fem år eldre. Drømmen om å slå broren satt lenge i og når han som junior kom på landslaget sammen med Tarjei og endelig slo ham føltes det ikke lenger like viktig. Relasjonen dem i mellom endret seg også noe for Tarjei ble en mer ansvarlig og beskyttende storebror ovenfor Johannes.

Gjennom boken får vi som nevnt et godt innblikk i oppveksten deres og vi får vite hvordan interessen for skiskyting oppstod for som flere andre toppidrettsutøvere har de testet ut både langrenn og fotball før de til slutt valgte å satse for fullt på skiskyting. Tarjei var bare 15 år gammel når han flyttet på hybel for å gå på Norges toppidretts gymnas, det er ganske tøft gjort og hadde så absolutt ikke passet for alle.

Vi får høre om oppturer og nedturer for begge to og sykdomsperioder som satte dem ut, og da aller helst Tarjei som fikk påvist Twar-virus for noen år tilbake. Vi får høre om trening, både den fysiske men også mentale biten av det å være skiskytter. Og som fan av idretten syntes jeg det er veldig interessant å lese om. Når jeg begynte å følge med på skiskyting for mange år siden følte jeg ofte at det «kokte over» for de norske på standplass om de kom i en posisjon hvor de kunne vinne løpet om de klarte å treffe alle blinkene. Utlendingene virket å være flinkere til å holde hodet kaldt og gjøre jobben som krevdes, men dette føler jeg at de norske har blitt mye bedre på og det virker som det har blitt mer fokus på den mentale biten.
Det som gjør skiskyting så spennende å se på er at det kan snu så fort, en kan lede gjennom store deler av løpet og gjerne med ganske mye, men et par bomskudd på standplass kan få løperen til å havne langt bak i leksa.

Johannes har for lengst gått forbi Tarjei og er en bedre skiskytter enn storebroren, de er konkurrenter samtidig som de er et team. Det kan ikke bare være enkelt å se broren vinne når man helst skulle stått øverst på pallen selv, samtidig som man selvfølgelig unner den andre gleden ved å vinne. For å bli så god som de er så må man være en vinnerskalle og da er det å vinne som teller, ingenting annet. Et godt eksempel på dette er når Johannes vinner et OL-gull mens Tarjei som en stund kjempet om det samme gullet havnet på 13.plass pga to bom og verden falt i grus for ham. For brødrene ble dette både den største skuffelsen og den største seieren i karrieren. Det kan ikke være enkelt å balansere de motstridene følelsene som kommer da.

Samtidig virker det som utifra det som står i boken at de gjør hverandre god og lærer av hverandre selv om det kanskje er Johannes som på en måte viser vei nå. Det båndet de har som brødre og være på samme lag tror jeg kan være en styrke for dem begge selv om de også er konkurrenter.

Men de konkurrerer jo ikke bare med hverandre disse to og i flere år var det en kamp mellom Johannes Thingnes Bø og franske Martin Fourcade i verdencupen som franskmannen vant i syv år på rad før Johannes begynte å yppe seg og til slutt tok knekken på franskmannen. Når Fourcade la opp og Johannes tenkte at nå ble det lett å vinne løp så skulle han få konkurranse fra uventet hold i form av lagkameraten Sturla Holm Lægreid….

Merker at jeg kunne ha skrevet mye mer og jeg har ikke vært innom alt boken har å by på men noe må jo være igjen til den som kunne tenke seg å lese boken. Men jeg må bare nevne episoden når Johannes skulle fri til konen Hedda og ville som tradisjonen tro(?) be faren hennes om lov først. Vel,det gikk ikke helt etter planen for han fikk ikke frem et ord når han ringte faren hennes, som tilslutt tok tegningen og gav klarsignal. Og senere kom det frem at dette slett ikke var en tradisjon i Bø familien men noe storebror Rasmus hadde fleipet med.

Boken tar for seg alvorlige tema som doping i idretten og deres reaksjoner på andre løpere som har vært utestengt og kommet tilbake. Den tar også for seg noen bildekk og en bot på 100 000 for å nevne noe.
Det var veldig kjekt å få et innblikk i hvordan brødrene Bø vokste opp og deres gryende interesse for sporten de begge ble så god i, og hvordan den ene banet vei for den andre. Man får også et innblikk i hva som skal til for å bli en toppidrettsutøver og en god del mer. I likhet med både Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen, og Petter Northug jr i sin tid syntes jeg at brødrene Bø gir litt av seg selv i mer grad enn det andre gjør. Men jeg vil tro at de er like dedikert og seriøs i forhold til det de driver med likevel.

Med hyppige vekslinger mellom kapitlene til brødrene og forholdsvis stor skrift i boken ble de knappe 200 sidene ganske fort lest. Det har selvfølgelig også mye med innholdet å gjøre og for en fan som meg var dette veldig kjekk lesing. Bli litt kjent med dem.

Det passet veldig bra å lade opp til en ny sesong med denne boken for i skrivende stund er det 33 dager (og sånn cirka 20 timer) til sesongstart på Sjusjøen og jeg ser virkelig frem til en ny sesong og i februar er det OL igjen. Jeg bare nevner det.

BOKEN PASSER PERFEKT SOM GAVE ENTEN TIL DEG SELV ELLER NOEN DU KJENNER SOM LIKER SKISKYTING!

Lasse Lønnebotn er utdannet statsviter og journalist. Han har blant annet jobbet i VG og Dagbladet Magasinet, samt skrevet boken En halvmeter lavere,et hode høyere som kom ut i 2018. Den handlet om en fortballspiller som ble skadet i et jordskjelv på Kos.
Her er han avbildet sammen med Tarjei Bø og Johannes Thingnes Bø

HILSEN BEATHE