VELSKREVNE MINNER

Denne høsten kommer det to bøker av Margaret Atwood og begge blir utgitt for aller første gang på norsk til tross for at de er skrevet og gitt ut i henholdsvis 1969 og 1995. Det er diktsamlingen Morgon i det nedbrende huset som jeg skal ta for meg i dette innlegget samt debutromanen Den spiselige kvinnen.

Atwood er kanskje aller mest kjent for sine romaner men hun har hele tolv diktsamlinger bak seg så jeg håper at flere av diktene hennes blir oversatt til norsk etter hvert.

Jeg har tidligere lest Susanna Moodies dagbøker så jeg var ikke helt fremmed for Atwoods måte å skrive dikt på og etter å ha lest denne så vil jeg anbefale de av dere som liker romanene hennes om å forsøke dere på diktsamlingene hennes også, de er absolutt å anbefale.

Diktsamlingen Morgon i det nedbrende huset som består av 46 dikt fordelt på fem avdelinger er en ganske så personlig samling sammenlignet med den andre diktsamlingen jeg har lest av henne.
Diktene er dedikert til famlien hennes og da kanskje særlig til faren som hun minnes i flere av diktene i samlingen.

Vi får ta del i det jeg tror er forfatterens barndom i tillegg til at hun også gjennom noen av diktene betrakter sin egen alderdom og med tanke på at Atwood var i femtiårene når hun skrev denne så blir det kanskje ikke feil å si at denne samlingen også er en slags minnearbeid.
Samlingen innledes med diktet, Du er tilbake.

Du er tilbake i det rommet
der du har budd
heile tida. Du seier:
Kva har gått føre seg
medan eg var borte? Kven
har skitna ut desse lakena, og kvifor
er det ikkje meir grapefrukt?
Set foten ned på halvvegen
mellom kroppen og orda, som rommar,
eller er meint å romme, andre
menneske. Du veit det var du
som sov, som åt her, sjølv om du ikkje
kan tru det. Eg må ha tatt
pause, tenkjer du, frå den påsmurte
rista skiva og kjærleiken og kanskje begge delar
på ein gong, som kunne forklart
sølet på sengeteppet, men nei,
no er du sikker, nokon andre
har vore her, brukt
kleda dine og ytra seg
på dine vegner, for det var aldri pause.

Klima og den kanadiske villmarken er også noe som går igjen i disse diktene og måten hun beskriver naturen på fikk meg til å tenke på romanen hennes The Surface eller Gjenkjennelsen som den heter på norsk, en roman som går for seg i den kanadiske villmarken. Forholdet mellom kvinner og menn, eller kjønnsrollemønsteret finner man også igjen i flere av diktene. Det neste diktet kan vitne om dette og litt morsomt at hun har valgt å kalle diktet for Romantiker til tross for at hun ikke fremstår som en særlig sentimental forfatter. Jeg har tatt med de tre første versene av diktet.

Menn og deira sorgtunge romantiske kjensler
som ikkje får tatt oppvasken-
det er fridom, det knuste vinglaset
i den slokne peisen.

Når kvinner vaskar underbukser, er det rutinearbeid.
Når menn gjer det, ei interessant plage.
Kor dei fuktige sokkane syt og klagar, flaksande på klesnora,
kor fortapte og aleine i den foreldrelause lufta…

Ho vernar om dette tungsinnet,
bed han om å legge seg ned i graset.
lukkar begge auga hans med ein finger,
brukar kroppen sin som grautomslag.

Jeg nevnte at Atwood minnes faren i flere av diktene og jeg har lyst til å ta med et hvor faren nettopp har gått bort og familien er i sorg. Det heter To draumar.

I løpet av dei sju siste dagane han levde
drøymde eg om far min to gonger.
Først ved sjøen,
stranda, steinane, drivveden,
mor mi i ei blå badedrakt, heilt frå seg:
Han gjekk ut i innsjøen, med alle kleda på,
berre vassa ut og sokk.
Kvifor gjorde han det?

Eg dukka for å finne han –
krepseskal, spor etter muslingar i sanden,
blomstrande algar på sokne steinar –
men han var for langt nede.
Han hadde enno hatten på seg.

Andre gongen var det haust,
slutt på lauvfallet, vi var oppe i åsen
ved den vesle hytta som brann ned,
kvart vindauge dekt av rimfrost,
kvar tømmerstokk gjenreist,
ikkje uskarpt eller bleikna av draumen,
men nøyaktig slik det hadde vore.
Slike draumar er nådelause.

Far min står der
med ryggen vend mot oss
i vinterparkasen sin, hetta på
Han hadde aldri ein slik.

No går han sin veg.
det raslar i skimrande lauv, vi kan ikkje rope,
han ser oss ikkje.

I en del av denne samlingen har Atwood gitt kvinner fra ulike tidsepoker sitt eget dikt, som for eksempel Skjønne Helena fra antikken eller Ava Gardener fra Hollywood.
Men jeg må si at det var diktet «Halv-hengde Mary» som gjorde aller mest inntrykk på meg. Dette er det lengste diktet i samlingen og handler om Mary Webster som i 1683 ble dømt for hekseri. Hun overlevde og siden man ikke kunne bli dømt flere ganger for en og samme forbrytelse gikk hun fri og levde i fjorten år etterpå.
Atwood er overbevist om at Mary Webster er en av formødrene sine og dedikerte romanen The handmaid`s Tale til henne. Jeg blir alltid så fascinert av slike fortellinger at jeg har lyst til å finne ut alt som finnes av informasjon om det, så her kommer nok min interesse for både historie og slektsgransking inn i bildet.
Jeg deler de tre første versene fra diktet.

Ryktet spredde seg som eld i tørt gras,
på jakt etter ein syndebukk.
Eg heldt på å mjølke kua,
fjøsdøra stod open mot solnedgangen.

Eg kjente ikkje det velretta ordet treffe
og gå inn som ei mjuk kule.
Eg kjente ikkje det krasa kjøtet
som lukka seg over det lik vatn
over ein kasta stein.

Eg blei hengd for å leve aleine,
for å ha blå auge og solbrend hud,
fillete skjørt, få knappar,
ein tilgrodd gard i eige namn,
og ein brennsikker kur for vorter;
ja visst, og bryst,
og ei søt pære gøymt i kroppen min.
Alltid når det er snakk om demonar
er slikt veleigna å ty til.

Atwood skriver alltid godt, så også her. Diktene er tilgjengelige og passer sånn sett også for de som ikke er veldig vant med å lese dikt. Med skarphet og et nøkternt språk tar hun oss med til ulike tidsepoker og hun hopper noe fram og tilbake mellom disse. Tildels såre tilbakeblikk til det jeg tolker som egen barndom uten at det blir for sentimentalt av den grunn. Det samme når hun reflekterer over sin egen alderdom, hun gjør det så bra og uten for mye følerier. Likevel setter det i gang følelser hos leseren eller i det minste hos denne. Kanskje det er derfor jeg liker diktene hennes så godt.
Jeg kan ikke skrive om disse uten å si noen ord om tittelen på boken, i første omgang syntes jeg den vitner om en tid som er forbi og som aldri kommer igjen, og det i seg selv er ganske mørkt men samtidig er det en ny dag i emning som vitner om at det finnes en fremtid tross alt.
Samlingen er gjendiktet av Anne Karin Torheim som selv er lyriker og etter intervjuet med henne i linken under så må jeg sette hennes forfatterskap på leselisten også.
Margaret Atwood er alltid en snakkis når det gjelder Nobelprisen i literatur og jeg krysser fingrene for at det blir hennes tur i år.

ANBEFALES!

---

Forlag: Fanfare
Original tittel: Morning in the burned house
Norsk tittel: Morgon i det nedbrende huset
Forfatter: Margaret Atwood
Gjendikter:Anne Karin Torheim
Format:Heftet
Sideantall:123
Utgitt:1995
Min utgave:2020
Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

Forfatter

Margaret Atwood er født i 1939 og er en kanadisk forfatter. Hun har skrevet mer en 30 romaner, essays, barnebøker og har vunnet hele 60 priser for sitt arbeide, blant annet bookerprisen. Hun regnes som en av vår tids betydligste forfattere.

HILSEN BEATHE