I Anitas diktlesesirkel for juli skulle vi lese en diktsamling av en nålevende utenlandsk lyriker som profilerer seg på dikt innenfor et eller flere av disse temaene:natur,politikk,kjærlighet eller sorg og valget mitt falt på den canadiske lyrikeren Anne Carson som regnes som en av nordamerikas fremste samtidspoeter og samlingen Glass,Ironi og Gud innehar alle nevnte ingredienser. Samlingen er forøvrig den første av Carsons bøker som er oversatt til norsk og inneholder seks høyst ulike dikt,inkludert «Glass-essayet» som regnes som hennes mest kjente til nå. Og når et annet dikt heter «Sannheten om Gud» forstår man at Carson slett ikke er redd for å stille de virkelig store spørsmål gjennom forfatterskapet sitt. Men det stopper ikke der for Carson som blant annet har en forkjærlighet for gresk mytologi mikser nemlig nettopp dette inn i diktet «Tv-menn» hvor vi får hilse på Hektor, prinsen av Troja.

Det er hennes mest kjente dikt,Glass-essayet, som åpner ballet og det er det lengste diktet i samlingen og det diktet jeg har valgt å fokusere min omtale på ellers er jeg redd det ville blitt et veldig langt innlegg.

Her finner vi en navnløs jeg-person, en kvinne som nettopp har blitt forlatt av en hun elsker og for å komme seg gjennom den store sorgen og for å få litt selskap bestemmer hun seg for å reise til den gamle moren sin som bor alene langt ute på heiene. Med seg har hun en rekke bøker både til seg selv og moren. Emily Brontë er jeg-personens favorittforfatter og boken Stormfulle høyder må derfor være med.
I følge henne selv er det nesten som hun «blir» Emily hver gang hun er ute og besøker moren.

Dette er et dikt som er helt ulikt noe annet jeg har lest før så jeg forstod fort at Carson har en helt særegen og unik litterær stemme for her blander hun inn jeg-personens eget liv og hverdag med handlingen i klassikeren Stormfulle høyder og ikke minst Emily Brontës eget liv. Ja, store deler av langdiktet kan nærmest tolkes som en biografi av den unge forfatteren som gikk så tidlig bort. Hun hadde flere interessante teorier og spørsmål om hva som egentlig skjedde med Brontë, blant annet om hun tok en abort, alt dette fikk meg enda mer nysgjerrig på henne og jeg fikk lyst til å kaste meg over boken Stormfulle høyder med det samme og jeg fikk veldig lyst til å lese en biografi eller to om henne. Det er kjekt med bøker som inspirerer en til å lese andre bøker.
Jeg likte veldig godt måten Carson har flettet dette sammen på i diktene sine  og det fungerer som bare det.

Vi får et godt innblikk i forholdet mellom mor og datter som tydeligvis har ulikt syn på det aller meste også dette om å sørge over tapt kjærlighet. Moren mente nemlig at dette ikke var noe å sørge over.
Først tenkte jeg at faren var død men så viser det seg at han er dement og bor på pleiehjem. Jeg-personen minnes faren den gangen han var høy og sterk, nå er han gammel og innskrumpet og lenket til en rullestol. Og hun nevner noe om at hun skulle ønske hun hadde vært snillere med ham, noe som forteller meg at hun ikke har hatt det aller beste forholdet til noen av foreldrene sine og at det delvis kan skyldes henne selv.

Jeg kan ikke skrive om en diktsamling uten noen små sitater og  her minnes hun tilbake til den siste gangen hun så kjæresten sin og viser en av måtene hun har flettet inn handlingen fra Stormfulle høyder.

 

er det som holder folk som Catherine og Heathcliff sammen og fra hverandre, som porer blåst inn i glødende lava og så strandet uten å kunne forbindes med

hverandre når den stivner? Hva slags nødvendighet er det? Siste gang jeg så Law, var en svart septembernatt.
Høsten hadde satt inn,

og knærne mine var kalde inni klærne.
En kjølig månesigd viste seg.
Han sto i stua mi og snakket

uten å se på meg. For lite svung,
sa han om vår fem år lange kjærlighet.
jeg kjente hjertet briste i to deler

som gled fra hverandre i brystet. Nå var jeg så kald
at det kjentes som det brant. Jeg rakte ut hånda
for å berøre hans. Han trakk seg unna.

S.19

 

Jeg-personen virker å være en ensom sjel som bruker lang tid på denne kjærlighetssorgen og virker å ha problemer med å komme seg videre er i livet. Carsons dikt er både sterke og sarte på sin måte. Hun skildrer natur og landskap på en meget poetisk og billedlig måte, men hun kan også være skarp og rå når situasjonen krever det. I det siste sitatet jeg har tatt med har jeg-personen sørget lenge over tapet på sin elskede og hun fremstår noe «handlingslammet» etter min mening, eller kanskje det ikke er helt rette ordet. Hun blir i hvert fall veldig rolig og det kan virke som hun er i en slags drømmetilstand.

 

Dager, måneder gikk, og jeg så ingenting.
Jeg fortsatte å stirre og se mens jeg satt på teppet foran sofaen
i morgenen uten gardiner

med nervene blottlagt som noe flådd.
Jeg så ingenting.
Vårstormer kom og gikk utenfor vinduet.

Aprilsnøen la sine stor, hvite poter over dører og verandaer.
Jeg så en skavl helle ove rkanten på taket, løsne
og falle, og jeg tenkte:

Så sakte!mens den lydløst gled forbi,
men likevel-ingenting. Ingen Akter.
ingen Du.

På rekkverket til balkongen dannet seg en stor istapp,
så stilte jeg meg tett inntil og forsøkte å stirre
gjennom istappen
for å lure meg selv til en slags visjon,

men alt jeg så,
van mannen og kvinnen tvers over gata
som lo mens de redde opp en seng.

 

 

S.47

 

Glass-essayet er kanskje det diktet jeg likte aller best i samlingen både fordi jeg syntes det var interessant å lese om Brontë og ikke minst lese noen av hennes dikt som også var flettet inn i handlingen. Men også fordi jeg fikk god kontakt med hovedpersonen og fikk ta del i hvordan hun håndterer situasjonen hun er i,og det var til tider gripende lesing.
Disse diktene fremstår også noe annerledes enn de andre i samlingen. Diktene tar for seg jeg-personens relasjoner til både kjærester og foreldre men også naturen og ikke minst litteraturen som hun av og til «blir» en del av.
Diktene i samlingen er tilgjengelige og passer dermed utmerket for en som ikke har lest så mange dikt før. Det eneste er at jeg skulle ønske at jeg faktisk hadde lest Stormfulle høyder på forhånd for å se om jeg hadde tatt alle referansene til boken i Glass-essayet.Men det går jo fint an å lese diktet på nytt etter at jeg har lest klassikeren.
Funderte underveis på hvorfor forfatteren har valgt å ha med glass i tittelen og tenkte først at det henviste til nettopp jeg-personen i glass-essayet som kunne fremstå noe skjør (som glass) men dette var noe som gikk igjen gjennom hele samlingen og jeg kom til at det er måten man ser ting på, noen ganger gjennom en istapp som nevnt i sitatet over og som kan tolkes som noe man ser noe uklart eller noen ganger ser man ting gjennom et vindu eller gjennom andres øyne som Carson gir oss mange eksempler på i samlingen.

Rett før jeg publiserte dette innlegget ser jeg på forlagets side at de skal gi ut en ny bok av Carson, Rød biografi, allerede i september og det ser jeg virkelig frem til for Carson er en forfatter jeg vil lese mer av selv om jeg har hørt rykter om at ikke alt hun har gitt ut er like tilgjengelig som akkurat denne samlingen.

 

ANBEFALES!

 

---

Forlag: Kolon
Original tittel:Glass,Irony and God
Norsk tittel:Glass,ironi og Gud
Forfatter:Anne Carson
Oversetter/ Gjendikter:Tone Hødnebø
Format:Heftet
Sideantall:171
Utgitt:1995
Min utgave:2014
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Einar Falur  Ingòlfson

Anne Carson er født i 1950 og er en canadisk forfatter og professor i klassiske studier. Hun debuterte som forfatter i 1986 og har siden den gang skrevet og gitt ut en rekke bøker og har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sitt forfatterskap.

 

 

 

HILSEN BEATHE