Det var Anita sin omtale av boken like før nyttår som fikk meg på sporet av den og som alltid er det spennende å stifte nye forfatterbekjentskap. Ekstra spennende ble det med en kortreist roman og det faktum at jeg har bodd i noen av de samme bydelene som forfatteren, Laksevåg og Loddefjord. Boken fikk jeg levert nesten helt til døren av forfatteren selv uten at det på noen måte har påvirket min oppfatning av innholdet i den.

I Noen å høre til møter vi hovedpersonen Oscar Mendoza Hernandez,en professor ved et av Madrids mest annerkjente universitet. Oscar som er i  slutten av femtiårene lever et heller rutinepreget liv og teller til og med hvert eneste skritt han tar til og fra jobb. Han har ulike ruter han tar og han gjør seg observasjoner mens han går, dette gjør at jeg får assosiasjoner til hovedpersonen i romanen Agathe av Anne Cathrine Bomann som jeg leste like før nyttår.
Oscar er en utmerket foreleser til tross for at han sliter med sosial angst og har et lite nettverk rundt seg. Den eneste kameraten hans er  kollegaen Alberto som han drikker med og går på fotballkamper med.
En hendelse på universitetet gjør at Oscar må forlate arbeidsstedet i hvert fall for en periode og i mellomtiden ser han seg nødt til å takk ja til å jobbe på et universitet i Malaga. Han trives jo ikke med fremmede folk rundt seg og ei heller liker han varmen noe særlig, i Malaga blir han utsatt for begge deler.

Oscar som bor i leiligheten han arvet etter moren bestemmer seg for å leie denne ut i ukedagene og setter inn en annonse om at han ønsker fire leietakere som alle skal bo der en dag hver pr uke mot at de skriver i en dagbok hvor de skal fortelle om seg selv og livet sitt. Til og begynne med syntes jeg disse skriveriene fra leietakerne tok litt for mye plass og tok fokuset litt bort fra Oscar,noe som gjorde meg noe usikker på om jeg likte denne vrien i det hele tatt. Men etter hvert som jeg så hvordan Oscar virkelig så frem til helgene hvor han kunne ta del i det de andre hadde skrevet, som en taus tilskuer slo jeg meg til tåls med hvordan ting var lagt opp.

I Malaga kjenner jo ikke kollegaene ham og vet ikke at han sliter med sin usosiale måte å være på så de inviterer ham med ut på ting og det er tydelig at Oscar ønsker disse endringene velkommen selv om mye er nytt og tildels skremmende. Flere av kollegaene hans der husker ham fra den tiden hvor han var læreren deres og var rimelig stolte av å ha ham der.

Han får etter hvert god kontakt med den noe yngre Carla som han både går på fjellturer sammen med og har gode samtaler med, eller det vil si Carla står for det meste av praten men han føler seg komfortabel i selskap med henne og etter hvert åpner han ser mer opp for henne. Bartenderen Luis lærer Oscar å danse og dette er noe han virkelig lærer å sette pris på og han tenker stadig på alt han har gått glipp av i alle disse årene.

Ser jeg bort fra skrivefeilene(trykkfeilene?) så var dette en lettlest og velskrevet roman.
Av sidefortellingene var det kanskje Julie sin som gav meg aller mest og som jeg likte best å lese om,og selv om vi i disse sidesporene får et innblikk i for eksempel narkokrigen i Mexico og tema som vold i nære relasjoner for å nevne noe så sitter jeg med en følelse av at Oscar sin fortelling og utvikling underveis i romanen hadde stått vel så godt alene. At han blomstret opp når han ble kjent med disse personene hersker det ingen tvil om,å ha venner som dette er jo noe han har ønsket seg hele livet men ikke turt å gjøre noe med før nå, men jeg syntes at utviklingen hans kanskje for det aller meste hadde med tilværelsen i Malaga og bekjentskapene han gjorde seg der å gjøre og sånn sett virket disse leietakerne  og deres historie noe «overflødig» og til tider litt forstyrrende. Men jeg ser at dette kanskje var nødvendig for at forfatteren skulle ta opp de temaene som ble tatt opp.

Jeg-personen som jeg hele tiden lurte på hvem var underveis ble heldigvis oppklart og det var selvfølgelig fint å lese om vennskapene som oppstod. Til tider var det en sår roman for det kommer frem at Oscar ikke hadde et særlig godt forhold til moren og sånn sett kanskje ikke rart at han som voksen fikk problemer med relasjoner til andre.

Litt morsomt at forfatteren har valgt navn som Angelica og Alberto for jeg har en venninne fra Spania som heter det og hun har en sønn som heter Alberto. At det snek seg inn en Patrick(som er eldstesønnen min sitt navn) også gjorde til at jeg fikk noen spesielle assosiasjoner underveis i lesingen.

Til tross for mine små innvendinger så likte jeg romanen men samtidig er det ikke en roman som kommer til å sitte lenge i.
Det var interessant å lese om narkokrigen selv om jeg er usikker på om kartellene kan overta andre sine eiendommer så enkelt som det kunne virke her,men hva vet jeg? Det kan godt være at det er slik men det kan også være en kunsterisk frihet fra forfatterens side og det er i så fall helt greit.
Det var også kjekt å lese om deler av den spanske kulturen og miljøet rundt, og det var ikke fritt for at jeg fikk lyst å reise dit en dag.

Når det meste var avslørt når det gjaldt hovedpersonen så kom også jeg-personen på plass og deretter gikk det stort sett som forventet på slutten.

Jeg ble nysgjerrig på dette forfatterskapet og kommer helt sikkert til å plukke opp en ny bok skrevet fra denne pennen ved en senere anledning også.

Forlag: Sætre Standup and Write
Tittel: Noen å høre til
Forfatter: Geir Sætre
Format:Heftet
Sideantall:309
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks tilsendt fra forfatteren

Forfatter

Foto: Forfatterens hjemmeside

Geir Sætre er født i 1967 og er en norsk forfatter.  Noen å høre til er forfatterens tredje bok.

HILSEN BEATHE