STERK OG ENGASJERENDE SAMLING

 

Gabriela Mistral fikk prisen i 1945 og er en av tre kvinnelige prisvinnere som skrev dikt og hun var den aller første latinamerikanske forfatteren som fikk den jeve prisen. Mistral var mestis og dette var noe hun gjorde til et adelsmerke. Mange av diktene i denne samlingen er hentet fra Tala som kom ut i 1938 og som forfatteren selv kalte «rota til det indiansk-amerikanske». At hun fikk prisen ble en stor anerkjennelse for den latinamerikanske identiteten og det er nettopp det mange av diktene hennes handler om. Hun var fattigjenten av Andesfjellene som ble dronning og hele kontinentet ble kronet. 

Alle skulle bli dronning er et utvalg dikt fra fem ulike diktsamlinger Desolaciôn(1922),Ternura(1924),Tala(1938),Lagar(1954) og Poema de Chile(1967) 

Det er Tove Bakke som har skrevet denne gjendiktningen av Mistrals dikt og hun har skrevet et langt etterord hvor hun lar oss bli litt kjent med menneske Gabriela Mistral.
Hun fremstår som et sterkt menneske på mange måter, men hun hadde også sterke motsetninger i seg som skulle sette preg på livet hennes. Store deler av livet hennes var preget av store sorger og tap. Men hun hadde også mye hun brente for og hun følte en stor kjærlighet til både landet sitt, menneskene som bodde der og selvfølgelig sine nærmeste, og dette bringer hun med seg inn i diktene sine. Særlig brente hun for å gjøre noe for barn og hun jobbet aktivt for å skaffe ressurser som kunne bedre forholdene for dem, ikke minst etter den spanske borgerkrigen. Hennes engasjement førte blant annet til at UNISEF ble stiftet. Hun brukte også nobelpengene på internasjonalt barnearbeid. Ikke alle ble like begeistret for hennes arbeid for ulike grupper og noe av det mente noen stod i strid med alt som heter kvinnesak. Men nok om menneske Gabriela Mistral, det er på tide å snakke litt om diktene hennes.

Selv om det gikk noe tid mellom diktsamlingene hennes så er kvinner og kvinneportretter noe som ofte går igjen i diktene hennes og de viser gjerne kvinners mange fasetter. Også morsrollen er godt representert i disse. Kjærlighet  i alle dens former skriver hun også om og jeg likte veldig godt dette som jeg tolket som et par som for en stakket stund ville late som de var noen andre, et annet sted enn der de var, og det kan være mange grunner til det. Eller kanskje det er et eldre ektepar som danser? Diktet er hentet fra samlingen Ternura som kom ut i 1924.

 

GI MEG HANDA
Dame la mano

Gi meg handa og lat oss danse,
gi meg handa og få meg kjær.
Vi blir som ein einaste blome,
og blomen er alt vi er.

Lat oss syngje den same songen,
lat oss danse i same takt.
Vi vaier som strået i vinden,
og strået er alt vi er.

Du er Rosa og eg er Esperanza
men du gløymer ditt eige namn,
for vi dansar over åsen,
og dansen er alt vi er.

 

S.26

Gabriele Mistral bodde flere ganger i eksil og noen av diktene handler om å føle seg litt utenfor, ikke høre helt til, som diktet La extrajera, eller som det heter på norsk, Ho er utlending, som er et selvportrett og hentet fra diktsamlingen Tala.

«Du høyrer ho kjem frå barbariske hav,
med algar og sandstrender ingen har høyrt om;
ho ber til ein gud uten tyngd eller form,
som den gamla ho er, på kanten av grava.
I hendene hennar vert hagen vår framand,
ho kom her med kaktus og sagtagga vekstar.
Og pusten hennar er ørkenvind,
dei seier ho elska til all ting kvitna,
det fortel ho oss ikkje – og om ho fortalde,
vart det som kart frå ei framand stjerne.
Hos oss skal ho leve i åtti år,minst,
men vil alltid vere ein nykommar her,
med det pesande, jamrande tungemålet
ingen menneske skjøner, knapt dyra forstår.
Så legg ho seg til å døy midt i blant oss,
ei natt ho ikkje lenger held lagnaden ut,
og døyr utan anna pute enn den,
døyr ordlaust og stilt, på utenlandsk vis.»

 

 

S.67

 

Når en leser diktene hennes er det ikke vanskelig å se at dette er en kvinne som elsket landet sitt,ikke minst Andesfjellene hvor hun kom fra og flere av diktene er nærmest som en kjærlighetserklæring til stedet. Men også kjærlighet mellom mennesker får plass i diktene hennes.

Mistral skrev mange lange dikt og ikke alle gav meg like mye skal jeg være ærlig, men det er mye lengsel og smerte å spore her. Hun skriver engasjert og vakkert om tingene som opptok henne og det er mange sterke dikt. Og det er dikt om døden. Hun opplevde selv å miste adoptivsønnen sin.

I etterordet finnes det også en slags tidslinje hvor vi får viktige datoer i forfatterens liv og det er uten tvil en menget engasjert og politisk kvinne vi har med å gjøre her.

Som nevnt flere ganger før så leser jeg alltid diktsamlinger flere ganger, det fordi jeg «oppdager» nye ting jeg retter fokus mot for hver gang jeg leser. Jeg får rett og slett med meg mer når jeg gjør det slik og jeg «tolker» kanskje ting noe annerledes for hver gang også.

Når jeg leste denne og kom til etterordet som gir oss et relativt godt bilde av hvem Gabriela Mistral var, gav flere av diktene noe mer mening og det syntes jeg var veldig nyttig når jeg skulle gå gjennom samlingen på nytt.

Når  jeg nå har lest deler av livsverket hennes og sett engasjementet så er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor hun var en viktig person i latinamerika eller hvorfor hun endte opp med å få den jeveste litteraturprisen. Ingen tvil om at hun har gjort en formidabel og viktig jobb på mange områder. Denne samlingen kom jeg nok til å plukke opp og lese litt i og selv om denne samlingen er oppført kronologisk så står hvert dikt godt på egenhånd også. Jeg ble enda mer nysgjerrig på både kvinnen Gabriela Mistral og  forfatterskapet hennes.

 

---

Forlag:Samlaget
Original tittel: Desolaciôn,Ternura,Tala,Lagar,Poema de Chile
Norsk tittel:Alle skulle bli dronning
Forfatter:Gabriela Mistral
Oversetter: Tove Bakke
Format:Innbundet
Sideantall:114
Utgitt:1922-1967
Min utgave: 2007
Kilde:Kjøpt

Forfatter

Foto: Wikipedia

Gabriela Mistral eller Lucila Godoy y Alcayaga(1889-1957)  som hun egentlig het var en chilensk pedagog og forfatter. Hun gav ut flere diktsamlinger, den første i 1922 og den siste ble utgitt etter hennes død. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 1945.

 

HILSEN BEATHE