NÅR MOR ER PÅ RANDEN

 

Fra før av har jeg lest to av Isakstuens romaner, Om igjen fra 2014 som jeg likte veldig godt og Vær snill med dyrene fra 2016 som ikke falt så veldig godt i smak hos meg. Derfor var det med ekstra stor spenning  jeg satte i gang med denne siden dette er en slags oppfølger eller fortsettelse av den forrige romanen. Ja, noen ganger må en bare ta sats og håpe på det beste.

I Rase er det en til tider rasende kvinne, en småbarnsmor som er fortellerstemme, hun har ny mann og tvillinggutter på fire i tillegg til å ha en datter fra før akkurat som forfatteren selv og som Karen i den forrige romanen.

Det hele begynner med et lite brak når kvinnen står i kø i kassen på dagligvarebutikken, en dame bak henne klager på at ting tar tid mens hun selv prøver så godt hun kan å beholde roen og overser damen. En ny kasse blir åpnet hvorpå jeg-personen går mot denne og dette går ikke upåaktet hen hos kvinnen som stod bak henne i den andre kassen og hun presterer på et punkt å kaste kurven sin ned på beina hennes, begynner å slenge med kjeften og forlange unnskyldning i etterkant. Ja, slike folk er bare sjarmerende,
Jeg syntes at jeg-personen klarte seg veldig bra tross alt for det var litt av en prøvelse den andre utsatte henne for.
Forøvrig hadde jeg-personen helt rett for her i Bergen er det vanlig praksis at personen foran deg i køen får gå foran deg i neste kø om det blir åpnet en ny kasse, dette er vel bare vanlig høflighet er det ikke?

Selv om jeg liker å tro at jeg kanskje ikke var like stresset eller sint som det protagonisten var som småbarnsmor så kjenner jeg meg veldig igjen i mange av tingene hun gikk gjennom. Så litt stresset har jeg nok sikkert vært, og i likhet med henne så var faren til barna av det mer sindige slaget, noe som også kunne vært veldig irriterende og ikke akkurat til hjelp( for meg).
Selv hadde jeg en på 5 1/2 når jeg fikk nummer to og den tredje kom bare 17 mnd etter det igjen så aldersmessig var det ganske likt med barna til denne kvinnen og dermed mange av de samme utfordringene.

Det er mye hverdagsbeskrivelser og mye prakiske ting som beskrives her, det er sånn småbarnsperioden er. Men selvfølgelig får vi hele tiden hennes kamp, både med barna og den indre kampen hennes når ting helt sikkert føltes overveldene og for alt for mye. Og når man er stresset så har man kanskje noe kortere lunte enn det man ellers ville hatt og da er det ikke alltid like enkelt å besinne seg. Det trenger man ikke være rakettforsker for å forstå, og av og til går det skikkelig hardt for seg hjemme hos jeg-personen. Og jeg liker godt den frekvensen hvor hun snakker med naboen.

Naboen står i innkjørselen sin og ser opp på meg igjen, taust. Jeg ser tilbake. Er det noe? roper jeg ned til ham. Munen hans beveger seg, jeg hører ikke. Hva sa du? Han ser seg til høyre og venstre, krysser veien krokrygget og tusler over grusen til han står like under det åpne vinduet. Jeg lener meg ut.Ja?……(………)…

Jeg beklager så mye, sier han. Jeg vil virkelig ikke blande meg. Men av og til høres det nesten ut som der er krig inne hos dere.

S.57

Hun går til en psykolog,en hun kaller «ikke-psykologen» fordi hun egentlig ikke har helt troen på ham og en gang får hun et utbrudd mens hun er der, det var med nød og neppe at hun fikk komme tilbake dit. Hun føler også at hun ikke får den støtten hun trenger hjemme heller.
Det er derimot ikke bare denne småbarnsperioden vi får ta del i, det finnes også et tilbakeblikk til da hun fant den nye mannen og en heller småpinlig situasjon som oppstod…

Det er mange fornøyelige sekvenser i boken, blant annet da hun fant ut at hun bærte på tvillinggutter og kom til å tenke på at de skulle komme i puberteten og hun så for seg at hele huset kom til å bli sauket i størknet kroppsvæske!Hehe…godt det finnes papirtørkle sier jeg bare.

I en stresset hverdag og da særlig i den perioden hva man har små barn så er det kanskje lett for at man ikke føler seg like attraktiv lenger, man gjør kanskje bare det aller nødvendigste når det gjelder egen hygiene og det «lille ekstra» blir kanskje det første som ryker i denne perioden. Protagonisten spør seg i hvert fall om  hva som er vitsen med å smøre huden inn med krem for da vil den bare forlange enda mer, det samme med glansvask for ikke å snakke om å shave leggene. Hva er vitsen. Kroppen kvitter seg med celler hver dag, kaster ut slaggstoffer, preges, eldes. Jeg forsvinner, når alt kommer til alt. I et sånt perspektiv er det virkelig påkrevd at jeg daglig skal anstrenge meg for å rense hudens porer, holde bikinilinjen ryddig og fitta trang?

 

Selv om det ble litt stang ut med forrige roman for min del så gikk det desto mye bedre denne gangen for dette likte jeg veldig godt.  Det kommer kanskje ikke frem så veldig mye nytt for dette er ting man har hørt om før, eller gått gjennom selv men det var kjekt å få et innblikk i hvordan en småbarnsperiode kan fortone seg for nå er det noen år siden mine var små. Dessuten skriver Isakstuen så godt og det er fornøyelig lesing i all jeg-personens fortvilelse for det er ikke til å stikke under en stol at noen av tankene hennes er av en slik karakter man kanskje ikke snakker høyt om og på den ene siden står denne setningen: Jeg er så redd for hendene mine. Kun det og det er ganske så sterkt. En annen setning som står alene og kommer flere ganger: Hvordan elsker man noen så de merker det? Og dette er bare noen av spørsmålene hun stiller seg i denne romanen.

Det er høy flirefaktor og det er med på å gjøre det lettere å lese for det er jo ikke slik at det er spesielt artig å lese om en mor som virker å være på randen av et sammenbrudd som kan bryte ut når som helst. Det er en sekvens i boken som er ganske rolig og hvor det går mye i fødsel og barseltid, og det var fint med den sekvensen for det hadde blitt litt for mye av det gode om mor var på tuppa absolutt hele tiden. Morsrollen og foreldrerollen er en viktig og ikke minst krevende rolle man har, og det å skulle innta enda flere roller i forhold til før er slett ikke bare bare og det er ikke rart at det kan virke overveldene til tider. Jeg kan bare snakke for meg selv men jeg tenker at det er mange med meg der ute som har sagt ting vi i utgangspunktet ikke mente, sånn i kampens hete.
I denne romanen har Isakstuen satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  å bruke sin sterke prosa.

 

Anbefales sterkt!

 

---

Forlag:Pelikanen
Tittel: Rase
Forfatter: Monica isakstuen
Format:Innbundet
Sideantall: 223
Utgitt:2018
Kilde:Kjøpt

Forfatter

Foto: Tommy Ellingsen

Monica Isakstuen er født i 1976 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2009 med romanen Avstand² og har siden den gang skrevet en diktsamling og flere romaner, blant annet Vær snill med dyrene som hun vant Brageprisen for. Hun gav tidligere i år ut skuespillet Se på meg når jeg snakker til deg.

 

 

HILSEN BEATHE