I den femte utgaven av diktlesesirkelen til Anita er kategorien en norsk diktsamling av året. Jeg har lest en del av de diktsamlinger som har kommet i år, men har enda flere på vent så det bød ikke på problemer å finne en bok som kunne passe. Valget falt på en debutant fra vestlandet.

 I diktsamlingen Det gule bladet, den svarte pupillen møter vi en jeg-person som jeg går ut i fra er en ung kvinne og hun snakker om en ensomhet, et mørke som hun så gjerne skulle vært ute av men  det er  ikke så lett. Uansett hvor mørkt ting er så skinner det noe lyst gjennom likevel og hun kommer ikke utenom lyset som hun selv sier i aller første setning. Det er et veldig sterkt første dikt hvor vi allerede på andre siden for aller første gang får servert tittelen på samlingen.
hvor kommer denne viljen til liv fra
trangen til å skjønne og male
det gule bladet i det gule sollyset

den svarte pupillen i den svarte natta
hvor opprevet levende jeg skal bli

Dette er en person jeg forstår er alene med tankene sine og det kan virke som hun av og til er redd dem for hun kaller dem en epidemi. Jeg tolker det som om det har skjedd denne unge kvinnen noe, noe skikkelig vondt og her kjemper hun med nebb og klør  for å klare å stå i det mørke hun befinner seg i og hun føler seg til tider misforstått.

Dette er en diktsamling om en person som befinner seg helt på bunn og som er i en kamp med seg selv (og andre?) om å reise seg igjen, selv om det av og til kan virke som hun er i ferd med å gjøre slutt på det hele. Men jeg tror at hun innerst inne ikke ønsker å stå utenfor på den måten som hun gjør nå, men det er vanskelig å be om hjelp. Det er noe hun vegrer seg for å endre på, men samtidig er det kanskje nettopp en endring hun trenger. Det skinner gjennom tekstene at hun virkelig trenger hjelp.

tankene yngler i nattemørket
og vil viske ut enhver forskjell

går det for langt vil de lukke meg
skodde for skodde

frykten stenges inne
som en nattsvermer i en lampeskjerm

så blottlagte skal ikke
sinnets bevegelse være

jeg er nødt til å skille meg fra meg selv
for ikke å forgå

S.50

 Forfatteren har bachelor i litteraurvitenskap og er kritiker i Morgenbladet, og i tillegg er det ingen tvil om at hun  kan skrive for dette var helt supert. For en knallsterk debut!Når jeg var helt fersk i diktlesing sverget jeg veldig til disse diktsamlingene som var fortellende og som hadde en slags rød tråd. Den røde tråden finner jeg på en måte igjen her også men ellers er fortellingen veldig fragmentert. Noen sider er tettskrevne mens andre er på en liten linje, som oftest når man trenger en pustepause må vite.

Over her har jeg bare skrevet om noen av de inntrykkene jeg fikk av samlingen og det fine med å lese dikt er at jo flere ganger man leser dem jo flere ting legger man merke til for hver gang. Tårene satt aldri langt unna her for det var tydelig (for meg i det minste) at det hadde skjedd noe med denne unge kvinnen og at hun virkelig sliter.

Av og til er det så fint å kunne tolke ting selv og at ikke alt er gitt i et slags fasitsvar. Derfor håper jeg at flere av dere kommer til å lese denne for jeg er så spent på hvordan andre kommer til å tolke diktene. At de er sterke bærer det ingen tvil om, men kanskje andre finner ut andre ting ved denne unge kvinnen enn det jeg gjorde?

Coveret passet veldig godt til både tittelen og innholdet i boken. Det er for det meste svart med ensomheten og det å stå utenfor. Om det som mest sannsynlig har skjedd henne, men så er det noen lysglimt å spore likevel. Og kanskje et håp for fremtiden, tross alt? Eller symboliserer det gule bladet noe som er i ferd med å visne?

Anbefales!

Forlag:Kolon
Tittel: Det gule bladet, den svarte pupillen
Forfatter: Katrine Heiberg
Format:Heftet
Sideantall:56
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Foto: Kolonforlag.no

Katrine Heiberg er født i 1992 og er kritiker i Morgenbladet. Diktsamlingen Det gule bladet, den svarte pupillen er hennes debutbok.