Tittel:Eg rissa desse runene-Forfatter:Aina Basso-Format:Innbundet-Sideantall:155-Utgitt:2023-Kilde:Rekame / Leseeksemplar tilsendt fra Samlaget forlag

EN NYDELIG SAMLING

Jeg ble fan av Aina Basso allerede etter romanen Finne ly og ungdomsromanen Inn i elden for en del år tilbake, og etter det har jeg lest flere av bøkene hennes til stor begeistring. Hun skriver både romaner, ungdomsromaner og sakprosabøker, og i år har hun altså beveget seg over i novellesjangeren. Noe hun mestrer aldeles utmerket for dette var veldig bra. Jeg har strevd litt med en annen novellesamling jeg holder på med for tiden og da var det ekstra befriende å sette seg ned med en samling som fenget så til de grader som det denne gjorde.

Eg rissa desse runene er en novellesamling på tretten noveller hvor alle er omtrent like lange, og bakerst i boken er det et lite etterord hvor forfatteren forteller litt om de ulike runene som ble risset og i boken får vi se ulike måter disse ble brukt på. Jeg skal ikke skrive om alle novellene men jeg har plukket ut et par av dem som jeg vil fortelle litt om, og siden jeg likte alle novellene i samlingen blir det et tilfeldig utvalg.

Måtte Tor ta imot deg, måtte Odin eige deg- er aller første novelle ut og det begynner ganske så brutalt for å si det mildt. Havgrim hogg Harald med øksa. Svinga den høgt og kløyvde skallen på han. Han tok hesten og reid vekk under vintermånen, med berre det han stod og gjekk i. Særlig med penningar hadde han ikkje heller. Ikkje som eg veit. Og eg-et her er Solrun, konen til Havgrim. Og nå som han har drept en mann og rømt, vil dette få store konsekvenser for Solrun og barna. Om noen bestemte seg for å bringe saken til tings,vil de kunne miste både gård og grunn, men foreløpig er det avverget. Det varte og rakk før Havgrim vendte nesen hjemover igjen, og Solrun som hadde sett seg lei av all drikkingen hans og at han drev rundt med andre kvinnfolk, pønsket ut en perfekt plan for å bli kvitt ham en gang for alle…

I Ragnar eig dette garnet møter vi fiskeren Ragnar og konen Hildur. Sammen har de en sønn som nå er blitt voksen. Ragnar sitt høyeste ønske var at sønnen skulle bli fisker akkurat som han selv, men sønnen bodde og arbeidet langt borte og de såg ham sjelden. En natt Ragnar er ute på havet for å hente inn fiskegarnet skjer det noe merkverdig. Han er alene ute på sjøen, noe han aldri pleier å være, og han får så mye fisk i garnet at han ikke har sjanse til å dra alt opp i båten uten at den kantrer. Men han har liten lyst til å la all den fisken gå fra seg, plutselig driver båten utover mot det åpne havet…

I Nonneseter møter vi den unge jenten Eidunn som bare elleve år gammel blir plassert i kloster av moren sin. Der skal hun lære å plukke av seg noen av lytene sine og få verdifull kunnskap. Moren mente hun var en bra jente, men noen skjønnhet var hun da slett ikke, noe Eidunn måtte si seg enig i, og det hjelp heller ikke at hun var litt halt. Novellen tar for seg livet i klosteret og hvordan de brukte runene til å sende beskjeder frem og tilbake til hverandre på, her snakker vi veldig tidlig forløper til sms-utveksling. Jeg fikk en slik forkjærlighet for Eidunn. Jeg har lyst til å sitere noe for når Eidunn er på vei hjem etter et ærend hos presten, ser hun noen av karakterene i andre noveller.

Eg går sakte tilbake mot klosteret. Kikar inn i smaua langs Vågen, ser verkstader, handelsbuer, skjenkestover. Ein mann kjem ut frå ei smie med hendene tilsølte av blod ( Bergsveinn?) Ei ung kvinne med lyst hår fortar seg inn i eit hus, eit skrål av stemmer før døra smell igjen bak henne (Tora?). Ei kvinne med hovudlin held seg til kinnet, som er stort og opphovna. Ho går mot smia, ho ser redd ut (Oddlaug?)

I Ingebjørg elska meg møter vi Halldis som er godt voksen og har aldri vært gift. Faren har likevel aldri kastet henne ut men hun har fått bo på gården og hjulpet til. På mange vis har hun vært husfruen på gården gjennom en årrekke. Faren ligger for døden og Halldis undrer seg på hva som kommer til å skje med henne nå, for det er ikke hun som kommer til å overta gården. Det er det en av brødrene hennes som skal, og hun har liten lyst til å bli boende når det kommer en ny husfrue til gårds. Halldis tenker mye på Ingebjørg som hun elsker og har fått gleden av å elske med èn eneste gang….
Selv i dag er det tøft for mange «å komme ut av skapet» og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det måtte være på 1200-tallet. Dette var noe som måtte holdes hemmelig.

Denne boken ble slukt nærmest i et eneste jafs, kun avbrutt av noen timer nødvendig søvn og en liten tur på butikken i går formiddag. Felles for alle novellene er at de har en historisk runeinnskrift som forfatteren har tatt utgangspunkt i når hun skrev novellen. Dette kan være enkle beskjeder,en merkelapp eller kjærlighetserklæringer for å nevne noe. Alle innskriftene stammer fra 1100-1200-tallet, og jeg vil tro at handlingen da er lagt nettopp til denne tiden.
Jeg likte at noen av karakterene gikk igjen i noen av novellene, for eksempel dukket tjenestejenten Ingfrid opp i novellen Torkell myntmeister sender deg pepar, da er hun navnløs, og deretter dukker hun opp i novellen Madonna. I noen noveller kan karakteren ha en mer anonym rolle mens i den neste være mer fremtredene.

Dette får meg til å tenke at handlingen i flere av novellene (om ikke alle) er lagt til samme sted eller til steder som ligger nært hverandre, og at forfatteren på denne måten binder noen av novellene sammen. Jeg likte dette grepet godt for hver novelle står støtt på egenhånd, samtidig som det er flere av historiene som har en tettere tilknytting til hverandre, nærmest som et kapittel i en roman i stedet.

Basso har et fantastisk språk og det er alltid en fryd å lese noe ført i pennen av henne. Gjennom novellene får vi et godt innblikk i hvordan livet var å leve på 1100-1200-tallet. Det må ha vært et strevsomt liv, både for mann og kvinne, selv om mennene i disse novellene likte å drikke opp halve lønnen og ha seg kvinnfolk på si. Og godt mulig så var det nettopp slik. Det er en slags mild råskap over de fleste novellene, det er usentimentalt og uten de store romantiske følelsene, selv om det hintes noe i et par av dem.

De aller fleste runene som Basso har tatt utgangspunkt i ble funnet på Bryggen her i Bergen, og nå fikk jeg lyst til å dra på det Hanseatiske museum igjen for å titte etter runer, selv om jeg var der i sommer.

Basso må gjerne skrive noveller igjen for dette mestret hun meget godt og jeg tror at noen av disse novellene vil sitte i en stund hos meg. Jeg er misunnelig på de av dere der ute som har denne godbiten tilgode!

NOVELLESAMLINGEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Aina Basso er født i 1979 og er en norsk historiker, skribent og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite deretter kom romanen Fange 59. Taterpige i 2010. Ungdomsromanen Inn i Elden ble utgitt i 2012, og deretter kom romanen Finne Ly (2014) en roman hun fikk Bokbloggerprisen for. Hun har også gitt ut en sakprosa bok for ungdom, Heksejakt og heksebrenning i Europa,den ble utgitt i 2016. Deretter kom romanen Ungen (2019) og i fjor (2022) gav hun ut Dei dødsdømde-dødsstraffa i Noreg og historia om nokre av dei som mista live en illustrert sakprosabok hun gav ut sammen med illustratør Kristian Krohg-Sørensen. Eg risse desse runene kom ut nå i år (2023) og er forfatterens første novellesamling.
Hun ble nominert til en rekke litterære priser for ungdomsboken Inn i Elden, blant annet Nordisk Råds Litteraturpris.

HILSEN BEATHE