Original tittel:La Straniera-norsk tittel:Fremmede jeg kjenner-Forfatter:Claudia Durastanti-Oversetter:John Grande-Format:Innbundet-Sideantall:275-Utgitt: 2019-Min utgave: 2022-Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag

SÅRT PORTRETT AV EN DYSFUNKSJONELL FAMILIE

Kom tilfeldigvis over denne inne på youtube hos Eric på Lonsesome reader før jul og syntes den virket veldig interessant. Interessen ble ikke mindre når jeg så at forfatteren regnes som arvtakeren til forfattere som Joan Didion,Vivian Gornick og Annie Ernaux med sin selvbiografiske og essayistiske stil, alle tre forfattere jeg liker godt. Og etter endt lesing ser jeg hvorfor hun blir nevnt i samme åndedrag som de andre.

Durastanti innleder boken med å fortelle hvordan foreldrene møttes og de har litt forskjellige oppfatninger av hvordan det foregikk. Mens moren sier at de møttes den dagen han skulle til å hoppe fra en bro så mener han på sin side at de møttes når han reddet henne fra å bli overfalt. Vel,uansett hvem som reddet hvem så ble de gift og fikk barn, forfatteren og broren hennes. Foreldrene hadde et turbulent forhold og etter hvert som boken skrider fremover så viser det seg at begge hadde sine «issues» å jobbe med fra før av også. Moren likte å stikke av og bodde i perioder på gaten mens faren virket veldig glad i ulike våpen. Begge foreldrene er døve men ingen av dem orket å lære barna tegnspråk, noe som førte til at kommunikasjonen i denne familen ble både mangelfull og full av misforståelser.

De flyttet fra Italia til USA når forfatteren var liten og når foreldrene ble skilt i 1990 flyttet de tilbake til Italia, hvor de også flyttet mye rundt omkring. Denne omflakkende tilværelsen sammen med et manglende språk innad i familien har gjort at forfatteren og broren ofte slet med å finne sin plass i samfunnet uansett hvor de befant seg. Og deler av boken handler om nettopp dette med å føle seg fremmed selv på plasser en skulle følt seg kjent og komfortabel.

Nå er det flere uker siden jeg leste denne boken og litt av «feeelingen» jeg satt med når jeg leste boken har dessverre forsvunnet noe men jeg skal likevel prøve å formidle mine tanker om boken på en grei måte selv om omtalen kanskje ikke blir like entusiastisk som den kunne vært om jeg hadde skrevet om den med det samme.
Husker at særlig første del av boken fremstod meget sterk hvor vi blir fortalt om noen episoder som var til å få bakoversveis av, som da faren ville at moren skulle drikke utvannet vaskemiddel for å vise hvor mye hun var villig til å ofre for ham. Ikke akkurat et sunt miljø å vokse opp i. Begge foreldrene opplevde mye frustrasjon som følge av manglende hørsel, noe som er fullt forståelig. Samtidig virket det ikke som de orket å gjøre jobben for å takle utfordringen sin på best mulig måte. Ofte brukte de kroppsspråk for å gjøre seg forstått,men dessverre på måter som kunne virke provoserende på andre. For eksempel kunne de skubbe til andre på gaten om de hadde til hensikt å gå forbi dem og disse var «i veien».

Forfatterens barndom var preget av mange dramatiske hendelser jeg ikke skal komme nærmere inn på her, de flyttet også mye, noe forfatterens selv gjorde i voksen alder i et forsøk på å skape sin egen historie. Deler av boken er forfatterens forsøk på å forstå det livet hun har levd,forholdet hun har til familien i dag og hvordan det manglende språket og den kompliserte måten å kommunisere på har preget henne både i oppveksten og som voksen. Og ikke minst hvordan språket er med på å forme identiteten vår. Om forfatteren slet litt med språket i barndommen så merkes ikke det nå når hun skriver for hun har et godt og tidvis poetisk språk som var en fryd å lese. Den er ikke linær oppbygd og er fragmentert i formen men inndelingen og den essayistiske stilen gjør at dette blir helt uproblematisk. Dette er forfatterens fjerde roman og den første som er oversatt til norsk, jeg håper de andre følger etter for jeg vil gjerne lese mer fra denne stemmen.

BOKEN ANBEFALES STERKT!

---

Claudia Durastanti er født i 1984 og er en italiensk-amerikansk forfatter og oversetter. Hun debuterte som forfatter i 2010 med romanen Un giorno verrò a lanciare sassi alla tua finestra og har siden den gang gitt ut tre romaner til hvor den ene har vært nominert til flere litterære priser. Hun regnes som arvtakeren til forfattere som Joan Didion,Vivian Gormick og Annie Ernaux med sin selvbiografiske og essayistiske stil.

HILSEN BEATHE