Original tittel:Die Wand-Norsk tittel:Veggen-Forfatter:Marlen Haushofer-Oversetter:Unn Bendeke-Format:Innbundet-Sideantall:270-Utgitt:1963-Min utgave:2022(På norsk første gang i 1994)-Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag
ET OPPSLUKENDE MESTERVERK
Jeg kom helt tilfeldigvis over denne boken når jeg «bladde» gjennom nettbokhandlerne på leting etter utgivelser for 2022 like før jul og beskrivelsene gav meg umiddelbart assosiasjoner til tv-serien Under the Dome basert på boken av Stephen King med samme navn, hvor en liten landsby plutselig ble stengt inne av en gjennomsiktig glasskuppel og vi fulgte deres kamp for å overleve. Og hvem vet.. kanskje har den godeste Stephen King blitt inspirert av nettopp Marlen Haushofers bok som kom ut i 1963. Den østerrikske forfatteren regnes som en av de viktigste forfatterene i etterkrigstidens Østerrike og Veggen blir regnet som hovedverket hennes.
Den gamle klassikeren kom for første gang ut i Norge i 1994 og har flere ganger vært utgitt på nytt. Så også i år, noe jeg er veldig glad for fordi det er store sjanser for at den hadde gått helt under raderen her hos meg om ikke, og dette er rett og slett en for nydelig robinsonade å gå glipp av. En bok som definitivt kommer til å sitte lenge i her hos meg.
Hovedpersonen i denne romanen er en kvinne i 40-årene som er på besøk hos kusinen Luise og mannen hennes Hugo på hytten deres i alpene. Der skulle de jakte og kose seg i noen dager. En kveld bestemmer vertskapet at de vil ta seg en tur til nærmeste landsby,men kvinnen bestemmer seg for å bli igjen på hytten. Når vertskapet ikke har kommet tilbake igjen dagen etter går kvinnen sammen med hunden Luchs ut for å lete etter dem. På sin vandring går hun rett på en vegg av gjennomsiktig glass, omtrent som om noen skulle plassert en kjempestor glasskuppel over dem og sperret dem inne.
Kvinnen får først helt panikk og hører sine egne hjerteslag hamre og slå i ørene,lamslått blir hun sittende en god stund og gruble over hva dette egentlig skal bety. Hun bestemmer seg for å sjekke ut hvor stor denne usynlige «veggen» er og setter kvister langs kanten et godt stykke oppover for lettere å skulle se hvor veggen går. Hun ser også etter mulige steder å komme seg ut fra denne «kuppelen» på, men hun må raskt konstantere at veggen virker både uendelig og ugjennomtrengelig.
På et tidspunkt vender hun blikket til den andre siden av veggen og der virker det som alt liv av opphørt. Hun ser en gammel mann sitte utenfor den lille husmannsplassen sin og stelle seg for kvelden,men det er som om noen har frosset fast bilde av ham idèt han skal skvette vann i ansiktet men vannet når aldri ansiktet..uansett hvor mange ganger hun snur seg vekk og ser tilbake på ham igjen.
Kvinnen føler seg et øyeblikk heldig som tross alt har overlevd og i stedet for å se etter en vei ut der i fra prøver hun å tilpasse seg situasjonen og hvordan hun skal overleve frem til noen fra landsbyen kommer for å redde henne.
Til å begynne med er det bare hun og hunden Luchs men etter hvert kommer det til en drektig ku og en katt til gards. Hun slakter vilt som holder til i skogholtet og dyrker mat til seg selv og husdyrene, og mye av den ytre handlingen går med til disse gjøremålene og vi følger dem i kampen for tilværelsen gjennom de ulike årstidene. Det er fascinerende å lese at hun som en utpreget byjente så raskt tilpasser seg det beinharde gårdslivet, og etter hvert kommer det flere dyr til gården.
Dette høres kanskje ut som en kjedelig roman men tro meg når jeg sier at det ikke finnes et kjedelig øyeblikk i løpet av de 270 sidene romanen varer. Romanen fortelles av den kvinnelige hovedpersonen vi aldri får vite navnet på og hun skriver på sine memoarer (selve romanen) for bedre å kunne dokumentere det som skjer slik at hun ikke bare har sin egen hukommelse å stole på for ettertiden. Når romanen begynner har hun allerede vært alene i over to og et halvt år så vi som lesere vet med andre ord at denne ensomme tilværelsen varer en god stund. Og da kommer vi inn på det jeg tror er selve kjernen i hva denne romanen handler om, nemlig hva det gjør med psyken til et menneske å leve så isolert gjennom så lang tid slik hovedpersonen gjør. For hvordan finne mening med livet når man er så avskåret fra andre mennesker som her og for vår hovedperson blir dyrene på gården redningen. De blir «menneskene» hennes, ikke at de får menneskelige egenskaper men fremstår likevel som fullverdige medkarakterer i romanen og jeg merker at jeg bryr meg like mye om dem som henne. Hun føler et voldsomt ansvar for dem og når hun drar på oppdagelsesferd er hun aldri lenger unna enn at hun kan rekke hjem i tide til kveldsstellet deres.
Forfatteren gir oss noen frempek på at det skjer en ytterligere katastrofe litt lenger frem i tid,dette ble jeg veldig ambivalent til for egentlig liker jeg ikke å bli «spoilet» så mye i forkant, samtidig var det med på å gjøre boken litt mer spennende og gav en ekstra nerve til fortellingen. Underveis får vi også litt av kvinnens historie, hun er enke og har to voksne døtre. Hun er overbevist om at de også er døde siden de befinner seg på den andre siden av veggen. Hun betrakter livet slik det er nå kontra slik hun levde før og selv om det er mer hardt å leve slik hun gjør nå så gir det mye mer mening enn den noe tomme og overflatiske tilværelsen hun hadde i byen. Og da er forfatteren inne på et annet tema i boken og som går på forholdet mellom mennesker og natur.
Selv om boken er skrevet i 1962 så er den veldig aktuell selv i dag når vi tenker på den pågående pandemien med mye nedstenginger og mange mennesker som kjenner på ensomheten. Boken kan også sees på som et lite stikk til menneskeheten om å ta vare på kloden før den slår tilbake. Men kanskje aller mest var den som en studie i en kvinnes sinn for det er nettopp disse sekvensene jeg ble mest berørt av, og selv om mye av den ytre handlingen tok for seg det fysisk krevende arbeidet hun står ovenfor og ikke minst «vissheten» om at hun er det siste levende menneske på kloden, så var det beskrivelsene av hennes indre som gjør boken så bra som den er. En fantastisk roman som viser seg å være filmatisert, en film jeg definitivt skal få med meg og letingen etter den har begynt. Jeg skal også få med meg flere av bøkene til Haushofer for hun har et nydelig språk og er en fantastisk historieforteller.
EN ROMAN SOM ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!
Marlen Haushofer (1920-1970) var en av etterkrigstidens viktigste forfattere i Østerrike. Hun debuterte som forfatter i 1955 med romanen Eine Handvoll Leben og gav ut flere romaner, en kortroman og en novellesamling. Romanen Die Wand(Veggen) som ble utgitt i 1963 regnes som hovedverket hennes og ble for første gang utgitt på norsk i 1994. Haushofer høstet flere priser for sitt forfatterskap og har inspirert forfattere som Elfriede Jelinek og Linn Ullmann.
HILSEN BEATHE
Beathes bibliotek 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.