Emily Dickinson (1830-1885) var en amerikansk poet som i løpet av sin tid som forfatter skrev så mye som 1800 dikt hvor et fåtall faktisk ble utgitt mens hun ennå var i live og da anonymt. Etter sin død ble hun anerkjent som en av de store i amerikansk litteratur.
Hun bodde hele livet sitt i Amherst i Massachusetts og på et tidspunkt trakk hun seg tilbake fra omverden og levde en eremitt-tilværelse i foreldrenes hus «The Homestad».  I tillegg til en omfattende produksjon av dikt var hun en meget ivrig brevskriver som senere ble samlet i tre bind og hvorav tre av de mest berømte er «The Master Letters». Man kan undre seg på om denne tilbaketrekkingen var å regne som et sykdomstrekk eller om isolasjonen var nødvendig for henne for i det hele tatt å være forfatter. I følge Wikipedia ble hun sett på som noe eksentrisk.

Emily Dickinson oppsummerte det viktorianske samtidig som hun var en forløper for modernismen innenfor den amerikanske lyrikken.
Hun skrev tett på livet uten at det var selvbiografisk av den grunn. Hun har også en litt særegen stil for å si det mildt. Her sammenlignes parlamentet med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi og en spalting i hjernen med et flokete garnnøste. Uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete for å nevne noe.

Dickinson skal i et av de mange brevene hun skrev definert poesi som en form for skalpering: Hvis jeg leser en bok og kroppen blir så kald at ingen ild kan varme den, da vet jeg at det er poesi. Hvis jeg fysisk kan føle det som om den øverste delen av hodet tas av, da vet jeg at det er poesi. Mistenker at damen var veldig interessert i dissekering.
Mange av diktene hennes handler om død og udødelighet, noe som visstnok også skal gå igjen i brevene hennes.

 

Foto: Kolon forlag

 

Hun sier også et sted at hun poserer både i diktene og i brevskrivingen slik at man kan ikke helt stole på om mange av diktene handler om henne selv eller ikke. Det spiller vel heller ingen rolle. Samtidig syntes jeg av og til det skinner gjennom en slags tristhet i noen av diktene, men det må jo ikke bety at forfatteren var trist når hun skrev dem.

Det er lett å arbeide når sjelen leker-
men når sjelen er trist-
og jeg hører den legge bort lekene
blir arbeidet tungt-

Det er enkelt når det verker i knokler, eller skorpen-
men spilene rundt nerven
lemlester lekkert-mer grusomt
som en panter i hansken-

 

S.12

Jeg må bare dele det aller første diktet med dere for det var så fint.

Begerbad, blomst og en torne
en vanlig sommermorgen-
dugg i en kolbe- en bie eller to
et vindkast i et tre-
og jeg er en rose.

S.7

Og aller sist må jeg dele titteldiktet med dere.

 

Skitne lille hjerte,
som bare er mitt.
jeg vant det med et kinn-
et fregnete helgenskrin-

Men vakkert nok
for den som ser
sjelens ansikt
og ikke knærne.

S.82

 

Jeg ble veldig nysgjerrig på denne forfatteren og har lyst til å lese disse berømte brevene hun skrev. Og om det er noen som har lyst til å lese noen av diktene hennes på engelsk så finnes det en liste over noen av diktene hennes her.

Den utgaven jeg har lest er en revidert utgave av den som kom ut på norsk i 1995, det finnes også to etterord av Tone Hødnebø som har gjendiktet Emily Dickinsons dikt.

Dette er nok en samling jeg kommer til å finne frem flere ganger for jeg tror at dette er en samling hvor man kan oppdage «nye» ting for hver gang en leser den. Absolutt en spennende forfatter som heller ikke ble så veldig gammel, eller kanskje 55 år ikke var så verst mot slutten av 1800-tallet?

Anbefales!

 

---

Forlag:Kolon
Tittel:Skitne lille hjerte
Forfatter:Emily Dickinson
Oversetter:Tone Hødnebø
Format:Heftet
Sideantall:116
Utgitt:1995(norsk utgave)
Min utgave:2015
Kilde:Leseeks

 

HILSEN BEATHE