Original tittel:Dom dzienny,dom nocny-Norsk tittel:Daghus,natthus-Forfatter:Olga Tokarczuk-Oversetter:Julia Wiedlocha,MNO-Format:Innbundet-Sideantall:302-Utgitt:2005-Min utgave:2021-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag.

FASCINERENDE MENNESKESKILDRING

Jeg begynte på denne i juni men uvisst av hvilken grunn har den blitt liggende uten at jeg har lest den ferdig, helt til nå. Og det skal sies at det er meg og ikke boken, for den er veldig bra.
Fra før av har jeg lest Før plogen din over de dødes knokler og novellesamlingen Bisarre fortellinger som jeg dessverre ikke har fått skrevet om. Daghus,natthus skrev hun før de nevnte titler men til min glede er den minst like særegen og underfundig som de andre.

Handlingen er lagt til Nowa Ruda, som er en liten by i Schlesien, et fattig område av Polen helt opp mot grensen til Tjekkia. Et område som både har vært Tysk og Polsk, og hvor folk har flyttet til og fra, noen frivillig,andre ikke.

Romanen har en slags hovedperson, en kvinne vi aldri får vite navnet på,hun har sammen med mannen sin,R,nylig flyttet til området. Ikke lenge etter at de flyttet dit begynner kvinnen å fundere på mennesker og deres historie, at alle faktisk har en historie, på godt og vondt.
Hun blir snart veninne med nærmeste nabo, parykkmakeren Marta,som alltid går i slitte klær som lukter fukt. Ein eim som alltid sitter lenge i.
Marta forteller lite om seg selv og hovedpersonen tolker det som hun slett ikke har så mye å fortelle om for det skjer kanskje lite i livet hennes. Derimot er hun god til å snakke om andre og slik får vi høre om drankeren Marek som hengte seg selv hjemme på kjøkkenet. Så har vi han som oppdaget Marek, En-eller-annen, som får sin gamle nabo på besøk som spøkelse.
Eller det gamle ekteparet som kom tilbake på til Nowa Ruda og hvor han klatret opp på et fjell, fikk hjerteinfarkt og døde med en fot i Polen og en i Tjekkia. Og grensevaktene på begge sider som bærte levningene frem og tilbake fordi de mente at det andre landet burde ta ansvar for ham.

Krysia er en annen vi blir kjent med, hun drømte om en Amos,som hadde hvisket henne i øret at han var forelsket i henne. Hun bestemte seg for å reise til den andre siden av Polen på leting etter sin hjertes utkårede.

Dette er bare noen av de historiene vi får høre om. Ja,denne romanen er i likhet med Løperne satt sammen av mange historier og personer,som alle på en eller annen måte har hatt en tilknytting til Nowa Ruda.

Flere av personene møter vi flere ganger og noen av fortellingene var både vemodige og tildels triste, men de som gjorde aller best inntrykk og de jeg kanskje likte aller best var de som var basert på mytologier.

Den ene handler om en ung og vakker kvinne,en kongsdatter, som nektet å bli giftet bort til en baron som var mye eldre enn henne. Hun fikk faren til å gå med på å sende henne i kloster i èt år for deretter å vende hjem og gifte seg. Når året var omme var hun fremdeles ikke klar, hun likte livet i klosteret og ba en bønn om at hun ikke lenger skulle være attraktiv for menn og slik gav herren hennes sitt eget skjegg. Hun ble etter hvert sankta Kummernis. Når jeg leste disse sekvensene så følte jeg at jeg kjente denne historien, at jeg har lest om den før men jeg klarer ikke å finne ut hvor, så mitt håp er jo at noen av dere som leser dette også kjenner igjen denne fortellingen.

Omtrent 200 år etter Kummernis død møter vi Paschalis som i Olgas fortelling kommer til det samme klosteret som Kummernis bodde i, også han er vakker og abedissen blir litt forstyrret av utseende hans men lar han bli boende der og setter han i gang med et skriveprosjekt. Han skal skrive Kummernis historie. I Olgas utgave av ham har han veldig lyst til å bli kvinne.

De ulike fortellingene er løselig bundet sammen med de sekvensene hvor vi får ta del i vennskapet mellom kvinnen som fungerer som en slags hovedperson og den eldre kvinnen, Marta. Til vanlig er jeg avhengig av å komme tett på en romans hovedperson men jeg fikk ikke det samme behovet her siden det var så mange andre å forholde seg til, og boken handler jo egentlig ikke om henne men om mennesker generelt og det som omgir oss. Boken handler også som grensen mellom hva som er en drøm og hva som er virkelighet.

Olga har et meget godt språk og en god evne til å flette sammen fragmenterte sekvenser slik at det blir nesten som en slags helthet likevel. På en fantasifull og til tider både varm og humoristisk måte skildrer hun hvordan et sted kan være et univers i seg selv, og hvordan enkeltskjebnene blir en vesentlig bestanddel i det som utgjør samfunnet de hører til i. Mye av handlingen er pakket inn i hverdagsrealisme og vi får et godt inntrykk av landskapet de bor i og naturen som uavlatelig går sin gang. Historiene er også lagt til ulike tidsperioder, både nåtid og fortid.

Det er ingen tvil om at Tokarczuk har en unik og særegen stemme,og hun har mange filosofiske betraktninger på ting og det er ikke det minste rart at hun har vært nominert til bookerprisen flere ganger og vunnet den èn gang, samt fått nobelprisen i litteratur. Jeg likte Daghus,natthus veldig godt selv om ikke absolutt alle historiene fenget like mye, men det er vel sluttsummen som teller, er det ikke?
Nå kan Jakobsbøkene bare komme, jeg er klar for mer Tokarczuk.

BOKEN ANBEFALES VARMT!

---

Olga Tokarczuk er født i 1962 og er en polsk forfatter og psykolog, hun har i en periode jobbet med ungdom som har adferdsavvik.
Hun begynte som poet og skrev senere både noveller og romaner. I 2018 vant hun den internasjonale bookerprisen for romanen Løperne, og i 2019 var hun nominert igjen for romanen som på norsk har fått tittelen Før plogen din over de dødes knokler. Hovedverket hennes, The books of Jacob er ikke oversatt til norsk.

HILSEN BEATHE