Har gledet meg til dette arrangementet i flere uker og i dag var dagen endelig kommet.  Dansk-kurdiske Sara Omar i samtale med Hilde Sandvik på litteraturhuset her i Bergen tidligere i kveld.

Lastet ned et leseeks på Kindle for noen dager siden men sannheten er at jeg ikke hadde kommet så langt, for jeg har rett og slett ikke hatt tid til å lese noe særlig verken i dag eller i går og dette er sterk kost- det merket jeg allerede på begynnelsen av boken, så jeg orker ikke lese så veldig mye av gangen.

Først leste Omar litt fra det første kapittel i boken og deretter tente Hilde Sandvik et lys, mens Omar fortalte om hvorfor hun syntes det er viktig å tenne lys. Her fikk jeg selvfølgelig ikke med meg alt for jeg holdt på å ta bilder( tror jeg må ha fotograf med meg neste gang 😉 ) men det var noe med å finne lyset inni seg. Hun fortalte  at hun alltid ber folk om å tenne lys, der hvor lys kan tennes og at hun skriver dette i bøkene når hun signerer.

 

Intervjuer Hilde Sandvik innleder med å si at dette er den sterkeste og kanskje den sinteste teksten hun har lest på veldig lang tid.

Sara Omar forteller om en barndom hvor liv og død var et daglig tema, og ikke sjelden gikk de forbi døde og lemlestede kropper. Av og til var det mennesker de kjente, og holdningen ble etter hvert : Åja, nå har det skjedd med henne, eller lignende. For meg som har vokst opp i trygge Norge var dette helt surrealistisk å høre på. Jeg fikk helt frysninger og  forfatteren  selv var tydelig beveget.

Hun forteller at Frmesk er en venninne av henne, og hun har mistet stemmen sin og derfor har hun gitt henne en stemme på nytt gjennom denne boken. Sandvik påpeker at Frmesk er født på samme årstall som forfatteren og hun har den samme hvite flekken med hår på hodet som henne, det er tydelig hva hun hinter om. Omar ser ned en liten stund før hun sier at det er en venninne, eller det kan være henne. For meg som leser har det ingen betydning om dette er basert på hennes egne opplevelser eller om noen hun kjenner.

Deretter  forteller hun har opplevd så mye grusomt i oppveksten at hun hjemsøkes av traumer og vonde minner. Hun har flere ganger vært innlagt på sykehus fordi hun har prøvd å ta sitt eget liv. Men så har hun tenkt at da vinner de, de som i undertrykkerne. De som syntes det er helt okei å undertrykke kvinner.

Hun forteller om dødevaskerne som hun har sett på nært hold og vet hvordan de arbeider. Dødevaskerne er de som vasker rene de «æreløse» kvinnene før de skal begraves, og Omar ser på dem som heltinner mens de på en måte også er ofre.

I denne kulturen er det helt okei for en mann  å pløye jorden ovenfor kjæresten sin aka det er lov å voldta henne.
Om en kvinne sier nei til å ha sex med mannen og det begynner å regne sier de at det er englene som gråter, hvorpå Sandvik er snau og sier at det er derfor det regner så mye her i Bergen,og hele salen brøt ut i latter.

Sara Omar kaller boken sin en misil, som vi alle vet er et våpen, og blir spurt om hvem hun har lyst til å treffe med den, og da svarer hun igjen undertrykkerne.
Sandvik spurte også, av ren nysgjerrighet hvordan det kunne ha seg at så mange kvinner stemmer på Erdogan enda han er for at man skal fortsette undertrykkelsen av kvinner.
Til det svarte Omar at de rett og slett var uvitende og redd.

Boken hennes har skapt kraftig debatt og etter utgivelsen i Danmark måtte hun ha politibeskyttelse. Hun blir spurt om det er verd det og til det svarer Omar ja, for om bare èn eneste jente kom bort til henne og sa at hun var verd noe, at moren hennes hadde sagt det til henne og at faren var enig med moren, ja, da er det verd det.Og hun var villig til å gå i døden for den lille jenten.

Avslutningsvis får hun spørsmål om hun kan si noen ord om ære og skam. Hvorpå Omar sier at ordet  skam burde vært utslettes fordi hun mener at det er ordet som gir mennene makt om kvinnen hans tror på ham.

Ære,en kvinne skal bære hele sin families ære på sin kropp, eller det er vel helst det hun har mellom beina. Menn kaller ofte kvinner for æreløse om de ikke har på «skjerfet», å bli kalt æreløs er noe de aller fleste kvinnene frykter. Så det hele koker ned til pikk og fitte for å sitere forfatterens ord.

Hun vil være med å reformere islam og hun mener bestemt at det går an, og det trengs i aller høyeste grad.

Hun har skrevet Dødevaskeren som sitt forsvar for menneskerettighetene, og så det som sitt ansvar å kjempe for dem som  ikke kan kjempe selv.

Det var en engasjert og til tider beveget forfatter som besøkte litteraturhuset i kveld. Det er tydelig at det er viktig for henne å nå ut til folk, at vi skal vite om hvordan ting er og ikke minst, hvordan kan man bidra til å opplyse kvinner som fremdeles lever i undertrykkelse. For min del ble det et meget sterkt møte og jeg fikk mye å tenke på når jeg reiste hjem. Jeg grugleder meg til å lese videre i boken.
Boken skulle komme til meg i posten fra forlaget men på grunn av forsinkelser( posten er jo ikke akkurat kjapp lenger) så kjøpte jeg med meg et eksemplar og fikk en liten signatur. Jeg tok ikke med absolutt alt som ble sagt i kveld, fordi det er fint å ha med noe når jeg skal skrive omtale på boken senere.

 

 

 

 

HILSEN BEATHE