Forlag: Oktober
Original tittel: Ned til hundene
Norsk tittel: Ned til hundene
Forfatter: Helle Helle
Oversetter: Trude Marstein
Format: Pocket
Sideantall: 155
Utgitt: 2008
Min utgave: 2013
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Kjøpt

 

 

 

 

 

 
 

Forfatter

Helle Helle  er født i 1965 og er en dansk forfatter. Hun debuterte i 1987 under navnet Helle Krogh Hansen med en novelle som het Et blommetræ i en dansk avis.  Siden har hun skrevet flere noveller og gitt ut en rekke romaner og for flere av dem har hun både vært nominert til og vunnet en rekke priser.

 

 

 

 

 

Jeg hadde mitt første møte med forfatterskapet til Helle Helle i vår med hennes nyeste bok Hvis du vil, den havnet ikke helt til topps hos meg men det var noe med denne forfatteren jeg likte, noe med måten hun skriver og formidler på som gjorde at jeg bestemte meg for å lese flere bøker av henne. Neste bok ut  var Rødby-puttgarden som jeg likte bedre enn den første. Nå har jeg lest den tredje boken og jeg vil ha mer så man kan trygt si at Helle Helle har fått en ny tilhenger, og jeg har ambisjoner om å lese alt hun har gitt ut.

Ned til hundene handler om en kvinne med en trillekoffert som kommer til et fremmed  og øde sted ved havet. Hun er på søken etter et trygt sted å være. På dette stedet finnes det verken hotell eller steder hun kan overnatte og siste buss er gått og det er en orkan på vei. Det unge paret John og Putte får øye på kvinnen der hun sitter i busskuret og bestemmer seg for at hun kan være hos dem til hun finner seg en plass å bo. Kvinnen er navnløs men John og Putte kaller henne «Bente», og hun får ligge på sofaen deres. «Bente» er forfatter og har skrevet flere romaner, men lider for tiden av skrivesperre.

John og Putte er uføretrygdet etter at de ble skadet i en trafikkulykke for noen år siden men har små jobber innimellom for å spe på inntekten, og for tiden passer de hundene til Puttes onkel som er innlagt på sykehus. Puttes bror Ibber hjelper også til når han ikke jobber i radioen. I tillegg får vi møte naboen Elly, en eldre dame som av og til trenger litt hjelp og så er hun veldig nysgjerrig av seg.

Jeg skrår over veien, som om jeg vil ned til vannet, i stedet forsetter jeg forbi de to husene på andre siden av veien for Elly. I det første  er vinduskarmene fulle av skjell, sammenbrettede dyner uten trekk ligger på en benk inne i stua. I det neste er gardinene trukket for. Det er ikke noen søppelpose i stativet ved siden av døra i gavlveggen. Jeg går gjennom hagen og kommer ut på en liten eng med noen bjørketrær, store og små greiner overalt i gresset, en av stammene er knekt og ligger halvveis over en enorm trestubbe.
Jeg setter meg ned ved siden av stammen på stubben. Det er en sterk lukt av saltvann og tang, vannet er fullstendig rolig, grålig, eller så er det himmelen som speiler seg. Jeg husker ikke hvordan det henger sammen. Det er en våt kulde i luften, som slett ikke er ubehagelig. Noen svarte fugler ligger i vannet et  godt stykke ute.

S.72

 Ved første øyekast kan boken virke harmonisk men likevel så ligger det en smerte der som bare venter på å komme til overflaten.Det er en kort roman med korte kapitler, noe som gjør boken raskt å lese.I noen av kapitlene får vi vite mer om hva som skjedde med «Bente» før hun rømte hjemmefra og slik får vi bedre forståelse av hvorfor. Vi får også et innblikk i Johns og Puttes verden og hva som skjedde med dem når de ble skadet.
Og kanskje er det slik at det ikke bare var «Bente» som ble hjulpet i en vanskelig situasjon men at hun også bidro til å gjøre livet lettere for andre? Det var fint å lese om hvordan disse fremmede personene stilte opp for hverandre og hvordan de hjalp hverandre kanskje mye mer enn det de i utgangspunktet var klar over selv. Det er viktig å ha personer rundt en som bryr seg.
I likhet med flere andre som har skrevet om boken så har jeg lyst til å trekke frem hvor godt tittelen passer til det som skjer. Når jeg leste tittelen Ned til hundene for første gang fikk jeg ikke overraskende assosiasjoner til «å gå til hundene» -her er det snakk om personer det kommer til å gå skikkelig dårlig med. Og det er jo nettopp dette ubehaget man sitter med hele tiden mens man leser, man forventer at det skal gå personene ille, at de skal «gå i hundene». Mens de hver eneste dag tar på seg termodressen og skisokkene for å gå ned til hundene for å lufte dem og gi dem mat

Jeg har lenge likt stillferdige bøker men at jeg skulle like bøker hvor forfatteren utbroderer et vanlig og «kjedelig» hverdagsliv hvor det på overflaten kan virke som det ikke skjer noe som helst, vel det er jeg litt overrasket over selv også. Det er selvfølgelig mange ting å kjenne seg igjen i når forfatteren velger å fortelle sine historier på denne måten, og jeg liker det. Digger det rett og slett, og det er ikke kjedelig. Det blir heller ekte, nært og man blir godt kjent med karakterene.Og selvfølgelig så skjer det noe underveis selv om forfatteren har valgt å fortelle akkurat disse tingene på en noe mer dempet måte. Forfatteren har et fantastisk språk og beskriver stemningene rundt så fint, det er en fryd å lese.
Av de bøkene jeg har lest til nå så holder jeg denne som en favoritt, jeg syntes den hadde mer nerve enn de andre bøkene jeg har lest, men nå skal det sies at det kan godt være at jeg hadde likt Hvis du vil litt bedre enn jeg gjorde om jeg hadde lest noe av Helle Helle tidligere. Det skal ikke bli lenge til jeg leser neste Helle Helle bok og er det noen av dere ser ute som har lest bøkene hennes, i så fall, kom gjerne med tips til hvilken bok jeg «burde» lese.
Anbefales!!

Andre som har lest og skrevet om Ned til hundene: Ingalill, Randi , Groskro og Berit.

 

HILSEN BEATHE