Original tittel:Överlevarna-Norsk tittel:Overleverne-Forfatter:Alex Schulman-Oversetter:Andreas Eilert Østby Format:Innbundet-Sideantall:246-Utgitt:2020-Min utgave:2021-Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag.

FØLSOMT OG VART OM VOND BARNDOM

Med den selvbiografiske boken Glem meg fra 2017 sterkt i minne var det bare å glede seg til en ny bok ført i pennen av Alex Schulman, i den grad man kan glede seg over å lese om omsorgssvikt. Vel,jeg ble ikke skuffet selv om jeg ikke helt forstod forfatterens valg på de siste sidene men dette kommer jeg tilbake til.

Boken starter i nåtid og åpningsscenen kan nesten minne om en krim der en politimann nærmer seg tunet til Torpet som ligger på en øde plass i Sverige et sted. Han blir møtt av tre brødre som sitter på trappen og gråter. To av dem er blodige og det er den tredje broren,Benjamin, som har ringt etter forsterkninger,livredd for at de to andre skal ta livet av hverandre. På tunet står også urnen med morens aske, den skal de spre over vannet.

Handlingen er todelt hvor vi vekselvis får kapitler i nåtid som igjen beveger seg bakover det siste døgnet og kapitler hvor vi får ta del i guttenes barndom og senere ungdomstid. Denne måten å legge opp historien på er et smart trekk fra forfatterens side og gir en ekstra spenning og dybde til boken. Når tilbakeblikkene begynner er brødrene mellom syv og tretten år gamle. Det er den mellomste broren Benjamin som er romanens hovedperson og forteller.

Det er sekvensene fra guttenes barndom som gjør aller sterkest inntrykk på meg og hvor jeg syntes forfatteren er aller best. De har en egen varhet ved seg som ikke er like fremtredene i nåtid,men hele tiden behandler forfatteren fortellingen på en varsom og respektfull måte. Man skal ikke lese mange sidene før det blir klar over at man har med en dysfunksjonell familie å gjøre.

Hver sommer reiser familien på seks,om man inkluderer hunden Molly, til dette ferieparadiset de kaller torpet. Om det er paradis hele tiden for de små guttene tviler jeg på for foreldrene er aller mest opptatt av å drikke seg snydens og ha den nødvendige siestaen på flere timer hver eneste dag. Dette gjør at brødrene for det meste må klare seg selv og er ikke alltid de klarer dessverre.
Eldstegutten Nils trekker seg ofte unna familien og kaller det «galehuset», mens Pierre som er yngst er av den heller ukontrollerbare typen som skal teste ting mens Benjamin er en følsom gutt som tolker tingene som skjer på sin egen måte.

Av og til hender det at faren maner opp til konkurranse blant guttene. Som for eksempel når han arrangerer svømmekonkurranse hvor guttene skal svømme ut til en bøye som ligger langt ute på vannet og som viser seg å ligge mye lenger ute enn først antatt og når de kommer frem har det allerede begynt å bli mørkt. Guttene er kalde og redde og høyst usikre på om de faktisk klarer å svømme i land igjen men oppmuntrer hverandre på veien og kommer til land i god behold. Da har faren for lengst gått innomhus og følger ikke med på guttene i det hele tatt.
Moren er heller ikke noe bedre når hun skal avstraffe Benjamin når han prøver å stjele en tier i lommeboken hennes. Hun vet at han er livredd for å gå i jordkjelleren men det er nettopp der han må sitte i mange timer, kald og livredd for «å sone» straffen.
Det å holde huset rent eller kroppslig hygiene virker å være fremmedord her i huset, og det samme er det med matlaging. Ofte finner barna noen skiver mens foreldrene sover. Det aller viktigste er at foreldrene har nok drikkervarer og kjøring i fylla med barna i baksetet er heller ikke noe foreldrene gruer seg for.

Det kan virke som foreldrene prøver å sette barna opp mot hverandre, konkurrere om hvem som er best og det hender at guttene blir uvenner på grunn av dette. Men på en eller annen måte evner de likevel å støtte hverandre når det trengs. En sommer skjer det imidlertid noe som endrer familien for alltid.

Dette er Alex Schulmans første roman og skal sånn sett være fiksjon men jeg velger likevel å tro at han har hentet inspirasjon fra egen barndom også denne gangen. Forholdet til brødrene og den alkoholiserte moren kjenner jeg igjen fra den forrige boken hans. Han formidler historien på en utmerket måte og har igjen skrevet en sterk og sår roman om en vond barndom. I voksen alder kaller guttene seg overleverne og det er nettopp det de er for de har alle tre kommet seg gjenom en heller traumatisk barndom. Og som det kommer frem av boken har brødrene høyst ulik oppfatning av hva som egentlig skjedde da de var små. Hvordan kan noen omtrent få hele voksenlivet ødelagt mens en annen knapt husker noenting? Men sånn er det jo, den enes sannhet trenger ikke være den andres. Og nettopp disse ulike minnene fra den samme barndommen er et av temaene boken tar opp.

Det er kanskje ikke så mye nytt under solen i denne boken for dette er historier man har hørt om før og vet skjer i virkeligheten, likevel blir det sårt å lese om barn som ikke får den oppmerksomheten og omsorgen de trenger. Jeg likte boken veldig godt og det er til tider medrivende lesing men det finnes et lite aber her for et par sider før slutt så velger forfatteren å legge til en skikkelig plottvist som er helt hinsides av det jeg forventet meg og jeg satt som fjetret tilbake.
I flere dager har jeg lurt på om det var noe jeg hadde oversett underveis og jeg kom til at det var det ikke. Denne ubegripelige tvisten hører overhodet ikke hjemme og boken står så godt uten dette forstyrrende elementet han flettet inn helt på tampen nærmest for å gjøre boken enda mer dramatisk enn den allerede er. Men når jeg skulle sette meg ned å skrive resten av omtalen så slo det meg at det kanskje kan ha med hvordan Benjamin ser og husker ting på. Med litt godvilje så kan det kanskje gi litt mer mening for valget, og det kan forklare brødrenes manglende kontakt som voksne, men samtidig er det noe som skurrer likevel.
Ser frem til å lese flere omtaler av denne så jeg håper at flere der ute leser denne for jeg har veldig lyst til å vite hvordan dere eventuelt tolker forfatterens tvist.

Til tross for mine innvendinger anbefaler jeg boken!

---

Alex Schulman er født i 1976 og er en svensk journalist, forfatter, blogger og mediepersonlighet. Sammen med Sigge Eklund driver han sveriges største podcast,Alex og Sigge. Han debuterte som forfatter i  2007 med boken Privat: Mejlkorrespondens som han skrev sammen med Carolina Gynning , og i 2009 kom han ut med med boken Skynda att älska, som var en bok om hans far Allan Schulman som døde i 2003. Glem meg fra 2017 ble kåret til Årets bok i Sverige samme år.

HILSEN BEATHE