Aller først,Gratulerer med dagen alle kvinner! Hva passer vel bedre i dag enn å skrive litt om den aller siste boken til Marta Breen, Om muser og menn, hvor hun med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar for seg historien om kvinner i offentligheten og den evige kampen for å skaffe seg et eget rom.
Jeg har de seneste årene lest både 60 damer du gjerne skulle ha møtt,Jeg trodde klitoris var en selskapsdans og Kvinner i kamp og den sistnevnte skrev jeg om på kvinnedagen i fjor.
Det siste årets maktkamp i politikken viser at kvinnekampen på ingen måte er over.

 I denne sakprosaboken ser Breen nærmere på hvordan det er for kvinnelige forfattere i dag kontra  hvordan det var for kvinnelige forfattere fra en mer svunnen tid og ikke minst sett på hvordan de ble mottatt i offentligheten.

Her drar hun med andre ord kvinnekampen med inn i menns lukkede rom og viser hvor forskjellig forfattere ble behandlet kun ut i fra hvilket kjønn de hadde. Det var forresten ikke bare forfattere men også andre som på en eller annen måte var «offentlige», det være seg politikere,skuespillere og andre kunstnere. Den dag i dag er det forskjeller for mens mannlige forfattere kun blir presentert ved navn så blir alltid kvinnelige forfattere presentert med  kjønn i tillegg til navnet.
Andre ganger blir også utseende til kvinnen kommentert, som for eksempel på Wikipedia eller ulike artikler og dette skjer nå i dag også.

Første del av boken var spekket med historier om kjente forfattere som for eksempel Virginia Woolf, Marquerite Duras,Selma lagerlöf for å nevne noen som i likhet med menn trengte sitt eget rom for å ha ro til skrivingen og da tenker jeg både på det konkrete rommet men også at det fantes rom eller tid for dem til å skrive. Og da tenker jeg særlig på de som var gift og hadde barn for som vi vet så var kvinner mye mer bundet til forpliktelser i hjemmet enn det mennene var. Nå er det kanskje litt feil å bruke uttrykk som mannlige og kvinnelige forfattere men for enkelthetens skyld gjør jeg det her, for det var jo slik at mange mannlige forfattere mer enn gjerne leide seg et rom på et motell eller lignenede for å komme vekk fra familien slik at de fikk ro til å skrive. Dette ble sett på som helt kurrant og det er det jo også men om en kvinnelig forfatter gjorde det samme og gud forby om hun var av sorten som av ulike grunner hadde avstått fra giftermål og barn, ble det fort konstantert at hun ikke kunne være med sine fulle fem.

Men det er jo klart at en kvinnelig forfatter som hadde hus og hjem ikke kunne tilbringe flere måneder på et annet sted, og mange hadde slett ikke anledning til å reise vekk i det hele tatt.
Vår egen Sigrid Undset skrev om natten når barna sov og på dagtid var hun opptatt med hus og barnestell. Mens Jane Austen slett ikke trengte noe eget sted for å skrive, hun satt ofte i familiens stue og skrev på små lapper som hun gjemte unna når det kom folk på besøk.

 

Gjennom århundrer har kvinners sikreste vei til velstand og samfunnsposisjon vært å bli valgt av en mann som innehar disse aktivaene. Kvinner som ikke ble oppfatter som attraktive av menn, og derfor ble valgt bort, var ofte dømt til et liv i utenforskap. Den ugifte kvinnen fikk automatisk en lavere posisjon i samfunnet og dårligere levestandard. En «peppermø» ble regnet som en byrde og en utgiftspost for sin egen familie.

S.75

Sitatet over gjaldt kvinner generelt og ikke bare de som bar på en drøm om å bli forfatter.

Vi blir som nevnt presentert for en rekke forfattere som ikke jeg kjente til i hvert fall og flere av dem hadde veldig interessante og tildels triste historier som jeg kunne tenke meg å vite mer om. Som for eksempel den danske forfatteren og dramatikeren Victoria Benedictsson som i likhet med flere andre hadde et forhold til litteraturforskeren og litteraturkritikeren Georg Brandes. Hun var også èn av flere som tok sitt eget liv. Og flere av kvinnene vi hører om i boken slet psykisk.

Marta Breen har skrevet en høyst interessant og ikke minst lærerik bok. Den viser tydelig at man har et stykke vei igjen før det blir likeverd mellom kjønnene.
Jeg har fått vite hvor mye jeg ikke visste fra før og har fått en hel rekke med tips til både forfattere og bøker jeg kunne tenke meg å lese. At hun i tillegg også delte ting fra sitt eget liv likte jeg veldig godt for da fikk vi god anledning til å bli enda mer kjent med henne også. Jeg har egentlig aldri tenkt over at vin er en viktig ingrediens i skriveprossessen enten det handler om en forfatter av i dag eller en som har levd før, og med tanke på hvor elendig jeg er på å drikke vin så er det kanskje bra at jeg ikke valgte den veien når jeg var ung og skulle velge yrke.

Når man tenker på at man som kvinne i Norge i 2019 må gå i demonstrasjonstog for å kjempe for retten til å bestemme over sin egen kropp førti år etter den samme kampen ble kjempet er det kanskje ikke så rart at noen av våre formødre måtte ty til et mannlig pseudonym for å kunne gi ut bøkene sine og bli tatt seriøst som forfatter. På denne tiden trodde man også at litteratur kunne være farlig for kvinner. Farlig,faktisk!

I filmbransjen blir det å ha en kvinnelig hovedperson mye vanskeligere å selge inn enn en mannlig hovedperson. Grunnen for dette skal være at både kvinner og menn klarer å identifisere seg med en mann mens  det bare er kvinner som klarer å identifiserer seg med andre kvinner. Tv-serien Heimebane, hvor Ane Dahl Torp spiller en av hovedrollene og serien handler om en kvinnelig trener i eliteserien. Torp ble veldig glad når hun leste manus fordi  karakteren hadde en utypisk kvinnerolle men dette ble endret jo nærmere innspilling de kom og karakteren ble gjort noe varmere og mer sympatisk. De har visst beholdt det opprinnelige manuset og serien er veldig populær, og dette uttalte Torp da hun så endringene: «Jeg var kvalm da jeg gikk ut av møtet. Jeg hadde gått og drømt om den rollen i et halvt år. Men den personen Helena Mikkelsen hadde blitt i det nye manuset, ville jeg ikke spilt om de så hadde kastet rollen etter meg. Men dette skjer fordi det er så mye penger i tv, og folk blir så redde, for tenk om folk ikke liker henne.»

Forøvrig kan jeg anbefale serien, jeg liker ikke fotball men serien er veldig bra!

I boken hører man også begrepene «kulturkjerring» og «kulturmannen» bli nevnt, sistnevnte var noe Lena Andersson, forfatteren bak karakteren Ester Nilsson,stod bak. Det ene er et negativt ladet ord mens det andre ikke.

Det finnes mye i boken jeg ikke har vært innom men jeg tenker at det må være noe igjen til dere som ikke har lest boken ennå. Dette var fascinerende lesing og burde vært pensum i skolen og kanskje det burde finnes minst et eksemplar av den i ett hvert hjem også. Må si jeg irriterte meg grønn over disse mennene som trodde at de var guds gave til kvinnen og visste å benytte seg av sin makt, men sånn er det jo i dag også på flere områder.

Tre fjorten år gamle jenter holdt tale på Youngstorget i dag, de hadde sett seg lei av å bli kalt hore, fitte og pulbar i skolegården. Dette er skolen anno 2019 og lærerne bare trekker på skuldrene og omtrent sier at gutter er gutter, lenger har vi altså ikke kommet i 2019 dessverre. Er det virkelig slik vi vil ha det? Nei og dermed er det bare å kjempe på videre, og her må både foreldre og skole på banen.
Siste ord i kvinnekampen er ikke sagt ennå og det skulle ikke forundre meg om Marta Breen kommer med flere sakprosabøker om dette tema i fremtiden også. Jeg er klar selv om man helst skulle ønske at bøker med dette tema hadde vært unødvendig.

 

BOKEN ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

 

---

Forlag:Spartacus
Tittel:Om muser og menn
Forfatter:Marta Breen
Format:Innbundet
Sideantall:200
Utgitt:2019
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto: Maria Gossè

Marta Breen er født i 1976 og er en norsk sakprosaforfatter og journalist. Hun kom i 2006 ut med boken Piker, vin og sang: 50 år med jenter i norsk rock og pop og siden har det blitt flere bøker. Født feminist – hele Norge baker ikke som om ut i 2014.  F-ordet. 155 grunner til å være feminist i 2015 og 60 damer du skulle ha møtt i 2016, Jeg trodde klitoris var en selskapsdans i 2017 og Kvinner i kamp som kom ut i 2018. De fire siste har hun laget sammen med Jenny Jordahl som har illustrert dem.

 

 

HILSEN BEATHE