I Lines lesesirkel for mai skulle vi lese en bok av en nålevende amerikansk forfatter og siden denne har lagt lenge på vent i bokhyllene var det kjekt å få lest den.
Dette er forfatterens andre roman og den kom inn på 1001-listen i 2012.
Aller først møter vi den eldre mannen Leo Gursky som bor i en nedslitt leilighet i New York, han streber etter å ha sette varige spor etter seg før han dør, så mye at han villig står aktmodell for noen studenter.
Det er tydelig at han er en ensom mann,han og naboen Bruno har en avtale om å signalisere til hverandre at de er i live ved hver kveld å banke på radiatoren. Men livet hans har slett ikke alltid vært slik. Leo kommer opprinnelig fra polen og der hjemme for over seksti år siden ble han forelsket, så forelsket at han skrev en bok. Hun valgte å flykte til Amerika rett før krigen, og ble borte for ham i flere år. Når de møttes igjen var hun gift med en annen og hadde to barn. Boken han skrev var det hun som tok vare på, men den forsvant et sted på veien.
Det var en gang en gutt. Han bodde i en landsby som ikke finnes lenger, i et hus som ikke finnes lenger, i utkanten av et jorde som ikke finnes lenger, der alt ble oppdager og alt var mulig. En kjepp kunne være et sverd. En liten stein kunne være en diamant. Et tre et slott.
Det var en gang en gutt som bodde i et hus på den andre siden av et jorde for en pike som ikke finnes lenger. De fant på tusen leker. Hun var Dronning og han Konge. I høstlyset skinte håret hennes som en krone.
S.17
Deretter møter vi 13 år gamle Alma Singer som bor sammen med moren og broren sin Bird i New York. Faren er død og alle tre sliter med en stor sorg etter tapet. Broren tror av en eller annen grunn at han er guds utvalgte, og Alma er på leting etter en ny mann til moren.
Moren holder på å oversette en bok, Kjærlighetens historie fra spansk til engelsk,og Alma er oppkalt etter bokens karakter. Etter hvert begynner Alma og lete etter forfatteren av denne boken og damen hun er oppkalt etter.
MOR HAR ET BILDE AV FAR PÅ VEGGEN VED SIDEN AV SKRIVEBORDET SITT. Et par ganger gikk jeg forbi døren hennes og hørt at hun snakket høyt til det. Mor er ensom selv om vi er i nærheten, og noen ganger får jeg mageknip ved tanken på hvordan det skal gå med henne når jeg blir voksen og begynner på resten av mitt eget liv. Og noen ganger tenker jeg meg at jeg aldri vil kunne reise hjemmefra i det hele tatt.
S.66
Denne boken hadde et aldeles nydelig språk og historien er på en måte fascinerende for jeg liker slike parallelle historier som flettes sammen til slutt. Her syntes jeg imidlertid det var vanskelig å følge med i svingene om hvem som snakket til en hver tid og jeg brukte lang tid på å komme inn i boken igjen for hver gang jeg hadde lagt den fra meg. Dette gjorde at jeg mistet litt piffen etter hvert.
Noe av skylden må jeg ta på meg selv, for jeg leste den innimellom andre bøker og jeg brukte forholdsvis lang tid på den, så kanskje den ikke fascinerte meg i like stor grad som jeg først trodde eller håpet på? Boken har gode kvaliteter og jeg er høyst usikker på om min måte å lese den på var med å ødelegge leseopplevelsen noe. Jeg likte aller best Leo sin fortelling, eller det var den jeg ble mest grepet av. Det dukker også opp en tredje fortellerstemme som vet noe om denne boken, Kjærlighetens historie og hvem forfatteren var.
Jeg kommer til å lese flere bøker ført i pennen av Krauss for jeg tror hun er en dyktig forfatter,og jeg engasjerte meg delvis i historien men det tok aldri av kan man si.
Mulig jeg plukker denne opp igjen senere en gang for å se om den virkelig var så forvirrende som jeg innbiller meg eller om dette er en bok man MÅ lese i sin helhet og ikke stykkvis slik jeg gjorde det.
Mange har lest og skrevet om denne boken – og det er litt ulikt syn ute og går!
Andre bloggere om boken: Ingalill, Elisabeth, Elida, Monika, Birthe, Rose-Marie og Silje.
Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: The history of love
Norsk tittel: Kjærlighetens historie
Forfatter: Nicole Krauss
Oversetter:Aase gjerdrum
Format:Pocket
Sideantall: 313
Utgitt:2005
Min utgave:2006
Kilde: Kjøpt
Forfatter
Nicole Krauss er født i 1974 og er en amerikansk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2003 med boken Mann går inn i et rom som ble kåret til Årets roman i Los Angeles Times. I 2011 kom den tredje romanen hennes ut på norsk, Det store huset. Hun er gift med forfatteren Jonathan Safran Foer.
HILSEN BEATHE
Beathes bibliotek 
Denne har jeg i hylla, fikk den med fra et Bokbloggertreff for to år siden. Har enda ikke lest den. Jeg tror også noen bøker må leses mer sammenhengende for å få best utbytte, kanskje de fleste romaner egentlig. Jeg lurer på om det er det at den ikke fenger nok som gjør at man leser litt stykkevis og delt nå og da.. mellom andre ting.? Hadde den fenget deg godt hadde du sikkert prioritert den, tror du ikke?
LikerLikt av 1 person
Du har selvfølgelig helt rett i det, Anita! :-)Og selv om jeg av og til leser to bøker ad gangen så pleier jeg å lese mest i den ene av dem. Men den hadde ingredienser til at jeg skulle like det bedre enn jeg gjorde, og jeg ser flere sier at det var noe vanskelig å få med seg de ulike fortellerstemmene til enhver tid. Jaja, alle bøker kan ikke bli favoritter og man skal ikke se bort i fra at jeg prøver meg igjen en annen gang.
LikerLiker
Det er mange år siden jeg leste boken og jeg husker den som vakker, men også som det du kritiserer; at den var litt vanskelig å henge med på i perspektivendringene, det ble litt for mange elementer, mener jeg å huske.
Jeg bare elsket første delen av Mann går inn i et rom, men den endret litt karakter i andre delen og falt litt for min del.
Tror nok at Det store huset er hennes beste roman. Hun krever av leseren, men når man er villig til å gi, er det verd det. Ikke at romanene er tunge eller vanskelige, de er bare ikke skrevet for fart, som mange bestselgere er.
Jeg synes hun er en dyktig forfatter og håper du gir de andre titlene hennes en sjanse!
LikerLiker
At en bok krever litt av leseren er vel også et kvalitetstegn og det er godt å få litt motstand når man leser.At jeg brukte litt tid hver gang på å komme inn i boken igjen er jo min egen feil som valgte å lese den på den måten jeg gjorde, og samtidig ser jeg at boken har kvaliteter og derfor har jeg bestemt meg for å lese den på nytt en gang om ikke lenge.
Jeg skal definitivt lese mer av henne for hun skriver bra ser jeg, og det skal bli spennende å se om jeg endrer syn eller ikke.
LikerLiker
Apropos kommentaren fra Artemisia, så vil jeg si at det nesten er en kunst å finne riktig bok til riktig tid. Noen ganger er man mer innstilt på å gi og jobbe litt, mens andre ganger vil man bare lese for å lese. Tenker at hvis man leser feil bok, er det ikke nødvendigvis noe galt med boken, den er bare ikke riktig akkurat da.
LikerLiker
Er tildels enig med det Anita skriver under her,men samtidig så er det slik som du nevner også – det er ikke alltid boken sin «feil» om man ikke liker den, og enkelte bøker er slik at en bør lese den til riktig tid.
LikerLiker
Anne- Helene: Ja, det er det nok. Men samtidig er det både og. Jeg måtte nettopp jobbe meg gjennom en ganske lett «kosekrim», som jeg brukte mer enn en uke på, og det er nok fordi den ikke var spennende eller interessant nok.. Tviler på at den hadde vært bedre en annen gang.
LikerLiker
Denne boken likte jeg! Men jeg leste kun den på det tidspunktet, og tenker det er nok en bok som trenger konsentrasjon og oppmerksomhet. Noen ganger fungerer det å lese flere bøker samtidig, andre ganger ikke :))
LikerLiker
Ja, det er jo slik det er, og denne kunne jeg sikkert med fordel lest i sin helhet og ikke stykkvis og delt som jeg gjorde. Men jeg leser den sikkert på nytt en gang
LikerLiker
Hmm, blir både nysgjerrig og avvikende angående denne boka. Liker å lese bøker fra andre sjangere også som ikke består av mørk litteratur, selv om det er mørk litteratur jeg foretrekker:) Jeg har lest romanser før og i sommer er noen bøker på liste jeg har utvalgt romanse blandet med litt thriller. Så vet ikke om dette er en bok for meg? Er det en bok for hvem som helst?
LikerLiker
Dette er en av mine absolutte favoritter. Ser den med at det kan være vanskelig å henge med, sånn er det i de fleste bøkene hennes, men det er så verdt det når en kommer inn i det.
LikerLiker
Det er noen år siden jeg leste denne, og jeg husker den som fin, men ikke mer. Jeg brukte ganske lang tid på den fordi jeg aldri følte at jeg måtte lese videre, og jeg måtte anstrenge meg for å komme gjennom. Karakteren jeg husker gjorde mest inntrykk på meg, var Almas bror. De andre grep meg ikke helt. Og så var det noe med selve historien som slo meg som ufullendt.
Anitas utgave stammer kanskje fra meg; jeg hadde den med på treffet, i hvert fall. Fint med gjenbruk:)
LikerLiker
Ja, jeg tror det var din utgave jeg fikk med meg hjem, Line.:)
LikerLikt av 1 person