de av Helle Helle

VAKKERT OG LAVMÆLT SLIK BARE HELLE HELLE KAN GJØRE DET

 

Endelig er ventetiden slutt,Helles nyeste roman,de er å finne i norsk språkdrakt. Jeg har «fjusket» litt for jeg leste nemlig den danske utgivelsen av boken i fjor og omtalen av den kan du finne her. Som ihuga Helle Helle fan sier det seg nesten selv at jeg ikke klarte å vente og da jeg fikk nyss om at de i Danmark ga ut tøynett til de som kjøpte boken i forbindelse med forfatterens 25-års jubileum i fjor måtte jeg selvsagt få det med meg.

HelleHelle_FINAL

de er en roman om en mor og hennes datter hvor det meste er fortalt fra datterens ståsted og det er henne jeg betegner som hovedpersonen i romanen. Begge kvinnene forblir navnløs gjennom hele fortellingen som denne gangen er skrevet i presens. Vi befinner oss i en provinsby på Lolland tidlig på 80-tallet, moren er en dame i førtiårene mens datteren er 16 år og skal til å begynne på videregående skole. Moren jobber i et parfymeri på torget, men akkurat nå er ikke alt som det pleier å være.

Helt til å begynne med får vi vite at moren er uhelbredelig syk og har ca 1 år igjen å leve og romanen tar for seg hvordan mor og datter forholder seg til dette.

Den første linjen i boken lyder senere går hun over jordene med et blomkålhode. Dette gav ikke helt mening for meg første gang jeg leste boken men etter hvert gjorde det det og boken både begynner og slutter med dette «blomkålhode» og er en referanse til romanen Rødby-puttgarden hvor hun har hentet flere elementer fra i denne nye boken. Den viser også til at for dem står tiden stille, alt foregår her og nå, ingen fortid og ingen fremtid. Det er nesten så jeg har lyst til å si livet er nå.

Det har alltid bare vært henne og moren og de har flyttet mye opp gjennom. Vi får bli med tilbake til noen av de stedene de har bodd.  Vi får også ta del i hovedpersonens liv og får hilse på en god del av vennene hennes, deriblant Tove. Det kan også virke som hun en del menn i livet sitt, unge gutter som kommer og går men det er heller ikke uvanlig for en ung jente.
Hun snakker ikke med noen av vennene sine om det som skjer med moren, det er kun Palle, en venn av familien som vet om dette.

De virker å ha et tett mor-og datter forhold uten at de noen gang snakket om følelser eller andre  dyptliggende ting og i hvert fall ikke om det som skjedde i begynnelsen av boken og som kommer til å skje i løpet av det neste året. De ler mye sammen, mor og datter, men ingen av dem finner det naturlig å snakke om døden, at den ene snart ikke skal være der mer. Likevel så ligger det et alvor i der, under alle disse hverdagslige gjøremål hvor de tilsynelatende ikke vil ta inn over seg den alvorlige situasjonen de tross alt befinner seg i for moren skal jo dø.

En sekvens fra boken får meg til å undre på om datteren lider av spisevegring eller noe, for moren gir datteren fire hundre kroner som hun skal kjøpe mat for mens hun er innlagt men datteren bestemmer seg for ikke å bruke en eneste krone  av de pengene, det går nærmest en sport i det hele. Hun skal klare seg med det som er i skuffer og skap. Når moren får vite dette blir hun bekymret og jeg har lyst til å sitere en sekvens som jeg syntes var veldig sår og som viser at mor og datter faktisk bryr seg veldig mye om hverandre selv om det ikke kommer så tydelig frem.

-Har du ikke brukt noen penger i det hele tatt?sier hun.
Hun rister på hodet.
-Men hva har du spist,da? sier moren hennes.
Hun peker med den ledige hånden bakover, moren hennes ser i retning av kjøkkenet, det er bare øynene hennes som beveger seg. Hun ligger fremdeles stille med pungen mellom hendene. så rister hun på hodet.
-Å,nå ble jeg lei meg, sier hun.
-Det var masse i skapene, får hun sagt, kommer seg på beina og fort ut på kjøkkenet, skrur på kranen:
-Det gikk faktisk litt sport i det, ropte hun,tørker seg under øynene, åpner en skuff og roter i den,lukker den igjen. Hun tar en av posene med halve bagetter fra fryseboksen og stiller seg i døråpningen med den:
-Og jeg bakte! sier hun, moren hennes nikker, sperrer opp øynene lett opp, smiler matt.

S.132

 

Når jeg leste den danske utgaven tolket jeg hennes mangel på vilje til å kjøpe mat som et tegn på at hun kanskje hadde spisevegring eller noe, men nå er jeg ikke lenger sikker på det for slik jeg ser det er det ikke noe annet i teksten som kan tyde på det. Men det har nok noe med kontroll eller følelsen av å ha kontroll  å gjøre som fikk henne til å avstå fra å handle inn mat.

Jeg nevnte lenger opp at boken er skrevet i presens og akkurat det valget byr på litt «morsomme» setninger av og til. Som for eksempel …ferien begynner for en time siden.
 Når jeg leste den danske utgaven forstod jeg ikke helt hvorfor hun hadde valgt å skrive romanen på denne måten, men senere gikk det er lys opp for meg. Hun vil ikke at noe skal være i fortid for det betyr at noe må ta slutt, blir til noe som har vært men ikke er lenger. Aka at morens liv tar slutt og at hun må fortsette alene.  I intervjuet jeg har linket til under sier forfatteren at hun for alt i verden ikke ville at denne moren skulle dø i,ikke når datteren var i sin mest sårbare alder. Derfor ble det heller konsentert om den tiden de faktisk har sammen før moren dør. Dette er et fantastisk fortellergrep fra forfatterens side og viser hvor god hun er på dette med å formidle en historie.

Jeg har lest alt Helle Helle har gitt ut og jeg vil si at dette noe av det mest triste hun har skrevet. Romanen er også hennes mest personlige til nå, for om ikke den er basert på hennes egen historie så hadde hun morens død for tre år siden i tankene når hun skrev boken.
Selv om denne er noe annerledes i den forstand at det ligger et alvor her som vi ikke har sett før så er dette en ekte Helle Helle bok.

Romanen beskriver lavmælt hvordan det er å være tenåring med de utfordringer det fører med seg og ikke minst så er dette et sårt og fint portrett av et mor-og datter forhold. Det er en vakker og lun roman med en fin humor som skimter gjennom som det ofte gjør i bøkene hennes og de scenene som beskriver datterens besøk hos moren på sykehuset fremstår som meget sterke og til tider gripende.

 

Jeg anbefaler boken varmt og inderlig!

 

Helle Helle er nominert til Dansk radios romanpris for denne romanen som det tilsvarer den norske P2 lytternes romanpris og i den forbindelse er det laget en podcast med forfatteren.

https://www.dr.dk/radio/p1/dr-romanprisen-2019/dr-romanprisen-2019-2-6-helle-helle#!00:00:00

 


Forlag:Oktober
Original tittel:de
Norsk tittel:de
Forfatter:Helle Helle
Oversetter:Trude Marstein
Format:Innbundet
Sideantall:157
Utgitt:2018
Min utgave:2019
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

hellehelle-ok
Foto: Beathe Solberg

Helle Helle er født i 1965 og er en dansk forfatter oppvokst på Rødby. Hun debuterte i 1987 under navnet Helle Krogh Hansen med en novelle som het Et blommetræ i en dansk avis. Etter hvert tok hun oldemorens etternavn Helle og det var under navnet Helle Helle hun ga ut sin aller første roman Eksempler på liv i 1993. Siden den gang har hun skrevet en rekke noveller og romaner. Hun har vært nominert og har vunnet en rekke priser for sitt arbeide, blant annet har hun vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris 2 ganger.

 

 

 

HILSEN BEATHE

 

8 kommentarer om “de av Helle Helle

  1. Plutselig en dag skal jeg lese denne! Foreløpig har jeg litt for mange baller (og bøker..) i lufta, men kommer tid, kommer råd, er det noe som heter ;o)

    Liker

  2. Svarer på spm fra det forrige kommentarfeltet her.
    = ja, jeg skal lese den. Men har egentlig ikke lyst. Synes alt er død og sykdom, og vet jeg har sagt at jeg skal lese utenfor komfortsona, (og at jeg kjapt ga opp Montebello), men alt er bare så trist. Døde mødre, begynte på Havet tidligere idag, og det var det død kone, uhelbredelige diagnoser hvor jeg enn snur meg, og jeg vil egentlig bare lese fantasy kjenner jeg nå, eller kjærlighet, der alle får hverandre og ingen tenker mørke tanker. Men så er det Helle Helle Helle, og det bruker jo å være så bra. Sukk.

    Liker

    1. Jeg skjønner hva du mener og jeg tenker at det kan være lurt å vente litt med disse bøkene da. Nå er ikke denne så veldig trist egentlig selv om alvoret ligger der og det er jo trist at denne ungen jenten tross alt skal miste moren sin som tenåring. Jeg håper at du plukker opp bøkene, både denne og Montebello( som egentlig er mer absurd enn trist) etter hvert for det er gode bøker og jeg har lyst til at du skal få de med deg. «Havet» har jeg lest men husker ikke noe av den, må sjekke ut hva den handlet om igjen.
      Les kjærlighetsromaner og kom tilbake til disse senere er mitt råd. Det kan jo ikke finnes en Helle Helle Helle bok der ute som du ikke skal lese.

      Liker

  3. Se der ja, tenker dette var konfekt for en Helle Helle fan som deg 🙂 Har lest omtalen din, og tenker dette var god forberedelse til jeg skal lese boken selv. Har som du vet ikke helt funnet tonen med tematikken til Helle, siden hun skriver om de hverdagslige små detaljene og det liksom ikke skjer noe. Boken har jeg, så den skal leses, håper det blir tid i helgen 🙂

    Liker

    1. Ja,dette var skikkelig snop for meg! 🙂 Det er nettopp det da, budskapene ligger ofte like under overflaten du må bare pirke litt borti teksten så åpenbarer det seg. Hun legger jo det hun vil si inn i disse hverdagslige tingene og gjøremålene. Nettopp derfor er hennes forfatterskap så bra for alt ligger ikke opp i dagen.

      Jeg håper du får det til med denne, Tine 🙂 Venter i spenning

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.