Elida har blåst i gang en ny 1001-lesesirkel nå fra nyttår,en lesesirkel jeg tror har vært savnet av mange. Gjennom året skal vi lese bøker innenfor ulike kategorier og kategorien for januar er å lese en bok på under 250 sider og jeg valgte meg Glassklokken av Sylvia Plath som er på 202 sider og jeg må si at jeg gruet meg litt på forhånd for jeg har nemlig lest den før uten at jeg klarte å skrive om den i etterkant. Men denne gangen skal jeg klare å skrive ned noen ord.

Glassklokken eller The Bell Jar som den heter på originalspråket ble først utgitt under navnet Victoria Lucas enten noen måneder før eller etter Plaths død. Noen steder står det før mens andre steder, blant annet på baksiden av den utgaven jeg har står det etter, så hva som stemmer her vet jeg faktisk ikke. Egentlig spiller det jo ingen rolle.

Glassklokken handler om den unge Esther Greenwood som nitten år gammel vinner en konkurranse gjennom et moteblad hvor man enten skulle skrive en artikkel, en novelle eller et dikt og som premie skal hun tilbringe en måned i New York sammen med elleve jevnaldrene jenter hvor alt de måtte ønske seg var inkludert. For en ung jente fra en liten småby kunne dette fort bli overveldene.

Som unge jenter flest på den alderen var hun ikke interessert i et tradisjonelt liv hvor det viktigste var å skaffe seg en mann, bli gift og få barn. Og nettopp dette med kjønnsforskjeller var noe hun var veldig opptatt av, hvorfor det ble forventet ulike ting  av kvinner og menn.

Den første halvdelen av boken tar for seg den tiden Esther er i New York hvor hun blant annet er kjæreste med Buddy Willard som blir innlagt på sanatorium for tuberkulose.

Det kommer ganske tydelig frem at Esther ikke trives så godt i New York og med den livsstilen som leves blant de andre unge jentene. Det som skulle være en opplevelse for livet blir det heller en tung tid for Esther. Når det nærmer seg hjemreise til Boston melder hun seg på et skrivekurs som skal gå om sommeren, et kurs hun ser på som et eneste stort lyspunkt i en heller grå tilværelse hjemme hos moren som hun slett ikke har et så godt forhold til.

Andre halvdel av boken tar for seg tiden etter at hun har kommet hjem igjen til Boston, hvor hun nærmest umiddelbart får beskjed av moren om at hun ikke har kommet inn på det skrivekurset og hun ser sin nærmeste fremtid smuldre og løse seg opp like foran henne. Hun taklet ikke avslaget og tilbragte mesteparten av tiden på rommet sitt. Fortrinnsvis i sengen med dynen trukket godt opp over hodet.
Hun går inn i en dyp depresjon og ser ikke noen mening med noe som helst i det hele tatt,verken når det gjelder kjærlighetsliv eller karriere. Hun prøver flere ganger å ta sitt eget liv og får elektrosjokkbehandling og blir etter hvert innlagt på psykriatisk avdeling.

Plath bruker blant annet metaforer for å beskrive noen av tankene sine og det var særlig denne med fikentreet jeg bet meg merke i.

Jeg så livet mitt grene seg ut foran meg som det grønne fikentreet i novellen.
Fra enden av hver gren hang en fantastisk framtid og blunket som en stor rød fiken. En fiken var en mann og et lykkelig hjem og barn, og en annen fiken var en berømt lyriker, og en annen fiken var en briljant universitetslektor….(…….)….Jeg så meg selv sitte der hvor stammen delte seg på fikentreet, i ferd med å sulte i hjel, bare fordi jeg ikke kunne bestemme meg for hvilken av fikenene jeg skulle velge. Jeg ville ha hver eneste èn av dem, men å velge èn betydde å miste alle de andre, og mens jeg satt der, ute av stand til å bestemme meg, begynte fikene å skrumpe inn og bli svarte,og så falt de ned på bakken ved føttene mine èn etter èn.

S.66

Det er kanskje ikke alltid like enkelt å bestemme seg hvor hvilken vei man vil ta, i hvert fall ikke om man ikke finner noen man vil ligne på.

Stillheten gjorde meg nedtrykt. Det var ikke stillhetens stillhet. Det var min egen stillhet.

 

Dette må være noe av det aller beste jeg har lest på veldig lenge, for hjelpe meg for en roman. Det skal sies at det slett ikke er en enkel bok å lese for av og til fikk jeg nesten pusteproblemer som om jeg selv skulle sitte under en glassklokke på lik linje med Esther. I følge henne kan det å lide av alvorlig depresjon minne nettopp om det å være fanget i en glassklokke hvor man ganske snart får problemer med å puste.
Det var ikke mange sidene jeg klarte å lese ad gangen for det var så utrolig mye å forholde seg til hele tiden. Tankene til Esther som fløy hit og dit,alt dette mørke som hang rundt henne hele tiden og som nærmest ble overført til leseren(les meg) noe som gjorde det veldig tungt å lese. Men av og til er det bare så verd det for dette ble en leseoplevelse jeg ikke ville vært foruten. Ikke for noe. Selv om det svidde som bare pokker.

Jeg kjenner ikke så veldig godt til Sylvia Plath men noe har jeg plukket opp på veien og det er tydelig at denne romanen er kraftig inspirert av forfatterens eget liv. Plath slet i likhet med Esther med dype depresjoner og begge har flere selvmordsforsøk bak seg, og der hvor hovedpersonen i romanen overlever og klarer seg tilsynelatende bra ved bokens slutt så gikk det ikke like bra for forfatteren for hun klarte til slutt å gjøre ende på livet sitt. Flere av karakterene i romanen er basert på personer i Plaths omgangskrets og familie, ikke minst moren hennes som hun ikke hadde noe godt forhold til. Og tapet av faren er noe Sylvia aldri kom over, det gjorde heller ikke Esther i romanen.

I mine øyne blir det gitt et realtistisk og troverdig bilde av hvordan alvorlig depresjon kan forholde seg. Mørke og motstridene tanker som kanskje ikke gir mening for leseren i første omgang men som gjør det for den det gjelder og som er midt i det.
Romanens tema er blant annet dette med å finne sin plass i verden, om det å bli godtatt for den man er, det handler også om ensomhet og det handler naturlig nok om kampen mot mental sykdom.

Dette er så mørkt og så sterkt, og jeg vet at denne kommer til å sitte lenge i, det gjorde den sist jeg leste den også. Jeg kan bare håpe at jeg har klart å ytt romanen det minste snev av rettferdighet i mitt spede forsøk på å formidle noe av min leseopplevelse med denne.
Til deg som ikke har lest, det er bare å kvinne seg opp og lese.

 

ANBEFALES STERKT!

 

---

Forlag: Gyldendal
Original tittel: The Bell Jar
Norsk tittel:Glassklokken
Forfatter:Sylvia Plath
Oversetter: Mona Lange
Format:Pocket
Sideantall:201
Utgitt:1963
Min utgave:2014 (Første gang oversatt til norsk i 1974)
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Sylvia Plath ( 1932-1963) var en amerikansk forfatter og poet. Kanskje aller mest kjent var hun for diktene sine, og ikke minst romanen Glassklokken men hun skrev flere prosabøker og barnebøker hvor av de aller fleste ble gitt ut etter hennes død.

 

 

HILSEN BEATHE