Selv om jeg har lest en del diktsamlinger de siste årene så anser jeg ikke meg selv som dreven «i faget» og det er like «skummelt» hver eneste gang man skal legge ut en omtale av en diktsamling.

Noen ganger går det lekende lett å lese en diktsamling mens andre ganger må man jobbe litt ekstra med teksten, noe som er helt greit.

Jeg liker at  ikke fasiten er gitt hver eneste gang og at forfatteren åpner opp for at man skal finne sin egen tolkning på det som blir fortalt.

Noen ganger er det bare slik at man ikke ser skogen for bare trær selv om man glimtvis kan skimte noe vakkert mellom alt det råtne løvet.

Behold meg er skrevet av en debutant og handler om en ikke navngitt ung kvinne. Hun er i et nyetablert samboerforhold men ganske snart får man mistanke om at ikke alt er som det skal og det hele minner mer om et forhold som går mot slutten enn noe annet. Samtid står det kanskje ikke på henne for jeg tolker henne dithen at hun lengter etter mye mer nærhet fra kjæresten enn det hun får og når de går i parken observerer hun en far som er der med den lille datteren sin. Kanskje hun lengter etter å bli mor selv en gang?

Men det er ikke bare mer nærhet til kjæresten hun higer etter, hun søker etter mer kontakt med sin egen far uten at det blir utdypet noe om hvorfor hun ikke har den gode kontakten med ham.

Disse lengslene og drømmene hennes blir skildret gjennom mange ulike metaforer hentet både fra naturen og kroppen. Og av og til blir det bare ekkelt og vemmelig. Jeg er ikke spesielt hårsår og tåler egentlig mye men når det blir beskrevet snott som blir sugd ut av nesen for å havne i munnen på en annen så blir det bare kvalmende.
Jeg forstår hennes lengsel etter å komme så nær kjæresten sin som overhodet mulig men når hun ytrer et ønske om å stikke fingeren sin inn i neseborene hans og  virkelig grave da må jeg melde pass altså. Pille han i nesen? Virkelig?

Det er flere sekvenser som er fine og hvor jeg føler meg på bølgelengde med hovedpersonen  i hvert fall til en viss grad, men alt det vakre drukner i alt det som råtner i naturen. Jeg forstår at det kan være metaforer for den kjærligheten som er på vei til å ta slutt, og at det kan symbolisere at alt rundt henne faller i grus/ råtner bort. Likevel kjenner jeg at jeg ikke bryr meg fordi jeg blir mer opphengt i alt som råtner uansett årstid, det være seg blomster,løv, frø eller hun selv.

Det er mye hverdagslig som skjer også og de sekvensene er helt greie. Innimellom blir det faktisk litt sårt også, som da hun sitter hos legen og så gjerne vil at kroppen hennes for en gangs skyld skal klare å produsere noe. Det er en tydelig lengsel etter noe hun ikke har. Det kan også virke som hun ikke har så høye tanker om seg selv, kanskje fordi hun opplever mye motgang i livet? Hun virker til tider usikker på seg selv. Når jeg tenker på tittelen,Behold meg, så fremstår det som en bønn til en eller annen om at man må velge henne, beholde henne, ikke støte henne fra seg. En higen etter at noen skal ønske å være med henne. Og det er egentlig veldig fint. Ja, om det er det som menes da.

Når en leser dikt så er følelsene man sitter med når man leser minst like viktig som forståelsen av dem. Det er ikke slik at en må forstå alt ved en diktsamling for å ha utbytte av den. Her druknet dessverre de fine øyeblikkene ganske raskt i råtne løv eller vemmelige skildringer. Jeg ble verken engasjert i boken eller i hovedpersonen, og for det aller meste brydde jeg meg ikke noe om henne i det hele tatt. Det kan være fristende å bruke klisjèen, det er ikke deg, det er meg, men jeg vet ikke om den blir helt riktig å bruke her for jeg tror rett og slett det meste druknet i all det råtne løvet. Som nevnt over så ser jeg at det er noe der selv om jeg ikke fikk det helt til å stemme denne gangen, så om forfatteren skriver flere bøker gir jeg de gjerne en sjanse.

Det kunne vært interessant å høre om noen andre der ute har lest og kanskje har en annen oppfatning av denne enn det jeg fikk denne gangen.

Forlag:Oktober
Tittel:Behold meg
Forfatter:Tone Sanden Døskeland
Format:Heftet
Sideantall:92
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

Forfatter

Foto: Linn Heidi Stokkedal

Tone Sanden Døskeland er født i 1992 i Bergen. Behold meg er hennes første bok.

HILSEN BEATHE