I utgangspunktet var jeg veldig usikker på om jeg skulle lese denne romanen delvis fordi når jeg så intervjuet med forfatteren på Brenner & bøkene så følte jeg at hun røpet for mye av boken, men også fordi jeg har lest et par bøker i det siste om «samlivsbrudd / kjærlighetsforhold som ikke er som de skal» som ikke har falt helt i smak hos meg og var høyst usikker på om jeg orket flere bøker med samme tematikk så tett på. Vel,alt dette ble glemt når jeg leste Anita sin fine omtale av boken og jeg fant ut at denne måtte jeg bare få lest likevel.

Har lest de to andre bøker forfatteren har gitt ut så jeg visste at hun skrev godt, romanen Oppløsningtendenser havnet vel litt over middels hos meg mens debutboken hennes novellesamlingen Orgien og andre fortellinger likte jeg veldig godt. Så med en viss spenning satte jeg i gang med denne og jeg kan røpe så pass at jeg ikke ble skuffet.

I Nei og atter nei møter vi ekteparet Ingrid og Jan som begge er i femtiårene og de har vært gift i 25 år. De har to voksne sønner som begge fremdeles bor hjemme sammen med dem i villaen på Nordstrand.
Ingrid jobber som lærer og har mildt sagt mistet gnisten når det gjelder sjongleringen mellom jobb og arbeidet hun må gjøre hjemme og guttene gjør ingenting for å hjelpe til men forventer at hun skal stille opp for dem slik hun gjorde det når de fremdeles var små. Ingrid  på sin side holder det gående som det skulle vært hennes plikt å gjøre det, mest av gammel vane.
For mannen stiller hun opp en gang i uken, akkurat det som skal til for at et ekteskap skal ha den minste sjanse til å overleve.
Jan på sin side har nettopp fått en høyere stilling og blitt avdelingsdirektør i departementet, og med den fikk han litt mer selvtillit. Nok til at han kort tid etter innledet et forhold til en femten år yngre kollega til tross for at han hadde det greit nok med Ingrid.

Hanne er 34 år og fremdeles singel. Hun er en rastløs type som ikke finner roen noen steder og det har ført til at hun har flyttet en god del ganger. Venninnene hennes har forlengst slått seg til ro med mann og barn, og lever tradisjonelle familieliv mens Hanne ikke ser ut til å klare å holde på noen av kjærestene sine, hun stiller nok for høye krav til dem. Hennes biologiske klokke er begynt å tikke og hun innser at hun er nødt til å gjøre noe med det ganske snart.

I tillegg til disse tre og et par andre bikarakterer så møter vi ved et par anledninger et vennepar av Jan og Ingrid, Marianne og Steinar – et ektepar som er møkka lei hverandre og bare krangler hele tiden.
Tenker det må være stressende å være med et slikt par som alltid krangler med andre til stede.

Jan hadde aldri vært misfornøyd i ekteskapet sitt og aldri savnet noe. Tvert imot. Han og Ingrid var, etter hvert som venner av dem skilte seg, enige om at de hadde vært heldige. Så godt vi har det, pleide Ingris å mumle inn i øret hans etter at de hadde ligget med hverandre, slik de gjorde et par ganger i måneden. Som ikke var så ofte, men ofte nok for et ektepar i femtiårsalderen. Bare det at de ennå holdt sammen, at de var en intakt familie. Ja, det har vi, pleide Jan å svare. Og likevel gikk det bare noen dager fra fredagskvelden på Månefisken til han sendte Hanne en melding.

S.106

Dette høres kanskje ut som et høyst tradisjonelt trekantdrama og på en måte så er det det også. Men forfatteren valgte å gi alle tre involverte en stemme og på den måten blir vi ganske godt kjent med alle sammen før vi kommer til dette med utroskapen. Normalt sett ville jeg ikke likt karakteren Hanne eller  det hun representerer -«den andre kvinnen», men her klarte jeg ikke å mislike henne for på en måte så forstod jeg henne. Hadde boken vært skrevet på en litt annen måte så tror jeg at jeg ville vært på en av karakterenes side og  da mest sannsynlig Ingrids, men her var det umulig å ta parti med noen. Jeg følte med alle tre, for alle sammen  var de jo kommet opp i en forferdelig kjedelig situasjon.
Likevel ble jeg vel mest grepet av Ingrids historie, hun går alltid og forbereder seg på det verste hele tiden, hun skal ha alt på stell og må følge et fast mønster hver eneste dag. Sengen må res opp, søppelet må ut og slike ting – dette er inspirert av at hennes mor tok selvmord når hun var liten og kort tid etter drakk faren seg i hjel.  Dette er noe hun tenker veldig mye på, og kanskje er hun redd for at dette skal skje med henne også og dette er  muligens hennes måte og få en viss kontroll på.

Ble også veldig fascinert av den måten hun  taklet Jans utroskap på for jeg tror neppe at jeg hadde taklet det på samme måte som henne.

Men for å gå tilbake til denne måten forfatteren har bygd opp fortellingen på, det er det som gjør den veldig interessant og ikke minst annerledes enn andre romaner jeg har lest om samme tema. Følte jeg kom innunder huden på alle tre og derfor ble det lettere å forstå dem og dermed kanskje godta det dem gjorde.

At forfatteren har brukt en god dose humor og snert hjelper også på for innimellom er det en trist bok, og da hjelper det på å kunne humre og le litt av og til.

Forfatteren bruker en skarp penn og den har et godt driv og det er aldri et kjedelig øyeblikk. Karakterene fremstår som meget troverdige, det var mye å kjenne seg igjen i og disse kunne vært hvem som helst jeg kjenner tenker jeg. Her blir hverdagliv beskrevet og det er følgelig en del å kjenne seg igjen i det også.
Dette var en godt skrevet bok som jeg likte veldig godt og jeg håper at flere bloggere og andre kommer til å plukke denne opp. Anbefales!

Anita har også blogget om boken her, noen flere?

Forlag: Oktober
Tittel: Nei og atter nei
Forfatter: Nina Lykke
Format: Innbundet
Sideantall: 269
Utgitt: 2016
Kilde: leseeks

Forfatter

Nina Lykke er født i 1965 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2010 med novellesamlingen Orgien og andre fortellinger som hun ble nominert til ungdommens kritikerpris for. I 2013 kom romanen Oppløsningstendenser ut og den kom på kortlisten til p2 -lytternes romanpris.

HILSEN BEATHE