Tittel:Må lære meg å melke kuer-Forfatter:Freddy Kjensmo-Format:Innbundet-Sideantall:104-Utgitt:2023-Kilde:Reklame /Leseeksemplar tilsendt fra forfatteren / Fk publishing

NYDELIG & HJERTEVARMT OM DEMENS

Med skam å melde hadde jeg ikke hørt om Freddy Kjensmo før jeg ble forespurt om jeg ville lese den nyeste boken hans for en stund siden og nå som den er lest skal jeg sjekke ut hva annet han har skrevet for dette var en helt nydelig og rørende tekst. Freddy Kjensmo har laget en rekke tekster for programmer som Reiseradioen, Nitimen og Nytt på nytt for å nevne noen,og i tillegg har han gitt ut over ti bøker.

Må lære meg å melke kuer med undertittelen En feelgood-historie fra demensavdelingen vil jeg si er en blanding av biografisk litteratur og en essaysamling. Forfatter Freddy Kjensmo er en av over 400 000 mennesker i Norge som er pårørende til en dement og i denne boken forteller han om faren som 87 år gammel i 2020 velger å flytte inn på et bofellesskap.
På denne tiden hadde han bodd i mange år alene i huset etter et samlivsbrudd og trivdes ikke, og gledet seg veldig til å ha mer folk rundt seg. Men han hadde ikke bodd så lenge i bofellesskapet før Freddy merket endringer hos faren, og ved nærmere ettertanke syntes han at faren hadde vært noe mer hissig og irritabel enn det han pleide å være den siste tiden, han forstod ikke enkle ting og resonnementer. Når faren hadde vært på bofellesskapet i noen uker klarte han å bulke bilen til en av de ansatte og kjørte ut av parkeringsplassen med et stort smil om munnen.

Etter en utredning fikk faren diagnosen begynnende aldersdemens og mistet naturlig nok muligheten til å kjøre bil, han som hadde vært lastebilsjåfør i flere tiår, men å miste lappen var ikke til hinder for at han tok seg enda en tur med bilen..

Handlingen i denne boken er linær, med unntak av et par tilbakeblikk til farens ungdomstid og tidlig voksenliv følger vi far og sønn gjennom en periode på flere år. Innimellom finnes det en tekst skrevet i kursiv og dette er telefonsamtaler mellom far og sønn. Slik kan en samtale se ut.

-Er det du?
-Jeg tror da det.
-Er det `n Freddy?
-Ja,pappa,det er meg.
-Hvor er disse bila mine nå?Varevogna.
-De står på parkeringsplassen.
-Hvilken da?
-Parkeringsplassen ved skogen der. Jeg parkerte de i går.
-Er dem låst da?
-Jada.
-Hvem har nøkla nå da?
-Tom -Arne har full kontroll på det. Han har låst og
har hengt alle nøklene på knaggen.
-Åja, det var bra.

Tom-Arne er altså en fiktiv person far og sønn har «ansatt» i lag for å ha kontroll på alle de bilene faren kvittet seg med for lenge siden og som han til stadighet bekymrer seg for. Det å ha denne avtalen hjelper for å få roet ned faren når han er urolig. Både gjennom teksten generelt og ikke minst telefonsamtalene følger vi far og sønn i en periode hvor farens demens stadig blir verre og verre.
Det må være tøft for den det gjelder å bli forvirret på denne måten, miste kontrollen, og ikke minst må det være forferdelig for pårørende å være vitne til at en forelder forsvinner inn i en tåke,eller får sin helt egen virkelighet som man på en eller annen måte må prøve å hjelpe til med.
Jeg husker min mor forsvant litt vekk i tåken en gang for mange år siden når hun var innlagt på sykehuset, hun var helt overbevist om at hun var på et Cruise-skip og at rommet hennes var lugaren hennes. Plutselig kunne hun snu seg mot deg og begynne å kjefte for deretter å få latteranfall. Det er jo morsomt når slike ting skjer men samtidig er det vondt også.

Faren til Freddy ble boende på bofellesskapet i halvannet år før han ble overført til en skjermet demensavdeling noen kilometer unna,og med dette får Freddy ansvaret for faren og skal ta avgjørelser på vegne av ham,både når det gjelder økonomi og helsespørsmål. Rollene blir rett og slett snudd på hodet. Og det var særlig en sekvens hvor han kjører faren hjem etter et legebesøk og ser den lutede skikkelsen forsvinne inn dørene, og tenker at den mannen faren en gang var er borte for alltid. Utrolig rørende fortalt.
Det må være tøft og det er det også i følge forfatteren selv om han har valgt å støtte seg litt på humor for å komme gjennom de dagene som er ekstra tøffe. Jeg ble veldig fascinert over hvor løsningsorientert og ikke minst kreativ han var for å hjelpe faren gjennom flere av «episodene» hans når han ikke kunne være fysisk tilstede for å hjelpe i og med at han bor mange mil unna, og ikke alltid hadde anledning til å dra dit.

For en nydelig bok dette var! Boken er kort og tok ikke lange stunden å lese,men jeg tror den vil sitte i en god stund her hos meg. Forfatteren har et godt og lettlest språk, og det ligger en herlig lun humor i bunn som jeg likte vedig godt og enkelte ganger blir det ganske så morsomt til tross for et alvorlig og vondt tema. At man bruker en lun humor på denne måten er fint og gjør bøker med tema som dette noe lettere å lese.
Kjensmo behandler temaet med stor respekt og det skinner tydelig gjennom at dette er en bok som er skrevet med stor kjærlighet til faren. Gjennom boken får vi et veldig godt innblikk i hvordan det er for den som blir rammet og hvordan situasjonen blir for de pårøende, som får tålmodigheten sin satt på prøve mange ganger og samtidig skal takle å se en av foreldrene svinne hen til å bli en som trenger hjelp.

Dette er andre boken jeg leser i år hvor forfatteren tar for seg demens hos en av foreldrene for jeg leste en bok av Annie Ernaux tidligere i år, den var i grunnen litt mer vond å lese siden den ikke hadde den lune humoren i bunn. Ikke at jeg skal sammenligne de bøkene eller sette de opp mot hverandre for det er gode bøker begge to, selv om de er skrevet på to forskjellige måter. Og med tanke på at forfatteren er komiker er det kanskje naturlig at han bruker det som virkemiddel for å formidle historien. Når jeg sier at det ligger en lunhet i bunn så betyr ikke det at dette ikke er en trist bok, for det er den så absolutt. Det som skjer med en som blir dement må være skremmende og trist for både den det gjelder og for pårørende. Samtidig kan man ikke «grave seg ned» heller for det er viktig å ta vare på seg selv også midt oppe i det hele.

Litt på siden av selve boken men har med samme tema å gjøre. Jeg har ikke sett demenskoret på tv,men vet at det er populært. På kvinnehelsekonferansen her i Bergen i juni opptrådte KODE-koret som er et kor for demente og pårørende, og er et samarbeid mellom KODE, Bergen kommune.mfl,jeg syntes det er fint at et slikt kulturtilbud finnes der ute.

Freddy Kjesmo sin bok viser at det slett ikke er enkelt å være pårørende til en som er dement, men den viser også en historie om en sønn som gjør sitt aller ytterste for at faren skal få så gode dager som overhodet mulig, og det var utrolig rørende å lese. Det er heller ikke til å stikke under en stol at en del av de tingene som skjer er veldig morsomme, som for eksempel når faren blir smørbrødtyv og gjemmer de på rommet. Samtidig er det trist også.
Må lære meg å melke kuer er en aldeles nydelig fortelling om far og sønn.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Frederick Kjensmo, ofte kalt Freddy Kjensmo er født i 1964 og er en norsk komiker, stand-up veteran og forfatter. I tillegg er han en kjent foredragsholder. Han har også skrevet en rekke tekster for programmer som Reiseradioen,Nitimen og Nytt på nytt for å nevne noen. Han debuterte som forfatter i 1998 med boken Spurviser, og har siden den gang gitt ut en rekke bøker.

HILSEN BEATHE