Begge diktsamlingene jeg skal snakke om i dag er skrevet av debutanter og både Oseland og Farrell har valgt en heller mørk og dyster inngang på forfatterskapet sitt. Det er med andre ord ikke noe lystig lesing dette.

Mens Oseland sin samling handler om en kvinne som ikke har det så bra i det forholdet hun er i og opplever en stor sorg gir Farrell oss et fragmentarisk vitnesbyrd av en soldat som drømmer om hjemgården, søsteren og kjæresten sin mens krigshandlinger herjer rundt ham.

 I Mari Oselands Oss følger vi en kvinne jeg ikke klarer å tyde alderen på, men hun har mest sannsynlig gått gjennom flere svangerskap og fødsler om jeg har tolket første side i samlingen korrekt så jeg kan tenke meg at hun er i slutten av tjueårene, kanskje i begynnelsen av tredveårene – Ikke at det spiller noen rolle. Hun er gravid på det tidspunktet boken starter og allerede på første side kan man merke at dette er en kvinne i sorg.
Jeg har alle disse arrene
en kropp som husker fødsler
fortsatt får jeg hjertebank stolen
skriker når jeg setter meg

Jeg klemmer rundt brystvorten og
skyter morsmelk på veggene i dusjen
jeg er et maskingevær

kan ikke si at jeg gråter fordi
jeg er rasjonell

Deretter får vi hennes historie i et tilbakeblikk hvor vi får ta del i hvordan hun traff han som kalte seg kjæresten hennes. Jeg fikk ganske fort en dårlig følelse når det gjaldt han.  Han er tildels villig til å dele av sin historie når de skal bli kjent med hverandre men samtidig klarte han ikke å la henne se ham inn i øynene. Han kunne plutselig bare forsvinne for så å dukke opp igjen når det måtte passe ham.
Hun går veldig fort inn i en slags omsorgsrolle for ham, kanskje hun tror at hun kan redde ham ut av det veldige mørke han omgir seg med? Når han forsvinner tenker hun at han kanskje kommer tilbake om hun skulle bli syk, bli tvangsinnlagt eller noe… Det kan virke som dette forholdet er en gjenspeiling av foreldrene hennes sitt forhold.

Ting tyder etter hvert på at kvinnen selv kan slite med noe psykisk for når medisinen ikke lenger virker dukker det opp noen imaginære menn som enten er hennes egne demoner eller de er symbol på at hun ser hans mørke. Det kan godt være slik at hun ser det samme mørke som ham.

Jeg leste denne ferdig for nesten en uke siden men fremdeles går tankene mine til denne kvinnen og hennes sorg. Og i likhet med mange andre er også denne kvinnen villig til å strekke seg veldig langt for mannen hun har følelser for.

En veldig bra debut og jeg ser frem til flere bøker fra denne kanten.

Oss av Mari Oseland, 60 s
Tiden forlag, 2018
Lånt på eBokBib

Mari Oseland er født i 1986 og studerer kunst ved Kunstakademiet i Trondheim. Diktsamlingen Oss er hennes første bok.

Den andre samlingen jeg skal snakke om er Nykommar  skrevet av Nathaniel Farrell og er den første boken i Samlagets nye gjendiktningsserie av ny poesi.

Den handler også om en navnløs protagonist i likhet med Oseland sin. Vi følger denne unge soldaten hvor han ligger i skjul mens kulene hagler forbi ham. Tankene hans går tilbake til gården hjemme, til foreldrene, lillesøsteren og ikke minst kjæresten hans- hun som fletter håret mens det enda er vått slik at det skal holde seg fint lenger.

Etter første gangs lesing kunne jeg ikke med sikkerhet si hvor forfatteren ville med denne samlingen for det var vanskelig å fange opp alt og det var veldig fragmentarisk. Eller jeg skjønte jo at han ønsket seg vekk fra den krigen han var i og nettopp dette tok det fyldige etterordet opp. Krig spiller en stor rolle i den amerikanske selvforståelsen, og den amerikanske unionen har blitt formet av ulike kriger opp gjennom historien. Fortellinger om disse krigene preger amerikansk kulturindustri i høy grad, sett gjennom den unge soldatens øyne og det er nettopp dette som er essensen i dette langdiktet. Protagonistens stemme og fortolkning, om dette var en meningsfull eller meningsløs krig.

Jeg som leser kan ikke finne ut hvilken av disse krigene denne unge soldaten er med i, det spiller heller ingen rolle. Det som er litt sårt er at han tenker tilbake på det som har vært, samværet og familielivet hjemme på gården, men ikke et eneste sted kan jeg se at han legger planer for fremtiden. Men det finnes kanskje ikke noen fremtid og derfor velger han å ikke bruke tid på det. Det er sårt.

Eg ligg og lyttar til drivet som gnir seg mot brygga
i mørket, undrar på om vinden kan flytte ei bjølle

nok til at den ringer, eller om eg ville høyre den over lyden av bøljene

mot båtane.

S.19

Det blir aller mest tilbakeblikk til gårdslivet i dette langdiktet men stadig vender vi tilbake til hvor han er nå, slik at vi får en stadig påminnelse om at han faktisk for tiden ligger i skjul for beskytte seg mot kulene som til stadighet streifer rett over dem.

Nykommar av Nathaniel Ferrell, 47 s
Samlaget, 2018
Lånt på eBokBib

Nathaniel Farrell er amerikansk og jobber som lærer.

Begge disse forfatterne har skrevet gode debutbøker og det skal bli spennende å følge dem videre. Selv om begge protagonistene var navnløse følte jeg likevel på en måte mer tilhørighet til Oseland sin hovedperson enn Farrells uten at jeg har noe god forklaring på hvorfor for jeg tror nødvendigvis ikke at det har noe med at hovedpersonen hennes er en kvinne å gjøre. Hva krig kan gjøre med en ung soldat både fysisk og psykisk er veldig interessant lesing og kanskje viktig å lese om.

Tommel opp ganger to fra meg.

HILSEN BEATHE