For noen uker siden hadde jeg mitt aller første møte med forfatterskapet til Kristian Bergquist med den nyeste diktsamlingen hans Sitt hos meg, det var et møte som gav mersmak og jeg gav meg i kast med forfatterens forrige diktsamling som kom ut i 2015.

Jeg opplevde Sitt hos meg som en veldig personlig og sterk diktsamling, noe også Ild til oss viste seg å være.

Der hvor han snakket om foreldrene sine i den nyeste diktsamlingen snakker han her om et brudd som har vært veldig tøft for ham. Nå er det ikke sikkert at hele denne diktsamlingen er om han selv, men kanskje noe er det.

I noen sekvenser er det helt tydelig at det er basert på egne erfaringer, mens andre ganger kan man bare anta. Ikke at dette er viktig å vite for leseren men noen av disse sekvensene var meget såre og jeg fikk vondt langt inne i hjerteroten.

 

Denne diktsamlingen tar opp flere av de samme temaene som den nyeste samlingen, men likevel føler jeg ikke at det er en slags reprise eller at jeg har lest det samme.

Ensomhet, angst, sosial fobi, selvmordstanker er noen av temaene og det er tøffe saker.

 

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg,
de som kommer fra Angelstad, og de som har
vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt
holder ut, virker som et innaformenneske,
men som egentlig er et utaformenneske

og kanskje
gjemmer seg
litt bort
på fest

å,jeg er en sucker for sånne

S.24

 

Det handler mye om angst og kanskje en redsel for å starte et nytt forhold for det kan jo også skjære seg. Da er det kanskje bedre å la være, og heller leve alene? Samtidig er det en lengsel der, etter å finne en å være glad i.

Alle har vi vel opplevd et brudd en eller annen gang i livet, og det er vondt å gå gjennom slike ting. Det er vondt å være den som går men det er også vondt å være den som blir gitt opp.

De diktene som tar for seg bruddet eller tanker han har om det nå i ettertid er både hjerteskjærende, sår og fylt med en lengsel som er så sterk at den er til og ta og føle på.

 

du,jeg prøvde å ta livet mitt
det tok ikke slutt
jeg er her fortsatt

 

I diktene snakker han også om et par selvmordsforsøk, og et konkret hendelse som skjedde på et arrangement forlaget hans holdt,og hvor Marte som jobber der kom ham til unnsetning. Det var ganske så sterk lesing. Det samme er de sekvensene som omhandler utenforskapet han føler og ikke minst mobbingen han har blitt utsatt for.

Men her finnes også et lite snev av humor og det likte jeg godt.

Tårene mine rant når jeg leste de siste diktene i samlingen, fy fader altså, det var sterke saker.

Om det er slik at mesteparten her er personlig så tenker jeg at det må være god terapi å skrive, både for seg selv men også for andre som måtte gå gjennom noe av det samme.

Jeg likte den forrige diktsamlingen veldig godt, men jeg må nesten si at jeg holder denne som en liten favoritt av de to samlingene jeg har lest til nå.

Jeg liker så godt denne salige blandingen av mørkt, trist, sårt og vondt, samtidig som det er så ekte og følelsesladet. Og kanskje finnes der et lite håp inne der også? Det er også en del å kjenne seg igjen i, selv om jeg ikke kan relatere til alt.

Jeg blir ikke ferdig med Bergquist med det første for jeg fant den diktsamlingen som kom ut før denne, Superlangsom, på eBokBib.
Dette er som jeg har sagt et par ganger sterke dikt men de er så absolutt tilgjengelige.

Anbefales!

 

---

Forlag:Oktober
Tittel:Ild til oss
Forfatter:Kristian Bergquist
Format:Heftet
Sideantall:75
Utgitt:2015
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

 

Foto: Pernille Marie Walvik

 Kristian Bergquist er født i 1975 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2007 med diktsamlingen Hva nå, kjære? og har tilsammen gitt ut seks diktsamlinger og en ungdomsbok.

 

HILSEN BEATHE