For to år siden leste jeg Vingebelastning av samme forfatter, en bok jeg likte til tross for noen «kjedelige» partier midtveis og derfor var det med en viss spenning jeg satte i gang med denne som er den første av høstens bøker jeg leser.

En moderne familie er en fortelling om ekteparet Sverre og Torill som begge har fylt 70 år og som bestemmer seg for å gå hver til sitt etter 40 års ekteskap. «Bomben» blir sluppet på en ferietur til Italia hvor hele storfamilien er samlet. Handlingen  i romanen spenner seg fra denne ferieturen og to år frem i tid og historien blir fortalt gjennom de voksne barnas ståsted.

Først slipper eldste datteren til, Liv er over 40 år og er gift med Olaf som hun har vært sammen med i over 20 år. Sammen har de barna Agnar og Hedda. Hun er kanskje den av barna som tilsynelatende tar dette med foreldrenes skilsmisse aller tyngst men kanskje det er fordi hun er den av søsknene som har en livssituasjon som ligner mest på den foreldrene hadde.

Foreldrenes skilsmisse får Liv til å tenke over sin egen situasjon og sitt eget ekteskap, noe jeg tenker er naturlig at man gjør når en skilsmisse skjer i nær familie.  Liv er en karakter jeg liker umiddelbart, og hun er kanskje den som jeg mest kan identifisere meg med, ikke at det nødvendigvis er et «must» for at jeg skal like karakteren eller ikke.

Ellen er 38 år, hun og kjæresten Simen har vært sammen i litt over 1 år og har nesten hele denne tiden prøvd å få barn. Ellen som hele sitt voksne liv har tenkt at det ikke haster med å få barn, innser plutselig at det begynner å haste. Ellen virker som en person som er litt misunnelig på storesøsteren sin , og hun fremstår til å begynne med litt «barnslig» og kanskje litt selvopptatt men etter hvert gror hun på meg og jeg får sansen for henne.

De to søstrene får ta til orde flere ganger før det blir lillebror Håkon sin tur helt til slutt. Han er et svært etterlengtet barn og når han endelig kom så ble han født med hjertefeil og det gjorde at foreldrene viet ham veldig mye  tid til han naturlig nok, tid som kanskje gikk litt på bekostning av samvær med Ellen, eller i hvert fall føler hun det slik av og til. Håkon bodde hjemme til han var 23 år, og han har så lenge søstrene kan huske alltid snakket om hvordan han elsker frihet og kunne aldri tenke seg å leve i et monogamt forhold eller inngå et ekteskap i dets «vanlige» normer. Kanskje han, som den yngste og den av søskenflokken som har hatt mest alenetid med foreldrene siden han bodde hjemme såpass lenge,virkelig har sett hvordan foreldrenes forhold har vært og at det er derfor han omfavner såkalte åpne forhold, eller er det kanskje så enkelt at han slett ikke har møtt «den rette» ennå?

Prøve å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å holde oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett. Det er en vanskelig vane å bryte, for jeg følger alltid med på mamma, kjenner hver minste bevegelse i ansiktet hennes, kan se på en rynke i munnviken om hun er frustrert eller oppgitt, på den lille bevegelsen i panna om hun blir lei seg, på øynene hennes om hun er glad.Jeg har ofte tenkt at jeg ville være den eneste som kunne kommuniserer med henne, forstå henne, om hun fikk slag og mistet evnen til å prate,for så innøvd er tolkningen, så automatisk, at jeg trenger knapt å se henne føe jeg føler stemningen hennes i rommet.

S.30/31

Gjennom disse ulike fortellerstemmene føler jeg at vi blir rimelig godt kjent med de tre søskene og gjennom dem får vi et relativt godt innblikk i hvordan foreldrene er og vi får et glimt av hvordan ekteskapet deres har vært. De har alle tre forskjellige minner fra barndommen og har ulik oppfatning av foreldrene og deres ekteskap. Vi får også et godt innblikk i de tre søskenes livssituasjon og ikke minst  deres tanker om foreldrenes skilsmisse og hvordan den har påvirket dem både i forhold til foreldrene men også  til hverandre innad i søskenflokken  og i de relasjonene de har til sine respektive partnere.

Til å begynne med syntes jeg det fungerte fint med ulike fortellerstemmer for på denne måten kommer vi veldig tett på hver enkelt av dem men når man etter hvert får vite ting som så til de grader angår en av de andre søskene blir det litt feil for meg å få vite det gjennom andres øyne. Som for eksempel når vi får vite gjennom Håkon hvilket drastisk steg Olaf tok for å bli «sett» av Liv så føles det ikke like sterkt som det kunne gjort om det kom fra Liv selv.
Derfor undrer jeg meg på om ikke romanen hadde tjent på å ha en fortellerstemme i stedet for tre. Når man har gjort det på denne måten er det heller ikke til å unngå at noen av de samme tingene blir fortalt flere ganger og jeg merket at jeg gikk litt «smålei» mot slutten.

Flatland har skrevet en veldig fin roman om en hvilken som helst familie og hun er god til å formidle de nære og mellommenneskelige relasjonene. Vi blir ganske godt kjent med hele denne familien og  karakterene hun har skapt fremstår alle som en troverdige. Det er tre høyst ulike søsken vi blir kjent med og man ser godt hvordan de oppfatter hverandre, vi blir vitne  til søskenrivalisering men også at det er tre søsken som tross alt bryr seg om hverandre og de har et godt samhold til tross for ulikhetene.

En kan jo kanskje undre seg på hvorfor en velger å gå fra hverandre i så moden alder for å bruke det utrykket, og dette er et av spørmålene søsknene stiller seg selv og hverandre.
Hvorfor ikke tenker jeg, de er alle sammen voksne og foreldrene trenger ikke lenger ta hensyn til barna, men så er det heller ikke slik at barn nødvendigvis er best tjent med at foreldrene bare holder ut med hverandre på grunn av dem. Av og til er skilsmisse beste utvei for alle parter.

Jeg er selv skilsmissebarn og var ikke så gammel når mine foreldre skilte seg, og jeg ble selv skilt når han minste bare var 4 år. Uansett om  man er voksen eller barn så vil jeg tro det er vondt når ens foreldre velger å gå hver til sitt.

Flatland har skrevet en roman som det er lett å relatere til og ikke minst så er det en høyst aktuell roman for så lenge det er folk som gifter seg så vil noen av dem (dessverre) skille seg etter hvert. Om det er så mange som er 70 år før de går til det skritt  å gå hver til sitt vet jeg sannelig ikke, men spørsmålene som dukker opp og  ikke minst konsekvensene av en skilsmisse er jo stort sett de samme tenker jeg.
Til tross for mine små innvendinger så likte jeg romanen godt og har ingen problemer med å anbefale den videre. Jeg vil gjerne anbefale bokbloggere spesielt med tanke på bokbloggerprisen, men også andre lesere bør få denne med seg i høst.

 

 

---

Forlag: Ashehoug
Tittel: En moderne familie
Forfatter: Helga Flatland
Format: Forhåndseksemplar
Sideantall: 239
Utgitt: 2017
Kilde: Leseks

 

Forfatter

Helga Flatland er født i 1984 og er en norsk forfatter. Hun har gått på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication, og har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra universitetet i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2010 med boken Bli hvis du kan. Reis hvis du må som ble belønnet med Tarjei Vesaas debutantpris og Ungdommens kritikerpris. I 2011 kom  Alle vil hjem. Ingen vil tilbake som er bok nummer to i en trilogi.  Det finnes ingen helhet kom ut i 2013 og det er tredje og siste bok i trilogien. Hun gav også ut romanen Vingebelstning i 2015. En moderne familie er  med andre ord hennes femte roman. Nasjonaltheateret skal til neste år sette opp forestilling av trilogien hennes.

 

 

 

HILSEN BEATHE