I disse dager er kortlistene til bokbloggerprisen 2016 klar og vi venter bare på at den siste, den såkalte jokeren, skal komme på plass på listen like over helgen. Jeg har så smått begynt å  rette blikket mot neste års bokbloggerpris og er i gang med norske bøker fra i år. Pia Edvardsen er også en av årets debutanter, og det er alltid like spennende.

Vi var aldri brødre er fortellingen om en voksen storesøster som reiser opp til Nord-Norge for å besøke farens barndomshjem når farmoren ligger for døden. Faren er allerede på plass i det avsidesliggende og gamle huset ved fjorden. Når farmoren dør kommer også moren og lillesøsteren hennes oppover. Foreldrene deres er skilt og det virker som ingen av dem har hatt særlig kontakt med hverandre de siste årene, og de er nærmest som fremmede for hverandre.

Jeg-fortelleren sliter med søvnen og det kommer frem at hun ikke har helt fått det til hva karrière angår og er for tiden uten arbeid.

Søstra mi er ikke liten lenger, og vi har slutta å leke sammen for lenge sia. Hun har bare kommet til nord for å være med å begrave farmor. Jeg veit ikke lenger hva jeg skal si til henne. Det er lenge sia vi blei borte for hverandre. Kanskje alle søsken har det sånn, at man kommer til et punkt der man føler at man mister den andre. Kanskje har det med alder å gjøre. Eller familier som blir borte.

Farmoren bodde den siste tiden på sykehjem men hadde i tillegg en leilighet i sentrum som de må tømme før de legger den ut for salg. Mens de rydder og vasker ut går tankene til romanens jeg-person ofte tilbake til barndommen og hvordan ting var da, både når de var hjemme men også til de somrene de tilbrakte her nord sammen med farmoren.
Da de var små hang søstrene alltid sammen, men på meg virker det som om foreldrene og da særlig faren forventet veldig mye mer av storesøsteren enn han gjorde av lillesøsteren, og min umiddelbare tanke var at forholdet mellom søstrene slett ikke var så nært og godt som det kanskje kan virke ved første øyekast.Blant annet fordi hun til stadighet holdt lillesøsteren noe hardere i hånden enn strengt tatt nødvendig. Hun virker også litt misunnelig på søsteren som ligner og er like pen som moren deres.Når de var små var hun av og til direkte vond mot lillesøsteren sin.

Moren og lillesøsteren reiser hjem igjen få dager etter begravelsen mens faren og jeg-personen velger å bli igjen noen uker. Romanens hovedperson bestemmer seg for å være der utover høsten og vinteren, og før faren reiser isolerer de loftsetasjen.

Natta finnes ikke her, bare et forsiktig lys som aldri vil bli mørke. Først om høsten vil det bli mørkt, og om vinteren enda mørkere. Skarven kommer til å fly sørover, bare svartbaken blir. Om vinteren vil også lydene her være andre. Kanskje vil man høre lyden av en fiskebåt, for sjøen fryser aldri, selv ikke her, helt innerst i fjorden. Man vil høre lyden av vind. Og lyden av snø. Ellers vil det være helt stille. bare lyden av mørket.

Dette er en stillferdig og rolig roman, så rolig at det er på nippen til å stoppe  opp enkelte ganger.
Forfatteren har et godt språk som jeg likte veldig godt og hun er veldig flink til å skildre både miljøet rundt der de befinner seg og ikke minst stemningene underveis i denne korte romanen.  Kunne fint se for meg hvordan naturen var der med høye fjell i bakgrunnen og fjæra de ofte gikk ned til. Jeg som leser aner at det er noe som plager romanens hovedperson og  vi får vite noe fra barndommen som kanskje kan sette lys på hvorfor søstrene ikke har kontakt nå som de er voksne men samtidig lurer jeg på om de hendelsene virkelig er nok til at de skal kutte all kontakt, eller kanskje det har skjedd et eller annet som vi  lesere ikke får vite? Og vet naboen Einar noe han velger å tie om? Han er eneste nabo på den siden av fjorden og har bodd der i mange år.

Jeg går og venter på at noe forløsende skal skje uten at jeg føler jeg får dette, og er noe usikker på om jeg liker det, men som det står skrevet mot slutten Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men alltid akkurat den samme. Det er bare tida som forandrer seg. Dette kan kanskje forklare hvorfor forfatteren velger å ikke opppklare ting som leseren lurer på underveis, men for meg fremstod det som noe uferdig. Hvorfor er familien så taus?

Romanen skildrer familieliv på en måte som jeg tror mange i hvert fall tildels kan kjenne seg igjen i. Og hovedpersonen har en tendens til å henge litt igjen i fortiden som om hun ikke helt klarer å slippe taket og kanskje det kunne hjulpet henne å få snakket ut med familien om dette? Kanskje det hadde vært lettere for henne å ta mer tak i livet sitt da? Men så er det kanskje slik at vi mennesker ikke alltid er så flink til å snakke om ting som er vanskelig og kanskje minnene våre ikke alltid stemmer med slik det egentlig var.

Liker stillferdig og rolige bøker, men her skulle jeg så gjerne fått litt avklaring på slutten.

Forlag: Aschehoug
Tittel:Vi var aldri brødre
Forfatter:Pia Edvardsen
Format:Ebok / Kindle
Sideantall:155 (Papirutgaven)
Utgitt:2017
Kilde:Leseeks

Forfatter

Pia Edvardsen er født i 1987 i Oslo. Hun har en master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, og jobber som ekstern konsulent for ulike forlag. Vi var aldri brødre er hennes skjønnslitterære debut. Hun er datter til forfatter Tove Nilsen.

HILSEN BEATHE