Forfatter Agnes Ravatn ble en av mine norske favoritter allerede etter den første romanen jeg leste av henne, nemlig Fugletribunalet som hun vant bokbloggerprisen for i 2013. Etter det har jeg lest alle bøkene hun har gitt ut, med unntak av Ikkje til hjemlån som hun gav ut i 2008 og det må jeg jo se å få gjort noe med.

Stillstand- Sivilisasjonskrittikk på lågt nivå er en tynn liten flis av en bok bestående av 14 essays som tidligere har vært publisert i Dag og Tid.

Forfatteren fikk i utgangspunktet spørsmål om hun ville lage en liten serie med reisereportasjer for avisen (Dag og Tid) noe forfatteren hadde liten lyst til å gjøre siden tanken på å oppsøke folk og snakke med de ikke var særlig fristende.

Hun lovde å komme med noen ideer men etter flere uker hadde hun fremdeles ikke kommet på noe særlig og da fikk redaktøren som ideen om at hun bare kunne reise rundt og observere folk, og gjerne steder hvor det egenlig ikke skjedde noe spesielt. Og slik ble den første teksten i serien til som forøvrig fikk navnet «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.»

Jeg kommer ikke til å skrive om hver enkelt essay denne gangen da hvert av essayene inneholder historier eller observasjoner fra flere mennesker. Jeg har lyst til å trekke frem På kafè, hvor forfatteren satt i hele 50 timer på en kafè i Ålesund og observerte folk som kom og gikk. Her møtte hun en gjeng med eldre herrer som i hele førti år hadde møttes på kafeen hver eneste dag, og alltid mellom 1200 – 1230. Hun tenkte at de umulig kunne ha noe å snakke om etter alle disse årene, men det hadde de så absolutt. Og forfatteren lyttet oppmerksomt og interessert på det de fortalte, da var det verre med en samtale mellom tre damer  i femtiårene som  det var dørgende kjedelig å høre på og hvor den ene hele tiden måtte kommentere det hun gjorde til enhver tid. Nå tar jeg på med hanskene.

I stand-up i Auditoriet overværer forfatteren flere dagers forelesninger og hun iakttar «medelvene» og hun blir forbauset over hvor lettvint dagens ungdom skal ha det, en fotograferte lerretet med mobilen i stedet for å notere for hånd.Tankene gikk tilbake til når hun var yngre.

Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i.

S.56

I Kjøtkverna går blant annet tankene hennes tilbake til hennes aller første møte med et kjøpesenter. I dag vegrer hun seg for å gå på et, men i researchen til denne boken måtte hun til pers. Hun observerer som vanlig folk og finner ut at folk flest som raser rundt på senteret verken ser ulykkelig ut eller særlig lykkelig. Hun tenker tilbake på sin egen ungdomstid hvor hun kjente på gruppepresset og det å ha de «rette» klærne og merkene.
Dette er vel noe de fleste av oss kjenner oss igjen i vil jeg tro.
Hun mener at den eldre garde okkuperer senterkafeene om formiddagen og ved en anledning satt hun like i nærheten av noen eldre damer.

Det er svært sjarmerande korleis eldre mennesker elskar søtsaker. Eg høyrer ei av dei kviskre håst og oppspilt: «Sjokolade med krem!», og resten av bordet nikkar drøymande. Dei snakkar om tekstmeldingar, og om Cappuccino, som dei likar, og Caffè latte, som dei slett ikkje likar. Kan dei ikkje i staden snakke om den nært føreståande døden? Gå på bingo!Må dei absolutt prøve å henge med i verda? Kan dei ikkje berre gå tilbake til å vere gamle og avskorne frå det moderne samfunnet? Då var dei søte og hjelpelause.

S. 91

 

Vel, vet ikke om jeg var helt enig med forfatteren der altså, jeg syntes det er fint at de eldre vil prøve tekniske duppedingser og henge litt med i tiden, de er ikke borte før de er borte, liksom.

Forfatteren bruker mye sarkasme og ikke minst humor i bøkene sine, og i denne byr hun i tillegg mye på seg selv for her er det mye selvironi ute og går. Hun setter ord på mye av det vi selv tenker i gitte situasjoner men kanskje ikke alltid tør å sette ord på.

Jeg måtte le når forfatteren skriver hun satt på toget fra Oslo til Bergen, og hun satt på bord sammen med tre milliadærer, og for å vise at man kan ha et rikt liv selv om man ikke var rik på penger, og hun satt lenge med nesen nede i en bok og prøvde å gråte av den- men klarte det ikke. Da de rike herrene forsvant av toget kom det inn på jenter som ikke ante hva «m.o.h» betydde og hun satt og verket etter å plumpe ut med det, lettere sjokkert over at jenter på den alderen faktisk ikke kunne noe så enkelt.Ja, forfatteren kan være litt småfrekk om du ikke har fått det med deg.

Denne lille boken er fylt med mange ulike fortellinger, noen til ettertanke, og veldig mye gjenkjennelig og mye var veldig morsomt. Dette er en bok jeg har brukt litt tid på til tross for at den er kort, men jeg fant ut at det kunne være best å spre essayene litt utover og ikke haste gjennom alle på èn gang.
Anbefales, Ravatn er en kul dame ass! 🙂

Andre bloggere om Stillstand: Rose-Marie, Tone og  Pervoluto

Forfatterens andre bøker og link til mine omtaler:
Veke 53
Folkelesnad
Operasjon sjølvdisiplin
Ikkje

---

Forlag: Samlaget
Tittel: Stillstand- Sivilisasjonskritikk på lågt nivå
Forfatter: Agnes Ravatn
Format:Heftet
Sideantall: 128
Utgitt:2009
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

 

Agnes Ravatn er født i 1983 og er en norsk forfatter og skribent. Hun debuterte som forfatter i 2007 med romanen Veke 53 som hun vant Bergensprisen for. Forfatteren har tilsammen gitt ut 6 bøker og hun har vunnet flere priser for sitt arbeidet. Blant annet fikk hun hele 3 priser for romanen Fugletribunalet , Bokbloggerprisen,P2-lytternes romanpris og ungdommens kritikerpris.

 

HILSEN BEATHE