Dette er en av minst to bøker som har kommet ut de siste månedene som har mensen som tema, og kanskje det kan betyr at dette ikke lenger er så tabu å snakke om – det burde i hvert fall ikke være det for det er noe av det mest naturlige som finnes.

I denne antologien er det 22 ulike bidragsytere og to av mine norske favorittforfattere er med å bidrar, Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven. Og her finner man alt fra tegninger,fotografier til sakprosa og noveller.

Jeg har fått med meg historien om fotografen Rupi Kaur som i 2015 postet en serie bilder (med temaet «Period») på instagram og på et av bildene var det en jente som hadde en liten lekkasje, og disse bildene ble tydeligvis for sterke for instagram som fjernet dem flere ganger. Hun sendte til slutt en klage og sa at om de tillot å ha seksualiserte bilder av lettkledde jenter i både undertøy og bikini så burde et slikt bilde også tillates – noe jeg er enig med henne i. De gikk deretter tilbake på dette og hun fikk en beklagelse i etterkant.

Som nevnt litt lenger oppe har både Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven bidratt med sine «første – mens» historier og jeg fikk lyst til å sitere litt av Ruth Lillegraven sin fortelling.

Før rota eg rundt
i søpla på jakt etter bind
andre hadde brukt, for korleis
såg dei ut og kva lukta dei, om det sa
brosjyren frå helsesøster ingenting, eg
hugsar den stramme og litt søtlege lukta, eg
hugsar at binda var rulla saman til små, tjukke
pølser, eg hugsar at gjennom plasten på baksida
såg blodet nesten svart ut, eg hugsar at den såre
skjøre strengen som klimprar og klagar i meg var
der allereie då, men eg kan ikkje hugse den svarte
søyla,kan ikkje hugse denne lysta til å slå og dytte
til å skrike og sparke(ta den, du!og den!og den!)

S.89

Selv om det var artig og ikke minst tildels gjenkjennelig å lese de ulike historiene fra den vestlige verden så er det ikke til å stikke under en stol at det aller mest interessante var å lese historiene fra helt andre kulturer enn vår egen og lese om deres syn på mensen. Sikkert fordi deres syn er så vidt forskjellig fra våre, og at de ikke har samme tilgangen på både bind, tamponger og steder å skifte disse på enn det vi har.
Om ikke vi er flinke til å snakke om disse tingene åpenlyst så vil jeg tro at de fleste vil syntes at det er et meget forvrengt syn å nekte kvinner som har mensen å delta for eksempel i en begravelse, eller om en mann kommer borti en kvinne som har mensen har sittet på så må han dusje og skifte klær! Det blir sett på som noe urent og i noen deler av verden, som praktiserer omskjæring så er det en god ting at jenten har sterke menssmerter. Mensen er også årsak til at mange jenter i for eksempel Afrika dropper ut av skolen.

Bestemor kunne også fortelle at det ikke var alle jenter som hadde slike smerter som Ayan under kvinnedagene. Det var jentene som var jomfruer, ordentlige jenter, som fikk ekstra mye vondt. Mange år senere skjønte jeg at denne myten faktisk  henger sammen med omskjæring. Sterke menssmerter regnes ofte som et tegn på at man er ordentlig omskåret, siden blodet i slike tilfeller ikke flyter, men drypper. Det er visstnok forferdelig vondt. Sterke menssmerter varsler dermed om en ærbar jente.

S.59

Mitt inntrykk er at dagens unge jenter har et litt mer avslappet forhold til dette med mensen enn det kan virke som mange av disse kvinnene hadde, og som kanskje jeg hadde i min ungdom, men dette trenger jo slett ikke være tilfelle. Ser at kvinnene i denne boken er født mellom 1964 og 1992, men på en måte skulle jeg ønske at de hadde intervjuet noen av dagens helt unge også for å se hvor mye dette egentlig har endret seg i årenes løp.For med dagens tilgang til informasjon bare få tastetrykk unna vil jeg tro at de aller fleste er godt forberedt mye tidligere enn det vi/jeg var i min ungdom.

Fortellingene i denne boken er både morsom og tildels lærerik, samtidig ble jeg veldig overrasket over at folk som er mye yngre enn meg opplevde dette med å få mensen som veldig tabubelagt og ble holdt skjult for familien i månedsvis.

Nå skal ikke jeg ta stilling til om det er behov for slike bøker for dagens unge som enda ikke har fått mensen eller ikke, men det var i hvert fall en fin bok som jeg ikke har noen skrupler med å anbefale videre. Fortellingene var preget av både et alvor og ikke minst humor, og interessant å lese om hvilket syn andre kulturer har på dette temaet. For de som kanskje syntes dette er ekkelt å snakke om med andre så kan det å lese andres erfaringer på området muligens være til hjelp, men samtidig sitter jeg med den følelsen av at de aller fleste unge jenter i dag er ganske åpen på dette området. Men igjen – det er bare mitt inntrykk.
Det er ikke det – dette er en bok som kan leses av oss godt voksne også som har levd med mensen i årevis, det ble litt humring underveis og det blir aldri feil.
Anbefales!

Det som var eit lite musehol, kan bli som ein heil katedral.

Forlag:Gyldendal
Tittel: Mensen
Forfattere: Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven m.flere
Illustratør: Rune Markhus
Format: Innbundet
Sideantall: 96
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar