Fra før har jeg kun lest forfatterens forrige bok Teresa Birnas bortgang og det var en bok jeg likte veldig godt og derfor var det med en viss spenning og forventning  jeg satte i gang med denne.

Adresse Alberta handler om den norske Jenni Land som kom til Alberta i Canada som 18-19 åring. Ikke lenger etter ankomst møtte hun Carl som skulle bli hennes mann de neste tredve årene.
Ved romanens begynnelse har hun tre måneder på seg til å pakke sammen og flytte fra gården som tilhører eksmannen.

Carl hadde for en tid tilbake tatt med seg den nye kjæresten og sønnen Thomas på 14 år til Arizona og  bosatt seg der, og når han nå skal leie ut gården er det Jenni som får oppgaven med å pakke ned og klargjøre gården. Hun savner sønnen sin og ofte går tankene hennes tilbake til Anabella, datteren de mistet like før hun skulle blitt født, og hun tenker mye på eksmannen Carl og det de hadde hatt sammen.

Jenni må  dessuten finne seg en ny jobb og et nytt sted å bo før sønnen kan komme hjem igjen, i mellomtiden har hun en sesongjobb som folketeller hvor hun reiser rundt i distriktet for å levere fra seg folketellingsskjemaer. På denne måten kommer hun i kontakt med andre mennesker og det er her hun treffer Summer, en gammel dame som blir rammet av slag og som Jenni fikk kjørt til sykehuset.

Jeg hadde mistet noe. Men ikke på den vanlige måten. Carl var ikke død. Han var bare borte. Men han røsket med seg røttene av troa mi da han dro. Det var sånn jeg så det: et langt ugress som raknet og løsnet. Før tenkte jeg på troa mi som noe fint. Nå var det bare et langt rakkel som forsvant. Og jeg hadde ikke visst hvor vikla inn i meg alt sammen var. Sangstrofer og salmebiter dukker opp i hodet mitt rett som det var, og før syntes jeg det var bra, jeg ønsket dem velkommen, salmene, jeg lytter til ordene, jeg syntes det lignet på beskjeder, engler som kom med bud. Dessuten hadde jeg vanen med  be. Men den ble borte. Døra var slått på vidt gap til et sinne jeg ikke viste jeg hadde.

S.83

Dette fører Jenni i kontakt med studenten Siren som kom for å intervjue henne etter heltedåden, og det oppstår et vennskap mellom disse to kvinnene som kunne vært mor og datter. Etter kun kort tid forstår Jenni at Siren slett ikke har det godt sammen med kjæresten sin og hun ønsker å hjelpe henne. Jenni som selv  måtte starte livet på nytt etter samlivsbrudd opplever at det å hjelpe andre også hjelper henne selv til å komme seg på bena igjen, og ikke minst er det en god følelse og vite at noen trengte henne.
Familien hennes hjemme i Norge har hun ikke så god kontakt med og det er flere år siden hun var hjemme sist.

Sola fra det første møtet skinte på innsiden av meg, og jeg fikk plutselig en opplevelse av at det kunne gå an å bygge en bro mellom Anne-Lise og meg, at det ikke trengte å være den dype kløfta jeg alltid hadde innbilt meg måtte være der mellom søsken. Jeg lyttet meg inn til talen hans igjen nettopp som han begynte å snakke om skygge. Og jeg så for meg skyggen falle over tunet hos Summer. Så glimt av hvordan det måtte ha vært der en gang, ryddet, nyhogd ved, lukta av nytt tømmer i plankene i hytta hennes, treet kanskje fortsatt med ferske sår av sagblader og blank sevje som satt på sårkantene til plankene før de ble tjæret, før svartfargen la seg utenpå det pustende treet. Livet hennes må ha vært åpnere, hatt mer plass før rotet og kvisten og kvaset vokste rundt henne og hun ikke lenger greide å rydde opp rundt seg.
Jeg så skyggene av mitt eget liv også. De gled bare forbi i halve bilder, jeg slapp dem ikke helt fram, stilte meg bare på siden, lot skyggene gli forbi som en filmframvisning jeg var invitert til, ikke et landskap jeg var nødt til å gå i.

S.231

Dette var en stillferdig og lavmælt roman om det å bli forlatt etter mange års ekteskap hvor man da må starte på nytt og finne ett nytt innhold å fylle livet sitt med.Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg kunne konstatere at Jenni var en person jeg likte veldig godt og i tillegg til Siren blir vi også litt kjent med det barnløse ekteparet May og Manfred.
Bø skriver varmt om vennskapet mellom disse to kvinnene, og det er til tider sår lesing. Når det er sagt skulle jeg ønske at forfatteren hadde gått noe mer i dybden når det gjaldt forholdet mellom Siren og kjæresten for på den måten og fått karakteren til Siren noe tydeligere frem. Men kanskje det usagte er med på å fremheve hvor godt Jenni så Siren og brydde seg om  henne, at hun ikke trengte å si så mye fordi Jenni forstår, slik en mor forstår sin datter?

Romanen er lettlest og den har et godt driv til tross for at det er en nedtonet fortelling med mange fine observasjoner underveis. Bø har vært flink å skape karakterene og det fremstår som troverdig,og lurer dere på hvor det ble av papegøyen som pryder romanens forside så kan  jeg berolige dere med at den er med den også. Jeg liker rolige bøker hvor det tilsynelatende ikke skjer så utrolig mye og jeg ble raskt revet med i fortellingen om Jenni og hennes liv, og det var noe med  stemningen i boken jeg syntes var så fint.
Anbefales!

Disse har blogget om boken: Gro og Rose-Marie

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Tittel: Adresse Alberta
Forfatter: Victoria Bø
Format: Innbundet
Sideantall: 300
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Victoria Bø er født i Oslo i 1972 og er en norsk forfatter.  Hun er utdannet statsviter og underviser i kreativ skriving. Hun debuterte som forfatter i 2004 med romanen Historien om Henrik Wiklunds barnebarn. Etter det har hun skrevet en barnebok og to romaner.
Dette er hennes femte bok.

HILSEN BEATHE