Tittel: Dødsverk-Forfatter: Kjersti Anfinnsen-Format: Innbundet-Sideantall:110-Utgitt:2025-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Kolon forlag

ET VERDIG MEN VEMODIG FARVEL.

Det var en gledelig overraskelse å oppdage at det skulle komme enda en bok om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim for jeg var overbevist om at det var siste gang jeg møtte henne når jeg tok et vemodig farvel med henne i forrige bok, men heldigvis hadde den eldgamle kvinnen litt mer på hjertet slik at jeg fikk møte henne en siste gang til før hun la årene inn for godt.
Denne gangen er hun blind og lenket til sengen, og trenger tilsyn døgnet rundt. Tittelen på boken sier selvsagt sitt og de første kapitlene i boken heter det siste rommet og den siste sengen, det er liksom ikke noen tvil lenger, den gamle damen på 94 år som vi har blitt så godt kjent med gjennom disse tre bøkene, synger på siste verset.
Det er en dame som er mett av dage vi har med å gjøre og slik starter siste romanen om Birgitte Solheim:

En morgen oppdaget jeg at jeg var blind. Siste rest av selvstendighet forsvant med synet. Skygger og konturer har blitt en slags mørkegrå flate, hvor jeg så vidt kan skjelne lys fra mørke. Resten av min tid er venting. Kroppen fungerer knapt. Jeg driver inn og ut av søvnen. Når jeg våkner,har jeg i noen nådefulle sekunder glemt miseren. Så slår jeg øynene opp til den totale meningløshet. Pleierne hevder at hjertet mitt er imponerende sterkt. Jeg er seiglivet. Dessverre.

Det er vemodig lesing å være vitne til at et menneske som hele livet har klart seg selv på utmerket vis, på sine siste dager trenger hjelp til alt. Hva gjør det med et menneske å bli avhengig av andre på denne måten? Og hva gjør det med et menneske når egen følelse av verdighet er i ferd med å forsvinne?

Hun er på et privat pleiehjem utenfor Paris og siden hun har god råd har hun betalt for et enerom, men likevel plasserer de ansatte en annen pasient inn til henne. En som hyler og bærer seg og kaster ting i veggen, noe Birgitte aldri gjør, selv om hun innimellom gjør noen stille opprør, som å gjøre seg tung når de skal løfte henne opp. På mange måter er det godt å se at det er mye igjen av den gode gamle Birgitte som både kan være lunefull og sylskarp, men på andre måter er det bare trist og vondt. At hun som er 100 % pleietrengende er så tilstede i det som skjer rundt henne og med henne, uten at hun på noen måte kan stoppe eller endre det som skjer. Det er uten tvil veldig sterk lesing.

Hun ligger der i sengen og venter på å få dø,mens hun lytter til andre døendes rop om hjelp gjennom veggene. Kun avbrutt av pleierne som kommer innom og grandniesen Renate som er ferdig på skolen og egentlig skulle vært reist tilbake til Norge,noe hun ikke får seg til så lenge Birgitte er her. Birgitte er alene etter at både hennes elskede Javièr og søsteren Elisabeth døde fra henne, men begge kommer til henne i drømme.
Gjennom denne korte romanen forvitrer Birgitte litt etter litt, hun begynner å rote og fremstår noe forvirret. Nekter etterhvert å ta til seg mat og drikke, og vil bare være i fred.

For en sterk avslutning det ble på denne trilogien og veldig trist at vi ikke skal møte Birgitte Solheim igjen. Samtidig ble det et verdig farvel med en karakter mange har blitt glad i gjennom disse tre korte bøkene trilogien består av.
Anfinnsen skriver veldig godt, språket er presist og dempet. Hun har gjort en formidabel jobb med å skape karakteren og ikke et eneste sted fremstår hun karikert. Forfatteren har gjort en fantastisk jobb med denne trilogien og hun kan kunststykket å fortelle mye med få ord.

Denne boken består av korte kapitler, gjerne bare på et par linjer, hvor vi får små øyeblikksbilder av det som skjer, og det er både sterk og vond lesing. Det er vemodig og trist det som skjer, og noe mange av oss en eller annen gang skal gjennom. Det er en del galgenhumor å spore her, noe som letter litt på det dystre som skjer her, og noe jeg satte pris på underveis. Dette er en kort roman og jeg leser ikke spesielt fort men denne boken ble lest på litt over en time og kommer garantert til å sitte i mye lenger enn det tok å lese den.

Hele trilogien handler jo om det å bli gammel, å eldes, og kanskje denne siste kan sees på som en kritikk eller det minste et lite stikk i retning av helsevesenet og da kanskje særlig hvordan pleieinstitusjoners mangel på arbeidskraft og ressurser virker inn på pasienter som ligger på det siste og som på mange måter blir skadelidende av dette.

Men selvsagt også hvordan det er for den som ligger der og ikke kan gjøre noe selv, men som likevel er tilstede og får virkelig føle på kroppen hvordan det er når fremmede skal bestemme alt over en. Når du skal ta medisin, når du skal bli snudd,matet,byttet bleie på, osv. Det er en nedverdigene situasjon å være i, det tror jeg de aller fleste kan være enige om, og Anfinnsen beskriver dette på en aldeles utmerket måte uten at det blir sentimentalt. Her tenker jeg at tankene fort kan komme til dette med aktiv dødshjelp som selvfølgelig er et tungt tema å ta opp, men samtidig kan man stille seg det spørsmål om det er et verdig liv og bare ligger der å vente på å dø? Nå skal ikke jeg på noen måte prøve å svare på det, men dette er tanker som dukket opp etter å ha lest boken.

Jeg håper at Anfinnsen har mer på lager for jeg vil gjerne ha mer fra denne kanten selv om vi nå har sagt farvel til den godeste Birgitte Solheim.

Birgitte Solheim-trilogien:
De siste kjærtegn
Øyeblikk for evigheten
Dødsverk

ROMANEN OG RESTEN AV TRILOGIEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Tine har også lest og skrevet om boken, hennes innlegg finner du her.

Forfatter

Kjersti Anfinnsen er født i 1975 og er en norsk tannlege og forfatter. Hun debuterte i 2012 med romanen Det var grønt. I 2019 utkom forfatterens andre roman De siste kjærtegn,en bok som er oversatt til både russisk og dansk. Forfatteren mottok Subjektprisen,Havmannprisen og Bokhandelens forfatterstipend for boken. Forfatterens tredje roman Øyeblikk for evigheten (2021) er den andre boken i trilogien om Birgitte Solheim. Romanen Dødsverk fra 2025 er forfatterens fjerde roman og siste bok i nevnte trilogi.

HILSEN BEATHE