Original tittel: Jävla karlar-Norsk tittel:Jævla menn-Forfatter: Andrev Walden-Oversetter: Håvard Syvertsen-Format: Forhåndseksemplar-Sideantall: 375-Utgitt:2023-Min utgave: 2024-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Kagge forlag

STERK DEBUTROMAN OM EGEN OPPVEKST

Jeg kom tilfeldigvis over denne boken på en svensk instagramkonto jeg følger og syntes den virket veldig interessant. Heldigvis gikk det ikke så lang tid før den ble oversatt til norsk og jeg fikk sikret meg et forhåndseksemplar av boken. En bok jeg helt sikkert kommer til å skaffe meg en innbundet utgave av for denne vil jeg ha stående i hyllen.
Romanen føyer seg inn i rekken av biografisk litteratur,eller såkalt autofiksjon på lik linje med mange kjente forfattere. Uten noen mer sammenligning forøvrig syntes jeg at denne kunne minne litt om Thomas Korsgaards sine bøker, rent tematisk, bare at denne var noe mer humoristisk. Oppvekst, utenforskap og fattigdom på 80-tallet er sentrale ingredienser i Waldens debutroman og jeg sier det med en gang, dette var en jævla god roman.

Vi følger hovedpersonen og fortellerstemmen Andrev fra han er syv år og frem til han er fjorten, gjennom de siste barndomsåren frem til han blir tenåring og hva det måtte føre med seg.
De første setningene lyder som følger: En gang hadde jeg sju pappaer på sju år. Dette er fortellingen om de årene.
Og boken er delt inn i syv deler, èn for hver av de mennene han for en periode kaller pappa. Det burde kanskje presiseres at det er Andrev selv som setter grensen for når en av morens mange kjærester er «kvalifisert» til å bli kalt pappa.

Det hele begynner med Plantemagikeren som er faren til Andrevs yngre søsken og som han trodde var faren hans også, helt til Plantemagikeren en dag slår kraftig til ham, og moren røper at han slett ikke er faren. For hadde han vært det hadde han vel aldri slått til Andrev på den måten. Plantemagikeren liker å lange ut nevene til både moren og Andrev når han finner det for godt.

Noe særlig bedre går det ikke med pappa nummer tre eller tyven som han kalles som ved en anledning prøver å ta livet av moren ved å skulle drukne henne i badekaret, men lillesøsteren kom heldigvis til unnsetning.
Eller den sjalue «Morderen» som er pappa nummer fem og som ikke tåler at det snakkes om pappa nummer to (kunstneren) for det utløser det rene kryssforhøret. Og slik fortsetter det gjennom boken, den ene pappaen verre enn den forrige. Èn syntes ikke at kjærligheten mellom to skulle skjules for barna så han ville gjerne ha alle barna oppe i sengen mens han hadde seg med moren deres.

FOR en jævla god roman dette var! Helt fantastisk! Jeg vet at Walden er journalist så han er ikke fremmed for å skrive, men likevel, for en vanvittig bra debut han har skrevet. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at han hadde mange utgivelser bak seg før denne, for SÅ bra er det.

Han har et nydelig og godt språk, han er utrolig morsom men balanserer det fint med alvoret som hele tiden ligger der. For det er ikke en trygg og god oppvekst som beskrives, men en oppvekst hvor barna og da særlig Andrev hele tiden må forholde seg til og innrette seg etter de ulike kjærestene som moren måtte finne på å få i hus.

Det er høyst ulike menn, det vises på kallenavnet de får, men felles for dem alle er at de har et veldig kontrollbehov og liker å behandle folk stygt. Jeg undret meg underveis i lesingen, på hvor moren fant disse mennene, og jeg følte at hun var mer opptatt av å finne seg en ny kjæreste straks èn var ute av døren, enn å ta seg av barna sine på en god måte. Vel, nå var det som oftest hun og barna som til stadighet måtte flytte på seg. Stadig nye vaskejobber og stadig nye små og trange leiligheter. Det kan umulig ha vært enkelt for henne, og som alenemor selv så kan jeg se ting fra hennes perspektiv, samtidig syntes jeg at hun var litt egoistisk og satte sitt eget kjærlighetsliv først hele tiden mens barna alltid kom i andre eller tredje rekke. Men kanskje hun hadde en drøm om å komme seg ut av de kummerlige kårene de ofte levde under?

Forfatteren selv tar ikke opp dette i romanen, han forteller ting slik de var og hvordan han forholdt seg til den virkeligheten som var, uten på noen som helst måte å sette moren i et dårlig lys. Jeg syntes det er godt gjort at han har klart det, samtidig som han har satt ord på eller i det minste fått frem den lengselen han selv hadde som liten til å tilhøre en helt vanlig familie, og ha det som de andre barna hadde.
Sin egen far drømte han også en del om, han fikk se et bilde hvor han hadde langt hår, og siden han ikke fikk særlig mer informasjon om hvem han var, laget han sitt eget bilde av hvem faren var, Indianeren.

Måten romanen er skrevet på gir et bredt bilde av Sverige på 80-tallet og jeg likte de mange referansene han hadde med.
Turen de hadde med en venninne av moren til Tyskland i en gammel Saab var helt ubetalelig.
Likte også godt måten han kunne beskrive noe på, som for eksempel at et gitt hus kunne ligge tre Carola-låter fra utgangspunktet. Vi som lesere kommer veldig tett på Andrev og tar fort del i hans følelser og oppfatninger av det som skjer, og det å få ham innunder huden på denne måten gjør dette til en bok som kommer til å sitte lenge i her hos denne leseren i det minste. En fantastisk og nydelig skrevet roman om en heller dysfunksjonell familie. Boken skal filmatiseres til neste år og den filmen gleder jeg meg til, det er de samme som har laget serien «Hendelser ved vann» som gikk som påskekrim i fjor vår.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Andrev Walden er født i 1976 og er en svensk journalist, illustratør og forfatter. Til vanlig jobber han som skribent i Dagens nyheter. I 2017 ble han nominert til Stora journalistpriset i kategorien Årets berättare, som den første kronikør noensinne. Walden debuterte som forfatter med romanen Jævla menn i 2023, en bok han fikk Augustpriset for samme år.

HILSEN BEATHE