Original tittel:Niente de Vero-Engelsk tittel: Lost on me-Forfatter: Veronica Raimo-Oversetter: Leah Janeczko-Format:Heftet-Sideantall:211-Forlag:Virago-Utgitt: 2022-Min utgave:2023-Kilde: Kjøpt

OM Å VOKSE OPP I EN DYSFUNKSJONELL FAMILIE

Dette er Veronica Raimos fjerde roman og den aller første jeg leser av henne, men når hun blir sammenlignet med både Deborah Levy og Rachel Cusk så måtte jeg bare lese denne og det angrer jeg ikke på for dette likte jeg godt. Denne boken er en såkalt autofiksjon hvor romanens karakterer deler mange likheter med personer fra det virkelige liv og for et liv romanens hovedkarakter har levd.

Hun og broren som også er forfatter vokste opp i Roma med det jeg vil kalle mildt sagt eksentriske foreldre. Moren sliter med en veldig angst og kunne ringe til Vero flere ganger i måneden for å fortelle at broren var død. Noe han heldigvis ikke var, men med det samme moren ikke fikk tak i ham så tenkte hun det verste med det samme.
Faren hadde sine problemer å stri med og var sykelig opptatt av hygiene, og ved en anledning smørte han hele kroppen til Vero inn med sprit for at det skulle skjerme henne fra solskader, det endte med at huden skallet av flere steder.
I barndommen var de i perioder skolert hjemme fordi foreldrene var engstelig for å slippe de ut blant andre barn. Og siden broren ble betegnet som et geni var foreldrene mye mer opptatt av ham enn søsteren. I denne romanen følger vi Vero gjennom oppveksten og frem til hun er voksen og har begynt å skrive på denne boken.

Det er kanskje ikke så rart at Raimo ble forfatter og en løgner som hun selv sier, for hun måtte nesten finne på historier for å bevare sin egen tilregnelighet.

Dette var en velskreven og til tider morsom roman, og innimellom helt til å få bakoversveis av, for særlig moren er ikke riktig vel bevart. Og det oppstår det jo både morsomme og helt hinsides situasjoner av. Den er også hjerteskjærende til tider. Jeg kan være enig i at hun kan minne litt om Deborah Levy, i denne romanen fremstod hun imidlertid noe mer morsom og kanskje ikke like dyptpløyende som jeg opplever Levy som.

ROMANEN ANBEFALES STERKT!

Veronica Raimo er født i 1978 og er en italiensk forfatter, oversetter og manusforfatter. Hun debuterte som forfatter i 2007 med romanen Il dolore secondo Matteo. Lost on me er forfatterens sjette bok, og den skal filmatiseres.

Leah Janeczko er en amerikansk oversetter og har i over 25 år oversatt litteratur fra Italiensk til Engelsk. Hun skriver sangtekster på engelsk til italienske band.

Romanen var på langlisten til årets internasjonale bookerpris men gikk ikke videre til kortlisten.

Original tittel: No es un rìo- Engelsk tittel: Not a river-Forfatter: Selva Almada-Oversetter: Annie McDermott-Format: Heftet-Utgitt:2021-Min utgave:2024-Forlag: Charco press-Kilde:Kjøpt

OM MYTER,OVERTRO OG MENNESKELIGE BÅND

Not a river er mitt aller første møte med forfatter Selva Almada og dette er den tredje boken i en trilogi men etter det jeg forstår er det ikke nødvendig å ha lest de to andre før en tar fatt på denne siden det er tema som binder dem sammen.

I denne korte romanen blir vi først introdusert for tre menn, El Negro, Enero og den noe yngre Tilo. De er på fisketur ved en elv utenfor en landsby i Argentina et sted, og det er visst noe helt spesielt ved denne elven som de skal få oppdage.
Ganske snart minnes de en Eubesio som viser seg å være Tilos far og vi får tilbakeblikk og mimring tilbake til gamle dager og før Tilo ble født.
Før vi har kommet halvveis i boken er det kvinnene som tar over pratingen mens mennene viser mer i handling sitt syn på kvinner, og nettopp forholdet mellom kvinner og menn er et av temaene i boken.
Vi møter en Siomara og tvillingdøtrene Lucy og Mariela, hvor Mariela etter hvert får et godt øye til Tilo.

Det er ikke en direkte plottdrevet roman dette og jeg er usikker på om jeg egentlig fikk med meg alt, så med fordel kunne den nok vært lest en gang til men det blir ikke akkurat nå. Men myter og overtro, samt at ting skal være akkurat som de alltid har vært og ingenting skal endres på, er noe av det jeg fikk med meg underveis. Det er et lite samfunn vi besøker og folk flest er av en viss oppfatning av ting, og gjør man noe som ikke er i samsvar med folks overbevisning vil skremmende ting skje. Det er tragiske hendelser som har skjedd og som det refereres til flere ganger, og til tross for grusomhetene virker det som folkene her insisterer på at disse uansett skal fortsette også i fremtiden.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om denne boken egentlig og aller helst skulle jeg nok ha lest den en gang til for her har noe sluppet taket underveis i lesingen. Jeg får ikke helt hundre prosent tak i den, og ser nok ikke alle trådene denne er spunnet av. En god del av dette var veldig interessant lesing men føler likevel at jeg ikke «ser» helheten, og deler av den fremstår nærmest som en feberdrøm jeg ikke får helt taket i. Boken er nok bedre enn jeg gir den kred for i dette innlegget.

Romanen kom på kortlisten til årets internasjonale bookerpris og det blir spennende å se om den kommer helt til topps.

Selva Almada er født i 1973 og er en argentinsk poet og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2003 med diktboken Mal de muñecas og hun har gitt ut tilsammen 10 bøker. Forlaget Camino har gitt ut to av romanene hennes på norsk.

Annie McDermott har oversatt over 12 bøker fra spansk og portugisisk til engelsk og fikk i 2022 en pris for sitt arbeide.

HILSEN BEATHE