Tittel:Svart vin -Forfatter: Dulce Marìa Loynaz-Gjendikter Tove Bakke-Format:Heftet-Sider:91-utgitt:1999-Forlag:Cappelen Damm-Kilde: Kjøpt

SPENNENDE MØTE MED CUBANSK POESI

I Anitas diktsirkel for juli-sept er kategorien ferietid og man skal lese noe fra et land eller et sted man eventuelt reiser til, eller man finner en bok som er fra et land man drømmer om å reise til. Valget mitt falt på den cubanske poeten Dulce Marìa Loynaz siden hun også kommer innunder prosjektet «stemmens kontinent» og dermed fikk jeg slått to fluer i en smekk.

Dulce Marìa Loynaz kom fra en veldig rik familie og hun vokste opp i svært herskapelige omgivelser på Havanas beste vestkant. Huset kunne minne mer om et teatermuseum enn et faktisk hjem. Kunsten stod veldig sterkt og alle barna gikk på skole hjemme. De fikk lære det de ville når de ville. Hjemmet deres var et naturlig samlingssted for utenlandske kunstnere, og disse besøkene var omtrent den eneste kontakten disse barna hadde med omverden siden de ikke gikk på skole med andre barn. Denne isolasjonen fra det lokale samfunnet i barndommen gjorde nok sitt til den isolasjonen de som voksne valgte for seg selv. Alle barna drev med noe kunsternisk i en eller annen form, og alle skrev, men kun Dulce Marìa fikk publisert noe. Hun var bare 18 år når hun ble publisert med et par av diktene sine i en avis men det skulle gå mange år før hun gikk med på å publisere en hel bok. I mange år gjemte hun unna det hun hadde produsert, mest fordi at ikke faren skulle finne diktene, men senere kom hun til at det var hennes plikt ovenfor søsknene og fedrelandet å gi ut det hun skrev.

I diktsamlingen Svart vin finner vi et utvalg av Dulces dikt og de kommer fra Versos,Juegos de Agua,Poemas sin nombre og Bestiarium og gjendikter Tove Bakke har valgt ut 65 dikt til denne samlingen som alle er oversatt til nynorsk.

Jeg skal gi dere noen sitater underveis og jeg starter like godt med det første diktet som er titteldiktet til samlingen.

Svart vin

Eg skal aldri meir snakke:Mindre
enn svana skal eg vere,ikkje gi livet
så mykje som ein siste tone.
Tausare enn jorda skal eg
vere, og meir forsagt, tristare.
Til evig tid full av stille,
som eit glas fylt til randa
med svart og bitter vin…

Jeg syntes det er noe litt vemodig og trist over dette, og en del av diktene er som dette. Det neste diktet bærer tittelen Fengsel av luft, og det går som dette. Eit garn av usynlige trådar / eit fengsel av luft eg knapt rører meg i……(…..)….. I fengsel som ikkje har lenker og vakter / et eg mitt brød og drikk mitt vatn dag etter dag

Innimellom er det noe klaustrofobisk over det hun skriver, og jeg syntes hun er aller best når hun skriver som dette og det kommer tydelig frem at hun skriver om en ensomhet og en lengsel hun føler veldig på. Jeg tyder det som hun føler seg fanget og lengter etter å være mer fri, og kanskje ligger det noe igjen fra hun var liten og levde et veldig skjermet liv? Jeg vet ikke om det direkte skadet henne for flere ganger i voksen alder valgte hun selv å isolere seg i sitt eget hus. Det var på den tiden da Castro og revolusjonen tok over styret, hun hadde nettopp gitt ut en bok på et spansk forlag og etter dette sluttet hun å gi ut bøker. Men det var visst ikke politisk motivert at hun sluttet å skrive men dette kommer jeg tilbake til om litt.

Dulce var gift og på et tidspunkt reiste mannen i eksil til New York men hun nektet å være med, hennes lojalitet til Cuba stod utrolig sterkt og hennes kjærlighet til øyen og den kubanske naturen preger flere av diktene hennes.
Hun henvender seg til et «du»og om det er ektemannen, Cuba og dens natur og dyreliv, eller Gud er ikke alltid like enkelt å vite. Jeg tror hun snakker til samtlige gjennom diktene sine,om ikke til alle samtidig.

Viss du elskar meg, elsk heile meg

Viss du elskar meg, elsk heile meg,
Ikkje soner av lys eller skugge…
Viss du elskar meg, elsk meg svart
og kvit. Og grå,grøn,blond,
mørk…
Elsk meg dag,
elsk meg natt…
Elsk meg ein tidleg morgon for ope glas!

Viss du elskar meg,del meg ikkje opp:
Elsk heile meg…Eller elsk meg ikkje!

I noen av diktene litt lenger ut i boken forstår vi at forfatteren er i ferd med å bli en gammel dame, hun levde tross alt til hun ble 95 år, og helsen begynner å skrante og hun skriver om en veldig smerte. Og kanskje er det nettopp helsen som gjorde at hun ikke lenger orket å skrive så mye, hun nevner et sted at diktskriving er for ungdommer.

I går ville eg gå opp på fjellet, og kroppen min sa nei.

I dag ville eg gå ned til havet, sjå utover den skinande
reden, og kroppen min sa nei.

Eg blir forferd over denne dunkle motstanden, denne
tregheita som har dukka opp frå inkje og veg tyngre enn
viljen min, bind meg fast, loddar usynlege lenkjer til
føtene mine.

Dette tipper jeg at flere kan kjenne seg igjen i, i hvert fall om man har levd en liten stund.

Jeg likte denne samlingen veldig godt og er veldig glad for at Loynaz bestemte seg for å gi ut poesien sin. Hun skiver om mye forskjellig i diktene sine, noen berører meg veldig mens andre ikke gjør det. Men helhetsinntrykket mitt er at dette jevnt over er en bra samling så slik jeg ser det har gjendikter gjort en god jobb når hun valgte ut hvilke dikt som skulle med. Noen av dem er korte, mens noen går over et par sider.

Og jeg har lyst til å avslutte med et par av disse korte men gode diktene.

I det tomme huset har rosene stått lavande raude,
og dei smalvengde svalene har bygt seg reir…

Korfor seier dei at det står tomt?

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Eg ser alltid på sola når ho går ned, for ho tar med
seg noko av mitt som eg ikkje veit kva er.

De diktene som berører meg aller mest er når hun skriver om ensomheten og den frihetstrangen hun kjenner veldig på. I dikta mine er eg fri / dei er mitt hav / mitt vide hav, nake for horisontar…(….)./ eg pustar,eg levar, eg veks i dikta mine står det et sted.

Dulce Marìa Loynaz var i tillegg til å være en poet også både skribent og essayist. Hun skrev også en reiseskildring fra en reise på Tenerife som visstnok ble veldig populær.
Hun har også skrevet en roman. Lite av det hun har skrevet et oversatt til andre språk men jeg håper at det er noe som blir gjort noe med for jeg vil gjerne lese mer fra denne kanten.

BOKEN ANBEFALES!

Forfatter

Dulce María Loynaz Muñoz (1902-1997) var en Cubansk poet og ble regnet som veldig viktig for kubansk litteratur. Hun ble publisert for aller første gang i en avis i 1920 og gav ut sin aller første diktsamling i 1950. Hun har gitt ut en rekke bøker, og i perioden 1937-1958 gav hun ut et titalls bøker. Hun mottok Carvantes-prisen i 1922, dette er den spanske Nobelprisen og hun var andre kvinne i historien som fikk denne. Hun hadde også en doktorgrad i sivilrett.

HILSEN BEATHE