Original tittel:Bröd och mjölk-Norsk tittel: Brød og melk-Forfatter: Karolina Ramqvist-Oversetter:Trude Marstein,MNO-Format:Innbundet-Sideantall:269-Utgitt:2022-Min utgave:2023-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag

STERKT OM EN JENTES OPPVEKST

Romanen med den enkle men likevel treffende tittelen Brød og melk er forfatterens femte tittel på norsk og den andre jeg leser av henne. For et par år siden leste jeg Bjørnekvinnen som jeg likte godt og spent satte jeg i gang med denne nye,og det ble en fantastisk leseopplevelse. Brød og melk er en sterk og vond roman om en liten jentes oppvekst. Uten noe mer sammenligning forøvrig men der hvor danske Helle Helle pakker handlingen inn i trivielle huslige gjøremål gjør den svenske Karolina Ramqvist noe av det samme når mat og matlagning står sentralt i handlingen. Til tider i så stor grad at den nærmest opptrer som selve hovedpersonen i romanen.

Hovedpersonen er derimot en navnløs kvinne og jeg-et i romanen og i nåtid er hun selv mor og hun har laget rispudding med mye smør og rosiner i akkurat som mormoren hennes lagde den når hun var liten, og nå vil hun at datteren hennes skal smake den. Hun forsyner seg selv også men må konkludere med at den ikke smakte som den gjorde når mormoren laget den,enda hun har fulgt oppskriften til punkt og prikke. Likevel forsyner hun seg flere ganger,datteren derimot er ikke interessert, akkurat som hun selv de aller første gangene mormoren hadde servert henne retten.

Etter en kort innledning i nåtid forflytter vi oss tilbake i tid til jeg-et var liten og bodde i lag med moren som var alene om omsorgen for henne, og der blir vi værende mesteparten av fortellingen. Jeg hadde ikke lest mange sidene før det ble klart for meg at jeg-et slet med forholdet sitt til mat, såpass at hun på et tidspunkt som voksen søkte hjelpe for dette. Ganske tidlig i boken står det følgende:De har sagt at jeg må fortelle historien min, for det er den eneste måten å bli fri fra dette på. Og helt nøyaktig hva dette er kommer mer og mer frem etter hvert som romanen skrider fremover. Jeg-et begynner fortellingen sin med å minnes noen mandariner som lå fremme i en skål når hun var omtrent tre år gammel, og tallet tretten står sterkt i hukommelsen hennes som det antall mandariner det var snakk om. Hun var alene i rommet for moren hadde som vanlig trukket seg tilbake i et annet rom for å jobbe. Hun skulle bare smake på èn men endte altså opp med å spise opp alle sammen.
Denne romanen handler jo blant annet om spiseforstyrrelser og jeg har lest et par bøker hvor dette har vært tema men det er første gangen det har vært pakket inn i detaljerte beskrivelser av ulike matretter, utført på en slik måte at det er formelig som jeg kan kjenne duftene sive ut i rommet.

Men det handler ikke bare om sivende dufter av sitrus og andre godbiter for Ramqvist skriver frem en sterk og vond beretning om en liten jente som ofte blir overlatt til seg selv både natt og dag når moren er ute, enten på jobb eller på overnatting hos en tilfeldig elsker eller kjæreste. Da satte moren alltid frem pannekaker på kjøkkenbenken og dette skjedde såpass mange ganger at pannekaker til slutt stod for noe som var utrygt og skremmende. Pannekakene stod for fraværet av en mor som skulle vært der for sitt barn men som i stedet velger å la sin lille datter være alene hjemme om natten, ensom og livredd.

På motsatte side står beskrivelsene fra jeg-ets besøk hos mormoren og morfaren som naturlig nok tilhører en helt annen generasjon enn moren, også når det gjelder hva som lages av mat og tiden de orker å bruke på å lage den. De har vært gjennom en krig og var opptatt av å ha skikkelig mat, og i disse sekvensene får jeg-et skikkelig omsorg og masse kjærlighet.

Jeg-ets far er også fraværende men på et tidspunkt får hun kontakt med ham og i disse sekvensene står også matlaging og måltider sentralt. Han og hans nye familie bor mye større og finere enn det hun gjør sammen med moren sin.

For en nydelig,vond og fin roman dette var! Ramqvist skriver helt nydelig og neddempet om den lille jenten som ofte følte seg utrygg og redd, og hun formidler den lille jentens forhold til mat på en helt utmerket måte. At man bruker mat som erstatning for ulike følelser er ikke noe nytt og kjent for de aller fleste av oss i mer eller mindre grad. Men det er sjelden jeg har lest en roman om dette emne som får så godt frem de ulike følelsene man sitter med i en slik innpakning som dette.

Et stort hvitt spisebord med tilhørende stoler går gjennom romanen nærmest som en rød tråd, og siden det var mormoren og morfaren som først eide det tenker jeg at det står for gode minner. Det voksne jeg-et er alene om omsorgen for sin lille datter helt til å begynne med av romanen, i hvert fall slik jeg tolket den men på slutten har dette endret seg, så kanskje litt av hennes egen historie som liten har gjentatt seg litt på veien? Det er ikke godt å si,men kan tenkes.

Ut i fra de ulike beskrivelsene av mat og matlagning klarer altså Ramqvist å skrive frem en sterk og vond fortelling om tre kvinner fra tre ulike generasjoner, og deres relasjon til hverandre. Om morskap og deres evne til omsorg, eller snarere manglende evne til å vise omsorg. Dette er bare noe av det jeg tenker romanen handler om.

Det er nesten to uker siden jeg leste ferdig denne boken og fremdeles sitter den godt her hos meg. Jeg skal definitivt lese mer fra denne kanten.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

Forfatter

Karolina Ramqvist er født i 1976 og er en svensk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1997 med boken När svenska pojkar började dansa, gjennombruddet kom med romanen Kjæresten i 2009 og har siden den gang gitt ut flere romaner og en essaysamling. Hun har fått flere priser for sitt arbeidet, blant annet fikk hun  P.O. Enquist-prisen i 2015 for romanen Den hvite byen. Hun er feminist og regnes som en av sveriges mest innflytelsesrike forfattere i sin generasjon.

HILSEN BEATHE