Original tittel: Migraciones-Norsk tittel:Migrasjonar-Forfatter: Gloria Gervitz-Gjendikter:Helen Hovden Hareide-Format: Ebok-Utgitt(min utgave): 2020-Sideantall:159-Kilde: Lånt på Bookbites

ET HØYST FASCINERENDE LIVSVERK

I Anitas diktlesesirkel for juli var tema å lese noe fra en annen kultur og verdensdel noe som etter litt om og men førte meg til Mexico og den fargerike Gloria Gervitz som besøkte Bergen i fjor. Gjett om jeg angrer på at jeg ikke gikk på det arrangementet nå som jeg har lest det råe livsverket hennes. Måtte våre veier krysses ved en senere anledning.

Gloria Gervitz er født og oppvokst i Mexico by men hun er opprinnelig av jødisk slekt,fra en flyktningslekt som rømte fra jødeforfølgelsen i øst-europa tidlig på 1900-tallet.
Hun begynte å skrive på disse i begynnelsen av 1970-tallet, da var hun i tyveårene og allerede skilt etter at hun ble presset inn i et arrangert ekteskap som 18-åring.
Dette var nok til at min interesse for forfatteren ble vekket og selv om det ble en skikkelig jobb å komme seg gjennom de 260 sidene flere ganger var det vel verd det for dette var både fascinerende og rå lesing.

Jeg leste Charles Baudelaires Det vondes blomar tidligere i år og det var en samling dikt som har blitt endret mye i årenes løp etter ønske fra forfatteren selv. Noe av det samme har også Gervitz gjort med dette diktet men der hvor Baudelaire beholdt de ulike titlene på diktene har Gervitz strøket dem slik at det i løpet av de førti årene som har gått siden hun begynte på dette livsverket står igjen med dette ene diktet som strekker seg over 260 sider og som kanskje ikke er helt ferdig ennå.
Utgaven jeg har lånt er en gjendiktning fra den (foreløpige) siste utgaven som kom ut i Chile i 2019 i forbindelse med at Gervitz ble tildelt Pablo Neruda-prisen.

i migrasjonane til dei raude nellikane der songar frå
langnebba fuglar sprekk
og epla rotnar før katastrofen
der kvinnene stryk brysta sine og tek seg på kjønnet
i rispudder og ettermiddagssveitten
flyten til slyngplantene gjennom det som alltid er det
same
byar gjennombora av tanken
oskeonsdag
den gamle barnepika ser på oss frå ein lysstråle
skuggedammar pustar
det regnar lilla nesten raudt
heten opnar gapa sine
månen søkk ned i gata og røysta til ei svart kvinne

Slik starter dette verket og den gamle barnepiken er en av flere personer jeg-et minnes underveis. Og,ja,det kommer litt kvinnelige kroppsvæsker opp gjennom sidene her for det onaneres, det blør og det tisses på seg av og til,men det er ikke slik at det flommer over til stadighet for diktets jeg er et komplekst vesen som har mye mer å by på enn kroppsvæskene sine.

Det er ikke enkelt å plukke ut sekvenser fra et så langt dikt som rommer så mye forskjellig og samtidig skal fremstå forståelig for de som måtte lese dette innlegget. Men jeg skal gjøre et tappert forsøk siden jeg har lyst til å vise frem de ulike sidene ved diktet og dets jeg for det er veldig fascinerende lesing.

I begynnelsen av boken har jeg-et flyktet inn på rommet sitt men kanskje aller mest har hun flyktet inn i seg selv for det er ingen tvil om at hun for det aller meste vender blikket innover og byr leseren på et solid innblikk i sin indre verden. Det er mye kaos i sinnet til denne kvinnen, noe mange sekvenser vitner om.

den vesle gløymde jenta seier at ho ikkje veit seier at ho
ikkje veit
ulvinne er du der?

og for å minnest vender eg tilbake til deg
så åleine du må kjenne deg
(dette er berre tilhøyraren sitt vitnemål)

Høyrer du meg?

styrt meg minne så eg kan tilgi
kven skulle kunne uttale medkjensla?
bli verandre

.…(….)….

minne høyrer du meg?
du veks lik det som ein gløymer

og den eg er
byr tilgiving til henne eg var

på bordet nokre fotografi
den jenta framme til venstre

ja, ho er eg

Etter hvert som diktet skrider fremover henvender jeg-et seg ofte til et du som hun innstendig ber om å lytte til det hun har å si,men som leser er det ikke alltid like enkelt for ikke å si nærmest plett umulig å vite hvem hun sikter til. Det kan være den gamle barnepiken,mormoren(hun som flyktet),en elsker eller det kan være moren, men jeg har en mistanke om at hun veldig ofte snakker til seg selv.

Noen sekvenser er mer såre enn andre og da tenker jeg særlig de gangene hun kommer inn på forholdet sitt til moren. Hun forteller ofte om den lille jenten som nærmest tigger om at moren skal være glad i henne, se henne og at hun skal gjøre seg fortjent til morens kjærlighet.

og ein snakkar om det ein ser
og ein snakkar om det ein gjer
og ein snakkar om dette og hitt
og det sannaste seiest ikkje

og plommetrea blir dekte med blomar
og jenta på sykkelen er meg
og jeg slepp taket i sykkelstyret
og eg slepp det for at du skal sjå
sjå på meg
sjå at eg ikkje fell
sjå kor sterk eg er
sjå hendene mine omfamna lufta
sjå kva eg er i stand til
ser du på meg?
sjå på meg her er eg
her saman med deg
ser du meg?
høyrer du meg?

Kom så eg kan seie deg alt som eg ville seie
og ikkje sa
kom
kjenner du ikkje kor høyt eg elskar deg?
kjenner du ikkje kjærleiken min?

og såret var der for å bli såra
og du ven deg til skaden
og såret blir djupare
og smerta mer uuthaldeleg
og du har lært opp til å tole den
og ein dag byrjar smerta og du å væske
og smerta kan ikkje lenger haldast inne

Jeg har lyst til å dvele litt ved jeg-ets forhold til moren for de sekvensene er ofte ganske sterke. Og røysta med dei trykksterke orda sine / den galne med dei andå galnare vokalane sine / og aksentane sine og dieresane sine / og punktuma sine og kommaa sine / i ferd med å døy/ klorande og hulkande døyr ho frå meg / og eg her einsam einsam einsam / og ho som seier at ho ikkje har meir å seie meg

Dette var veldig fascinerende lesing fra start til slutt. Det er imidlertid ikke et dikt man kan lese i et jafs, til det er det for mye å reflektere over underveis. Jeg vil tro at de første delene av diktet er de hun skrev først men siden disse er endret mange ganger i årenes løp så er det ikke så enkelt å få øye på utviklingen forfatteren har hatt underveis. Når det er sagt så endrer det seg noe likevel for nesten halvveis blir det mer tettskrevet på hver side i en periode. Hun blir også noe mer insisterende og messende i formen, og mot slutten kan noe av teksten fremstå nærmest som en religiøs tekst, som små bønner eller klagesang om du vil.

Hun skriver fragmentert og det er helt greit siden hun beskriver et helt liv ut over disse sidene. Hun skifter også ofte tema for best som hun ligger og beføler seg selv får vi beskrivelser av landskap og miljø som kanskje er typisk for Mexico, eller hun messer videre om noe annet.
Noen ganger virker det som det kommer andre røster til, jeg betegner det som hun slipper til historiene til formødrene sine, gir de en stemme også.
Hun blir sammenlignet med både Clarice Lispector og Alejandra Pizarnik som også har den samme forhistorien som Gervitz med tanke på at de er av jødisk herkomst og har flyktet fra hjemlandet sitt. Har lest noe av Lispector og ser til en viss grad hvorfor de sammenlignes.
Hun skriver rått og det er mye redsel, frykt og lengsel(etter fysisk kjærlighet men også etter kjærliget fra moren) å spore her. Det er også vakre beskrivelser av landskap og miljø. Mange sterke sekvenser og noen få hvor tårene kom frem i øyekroken .Jeg må også si at det ikke var noen enkel diktsamling dette men vel verd strevet og jeg skal definitivt skaffe meg boken slik at jeg har den tilgjengelig til senere en gang.

Dette ble et langt innlegg og fremdeles har jeg ikke vært innom alt jeg ville si men jeg skal stoppe her og heller anbefale deg å lese denne selv. Jeg kan love deg en høyst original leseopplevelse fra en fargerik meksikansk dame.

kva gjorde eg med livet mitt?
kva gjorde eg med livet mitt?
kor mykje skada eg det?
kor mykje let eg meg skade?
kor mykje skada dei det?

BOKEN ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

---

Gloria Gervitz er født i 1943 og er en jødisk-meksikansk forfatter. I tillegg til uttallige utgivelser av livsverket hennes Migrasjonar har hun gitt ut gjendiktninger av forfattere som Anna Akhmatova, Lorine Niedecker og Samuel Beckett. I 2019 ble hun tildelt Pablo Neruda-prisen for livsverket sitt.

HILSEN BEATHE