ÅRETS MEST ORIGINALE  ROMAN?

 

Dette må være noe av det mest underlige jeg har vært borte i på veldig lenge om jeg i det hele tatt har vært i nærheten av noe som ligner en gang. Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, eller i rett munn som jeg pleier å si og henge med så godt det lar seg gjøre, og ikke minst være villig til å la seg rive med av alle de underlige utlegningene som finner sted. Det verste er nesten at jeg tror jeg likte å være med på ferden.

Denne gangen hopper jeg galant over alt som har med et vanlig handlingsforløp å gjøre og heller (prøve å) fortelle dere hva jeg tror denne boken handler om, ja, innimellom alle disse endeløse tankerekkene og utlegningene som kom som perler på en snor gjennom hele romanen.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren i Bergverket er fjorten år gamle Karsten. Han bor sammen med foreldrene og lillesøsteren sin. Faren er lege og moren jobber som engelsklærer. Det er sommerferie og Karsten kjeder ræven av seg.

For å få tiden til å gå lager han seg en aldri så liten krimgåte, om en ung kvinne som blir funnet drept i hagen deres. Han noterer flittig i notatboken sin og skriver ned til minste detalj hvordan denne krimgåten og etterforskningen av denne skal foregå.

Ved en anledning mister han notatboken som kommer i klørene på noen jevnaldrende gutter i nabolaget som sender flere trusselbrev til ham hvor de ber om at han gjør bestemte ting for å få den tilbake…
Disse trusselbrevene var fullt av skrivefeil og viser kanskje at disse var mindre skoleflink og kanskje på en eller annen måte da følte behov for å hevde seg.

 

På en god dag er mor det første jeg ser fra soveromsvinduet, smilet hennes i greinhenget,at hun sitter så fint på huk i kjørret der og pludrer med stilkene mens småpraten går om alt hun måtte kommer på av alminneligheter.
For mor er jo ikke bare sliten og trist, nei, stort sett er hun oppglødd, full av entusiasme enten hun luker,vanner eller bare suser rundt som en munter fugl med grønske på blusen, roser i kinnene, håret i topp, utslått i dusjen, flatt mot puten, i flette på morgenkvisten, springende i sine skinkerosa klakk-klakk-sko nedover brosteinen.

S.26

 

Karsten fremstår som en skoleflink og begavet gutt men han er dessverre en meget ensom gutt uten venner og kamerater.
Det første som slo meg var at Karsten har et språk som minner mer om en godt voksen mann enn en gutt på fjorten for han bruker mange ord og uttrykk som dagens ungdommer mest sannsynlig ikke kjenner til i det hele tatt for hvilken tenåring bruker ord som grebrekkelig for å nevne et eksempel.

Forfatteren brukte i tillegg  veldig lange setninger og dette tok en stund å bli vant til men etter hvert gikk det fint og var ikke noe jeg tenkte så mye over.
Karsten hengir seg stadig til snodige tankerekker og grublerier, og disse sekvensene inneholder veldig mange fremmedord og fagutrykk,noe som forsterker mitt inntrykk av at Karsten fremstår som mye eldre enn det han er, og jeg ser at noen sammenligner Karsten med Elling. Om han ligner kan jeg ikke uttale meg om siden jeg ikke har lest om Elling men kun sett et par scener av en film og dermed ikke nok til å gjøre meg opp en mening om det.
Men sosial awkward er han jo, og det at han fremstår som meget begavet får meg til å undre meg på om han har en eller annen form for autisme eller noe i den gaten.
Det kan også virke som han for det aller meste får det som han vil, og dette så jeg litt i sammenheng med at moren hadde veldige humørsvingninger, noe som fikk meg til å tro at hun kanskje var bipolar. Og på grunn av dette så var det lettest å la ham få det som han ville(?)

Det finnes et noe uklart skille mellom denne krimgåten han jobber med som han også får moren til å delta i når de finner ut at de skal lage en film av det hele, krangelen med guttene i gaten, de lange utredningene og et «nåtid» hvor han og faren er på tur i skogen.
Slutten tolket jeg derimot som Karsten var borte og fulgte med på moren som nå var en gammel dame uten at jeg på noen som helst måte kan være helt sikker på dette.

En underfundig roman om det å ikke passe helt inn i den «normale» formen, om det å bli mobbet og stå utenfor fellesskapet. Finnes det i tillegg psykiske lidelser eller autisme oppe i det hele så blir dette en ganske så mørk fortelling, men samtidig er den litt komisk også,da tenker jeg først og fremst på de sekvensene hvor tankene hans «sporer litt av».

Dette er en sånn roman hvor man overhodet ikke får tildelt noe gratis men man må jobbe for hvert eneste ord, hver eneste lange setning og tankerekke,men som likevel er verd det for dette ble en unik leseopplevelse og jeg tror jeg likte å være med på «galskapen». Samtidig sniker det seg inn et lite men for jeg skal ikke stikke under en stol at det hadde vært fint med litt mindre fantasi og lange utlegninger og litt mer av hva som egentlig foregikk. Når det er sagt så var kanskje all denne fantasien Karstens virkelighet.

Fant ingen bloggomtaler av denne men jeg håper at flere leser denne for dette er en ypperlig bok å diskutere i etterkant og det hadde vært fint å sett hvordan andre tolket denne for her er det rom for flere løsninger vil jeg tro. Jeg ble kjempenysgjerrig på forfatterens debutroman som jeg har notert meg sirlig bak øret, for dette virker å være et ganske så unikt forfatterskap og det er aldri å forakte.

 

ANBEFALES OM DU VIL HA EN SPESIELL LESEOPPLEVELSE!

 

---

Forlag:Cappelen damm
Tittel:Bergverket
Forfatter:Ingvild Schade
Format:Innbundet
Sideantall:121
Utgitt:2019
Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

 

Forfatter

Foto: Håkon Borg

Ingvild Schade er født i 1987 og er en norsk forfatter som studerte ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun debuterte som forfatter i 2014 med romanen Drammens rekordbok hvor hun hadde gjort illustrasjonene selv. Bergverket er hennes andre roman.

 

 

HILSEN BEATHE