STERK ROMAN OM UNGE GUTTER SOM OFRET ALT

 

For tre år siden leste jeg en annen roman som hadde den «skitne krigen» som bakteppe, eller snarere ettervirkningene av denne så jeg har lest en del om denne mørke perioden i Argentinas historie fra før. I Claudio Favas roman er handlingen lagt til 1978 som er midt i den perioden krigen pågikk og hvor mer enn 30 000 mennesker på et eller annet vis forsvant,deriblant nesten hele rugbylaget Club la Plata som ble likvidert like før Argentina skulle arrangere VM i fotball i 1978.

 

Ti minutters stillhet er først og fremst fortellingen om Raul Barandiaràn og rugbylaget Club la Plata fra bydelen Mar del Plata i Buenos Aires som han var en del av og viser hvordan de kan ha gjort (et stille) opprør mot det diktaturet som rådet der for over førti år siden. Snakk om David mot Goliat.

Vi møter som sagt Raul Barandiaràn og lagkameratene hans og i detaljerte beskrivelser blir vi vitne til hvordan flere av dem blir likvidert. Det begynte med han de kaller Mono, og før neste kamp ble spilt nærmest forlangte lagkameratene og få ett minutts stillhet for ham. Det minuttet ble til flere og til slutt ble det ti minutters stillhet for Mono før kampen ble sparket i gang og tittelen på boken henspeiler altså til disse minuttene som ble betegnet som en stille protest fra lagkameratene hans mot regime som hersket. Ganske snart ble flere av lagkameratene tatt til fange og drept på de mest grusomme måter.

Det var Santiago,indianeren Santiago, som satte det hele i gang. Han begynte å trampe med skoene mot det tørre gresset på banen, som om han marsjerte, og lagkameratene etterlignet ham, og snart reiste også publikum seg på tribunene, alle sto de der og fikk trebenkene til å riste med tunge, langsomme tramp, ti tusen mennesker som marsjerte uten å rikke seg av flekken, en stolt,utfordrende gest som forvandlet stillheten til musikk,hvert skritt en forbudt tanke, hvert tramp en siste hilsen til Argentina, som nå drepte sine egne sønner på åpen gate, som tygget kjøtt av eget kjøtt, som under det latterlige navnet Fedreland lekte med liv og død.

S.111

 

Det er ingen tvil om at dette ble sterk lesing, og kanskje like sterkt vil jeg si intervjuet med Raul Barandiaràn som finner sted i etterordet var. Han er den eneste som er igjen i live av de som var på laget den gangen, og den eneste personen forfatteren har valgt å beholde navnet på, alle andre involverte er anonymisert.

Jeg har ingen peiling eller interesse av rugby så disse sekvensene hadde jeg nærmest lyst til å hoppe over men samtidig var det ting der som beskrev det samholdet som var i laget og sånn sett kanskje nødvendig for handlingen.

Likvideringene var til tider ganske så utbroderende beskrevet og det var uten tvil rystende lesing. Da smakte det med noen rolige perioder hvor Raul for eksempel var i lag med kjæresten sin.

I etterordet nevner naturlig nok forfatteren Mødrene på maiplassen som er en borgerrettsorganisasjon som hver eneste uke frem til 2006 demonstrerte på plassen foran presidentpalasset. Det sies at de holder på ennå og gruppen har flere ganger blitt nominert til Nobels fredspris. Dette ble startet av mødre og bestemødre av de 30 000 desparecidos,de som forsvant under dette diktaturet.

Forfatteren har et forholdsvis enkelt og godt språk, noe som gjorde lesingen noe enklere til tross for sitt alvorlige tema.

Jeg ble mest slått av den ståpåviljen og ikke minst det motet disse unge guttene viste. Her var det snakk om å ikke la seg pille på nesen selv om man nesten forstod at de var dømt til å tape. Her var det snakk om å gå «all in» uten å tenke på sin egen sikkerhet.
All respekt til disse ungene guttene på dette laget som ofret livet sitt for landet sitt, til treneren «Mister» og ikke minst Raul som i etterkant sliter med skyldfølelse for å ha overlevd det hele. Men godt er det at noen er igjen for å fortelle historien videre.

Lite ante vel de som overværte VM i fotball der nede det året om hva som foregikk i det skjulte, skjønt til slutt virket det ikke som de gjorde seg bryet med å skjule forbrytelsene sine i det hele tatt.

En sterk og medrivende roman basert på faktiske hendelser som gjorde inntrykk på meg som leser. Det er grusomt å være vitne til en mentalitet som tilsier at et menneskeliv ikke er verd noe som helst, det ser vi i verden nå også. Og selv om denne gjorde inntrykk på meg når jeg leste den er jeg redd at dette ikke er en bok som kommer til å sitte lenge i.
Til tider ble jeg irritert over folk som anga andre i håp om å slippe unna selv, men det er vel en del av «gamet» i slike pressede situasjoner.

Det er alltid interessant å lese bøker som har faktiske hendelser som bakteppe og den «skitne krigen» er definitivt noe jeg kunne tenke meg å lese mer om.

Anbefales!

 

 

---

Forlag:Gursliberg
Original tittel:Mar del Plata
Norsk tittel:Ti minutters stillhet
Forfatter:Claudio Fava
Oversetter:Tommy Watz
Format:Innbundet
Sideantall:156
Utgitt: 2013
Min utgave:2019
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Foto:Gursliberg.no

Claudio Fava er født i 1957 og er en italiensk journalist, forfatter og politiker. Han skriver for aviser, TV, film og teater, og har skildret mange hendelser og kriger, som Sicilias kamp mot Cosa Nostra og de vanskelige fredsprosessene i Latin Amerika.
(Kilde: Gurlsiberg forlag.)

 

HILSEN BEATHE