For et par år siden leste jeg forfatterens debutbok Den fortrolige som var en roman jeg likte veldig godt og derfor hadde jeg høye forventninger til hennes nye roman som er basert på en sann historie.

Handlingen er lagt til Buenos Aires i 1987 med andre ord i årene like etter de «mørke årene» i latinamerikansk historie. I 1976 kuppet den militære juntaen landet og over en periode på 7 år forsvant så mye som over 30 000 mennesker. De ble bortført, torturert og drept under diktaturet. Disse menneskene ble kalt Desaparecidos ( forsvunnet) fordi de millitære makthaverne forsøkte å skjule sine ugjerninger ved å si at disse menneskene rett og slett hadde forlatt Argentina.

Mange av disse ble fløyet ut til åpent vann hvor de over Rio del la Plata ble kastet levende ut av flyet.
Mødre av disse mange ofrene krevde å få vite hva som hadde skjedd med deres barn, og hver eneste uke møtte det opp en gruppe mødre opp foran presidentpalasset i et forsøk på å få svar, samt å få trøst hos hverandre.
«Mødrene på maiplassen» er et faktum og så sent som i 2009, møtes de fremdels foran palasset hvor de har fredelige demonstrasjoner. Etter hvert ble det kjent for disse mødrene at de hadde ukjente barnebarn der ute. Så mange som 500 gravide torturofre ble drept i fangenskap og barna deres ble gitt vekk til politi og offiserer. 82 av disse barna er blitt funnet, og det arbeides fremdeles for at resten skal komme til rette.

Med dette som bakteppe er det duket for en gripende og spennende roman, eller hva?

Mysteriet Lisandra P er fortellingen om Lisandra som i bokens begynnelse blir funnet drept utenfor blokken hvor hun bor sammen med mannen sin, psykoanalytikeren, Vittorio P, som umiddelbart blir arrestert mistenkt for ugjerningen. Han hevder hele tiden sin uskyld, og Eva Maria, en av pasientene hans tror heller ikke at han kan ha drept sin egen kone, og bestemmer seg for å hjelpe ham.

Lisandra var vakker, merkverdig vakker, og det skyldtes verken øyefargen, hårfargen eller huden, hun var barnlig vakker, ikke i kroppen som var så feminin, men i blikket, i gestene, i den sorgtyngede furtenheten, jeg visste med en gang at barnet i denne kvinnen ikke var dødt, jeg var lamslått over hennes måte å elske på, ut over hennes kjærlighet til denne mannen, hun var en elskende kvinne, hun elsket kjærligheten, jeg hørte på henne, mannen hun elsket, virket helt vidunderlig.
«Ikke snakk om ham, Lisandra, snakk om deg selv.»

S.12

Eva Maria har i fem år gått i terapi etter at juntaen kidnappet og drepte datteren hennes, i dyp sorg over tapet på sin datter «ser» hun ikke lenger tenåringssønnen sin og er sid på flasken for å si det mildt. Det kommer tydelig frem at hun sliter med et stort mørke inne i seg.
Hun har det for seg at det må være en av Vittorios andre pasienter som har drept konen hans, og i den forbindelse tar hun med seg noen lydkassetter hvor Vittorio har spilt inn den siste samtalen han har hatt med hver og en av pasientene. Vi får møte tre av dem i hver sitt kapittel i boken, og først er det Alicia som skal skilles fra mannen fordi han har vært utro og hun er forbanna fordi han ikke vil ligge med henne lenger.
Deretter er det Felipe som har vært i juntaen, og som sliter med sorg etter broren.
Sist ut er Miguel, en pianist som blir torturert av juntaen og som sliter etter tapet av kona.
Det viser seg at alle tre kunne hatt motiv for å ta Vittorios kone ad dage, så hvem av dem er det?
Lisandra får etterhvert også ordet og den delen var det mest interessante i hele boken, og her fikk vi servert mysteriet knyttet til henne.

 

Dette er jo den berømte «andreboken», den som ofte er vanskelig for en forfatter å få helt til. Og det merkes for jeg syntes ikke at hun fikk det til, denne boken skuffet meg rett og slett. For det første så virket det usannsynlig at psykologen skulle gi en av pasientene tilgang til andre pasienters lydbånd,selv om han var i en desperat situasjon. For det andre var det veldig mye frem og tilbake både i tid og fortellerstemmer, og dermed vanskelig å orientere seg om hvem som snakket til enhver tid.

For det tredje så kjøpte jeg rett og slett ikke slutten, og selv om det var tildels en gripende forhistorie her så ble det rett og slett bare for dumt at det endte på den måten det gjorde.
Her stod de logiske bristene i kø, og det kunne nesten virke som forfatteren plutselig hadde veldig hastverk med å bli ferdig. Jeg kjedet meg mens jeg leste men jeg undrer meg på om forfatteren også begynte å kjede seg mens hun skrev.

For det fjerde ble det litt vel mange gjentakelser underveis slik at jeg flere ganger satt med følelsen av at dette har jeg lest før. De samme setningene om igjen to-tre ganger i løpet av samme side forekom også.

Dette kunne vært en god historie for potensiale ligger egentlig der med det bakteppet og temaene som ligger til grunn, og legger jeg godviljen til så var det et par sekvenser som var gripende. Men langt i fra nok til å redde inntrykket mitt av boken, nei, dette ble dørgende kjedelig. Jeg ble mest grepet av det jeg leste når jeg googlet om temaene i etterkant og fant ut hva juntaen gjorde i virkeligheten. Ser at noen betegner denne som en psykologisk thriller men den betegnelsen er ikke jeg helt enig i.

Jeg vet av erfaring at forfatteren kan bedre enn dette, så om hun skriver en bok til så kommer jeg sikkert til å lese den, og heller sette denne på kontoen for «feilskjær».

 

 

---

Forlag: Aschehoug
Original tittel: La garconnière
Norsk tittel: Mysteriet Lisandra P
Forfatter: Hèlène Grèmillon
Oversetter: Agnete Øye
Format:Innbundet
Sideantall:329
Utgitt:2013
Min utgave: 2016
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

 

Hèlène Grèmillon er født i 1977 og er en fransk  forfatter. Hun har studert litteratur og historie, og jobber nå som journalist. Mysteriet Lisandra P er hennes andre roman.

 

 

HILSEN BEATHE