Ble oppmerksom på denne boken på et vårmøte forlaget hadde i februar hvor den ble fint presentert og jeg skulle lese denne i forkant av et arrangement jeg skulle på senere på våren, vel, arrangementet rakk jeg ikke å bestille billett til før det ble utsolgt så et lite note to self må være å bestille billett litt før. Boken er likevel lest og det ble en fin rundtur i det ganske land.

Suzanne Brøgger ble altså spurt av forlaget om hun kunne tenke seg å skrive en bok om Norge og etter en tur i tenkeboksen svarte hun ja og resultatet ble denne boken.

Hun reiste land og strand rundt og møtte mange kjente og kjære norske personer.
Hun mener at vi nordmenn lever den amerikanske drømmen og jeg mistenker at hun kan ha rett i det.

Hun forteller om Nora Mehsen, byråkrat i Barne- og likestillingsdepartementet, spaltist og talskvinne for  Queerbevegelsen i Norge og lederen for Skeiv verden som er både muslim og lesbisk. Hun hadde en meget interessant samtale med henne om både det å være muslim i Norge og det å være skeiv, to sårbare og stigmatiserte identiteter.

Hun snakket om den danske maleren Per Kirkebys svigermor på 97 år som er en meget belest dame og ikke minst følger av serien Skam som forøvrig ble spilt inn på Hartvig Nissens skole hvor hun selv gikk den gangen det var en pikeskole.

Hun forteller om et møte med Liv Guldbrandsen som kvelden før hadde opptrådd med et resymè av 50 shades of grey hvor det hele 876 ganger ble nevnt ordet rødming mens damen biter seg i lippen hele 950 ganger. Men det morsomme var jo historien om disse hamsterne som hun samlet på for å tjene penger.

For temmelig nøyaktig et år siden var jeg på et foredrag om den Ibsenske dramaturgien i tv-serien Skam og Suzanne Brøgger kommer heller ikke helt utenom serien som etter hvert har tatt hele verden med storm, og det med god grunn. Og Brøgger skriver følgende i kapittelet som heter Fra Skram til Skam: Politiken kaller i dag den norske serien «håpefull» på lederplass, men hvorfor? Skam følger det gamle botspietistiske synd-anger-bekjennelser- tilgivelsesskjema i sekularisert utgave. Man gjør noe galt, man begår en feil,men bekjenner sin synd og blir tilgitt og igjen akseptert av gruppen. Skam legger seg opp til bekjennelseslitteraturens tradisjon av Augustin, gjennom 1970-tallet og frem til i dag, men er også en religiøs serie i den forstand at den som sier sannheten om seg selv, blir fri. Som det står i Johannesevangeliet: «Sannheten skal gjøre dere fri.»
Men kjønnsfordelingen av Skam er som alltid himmelropende ulikt fordelt. «Hvordan kan det ha seg at jeg føler meg verdiløs, hvis fyren velger meg bort? Jeg burde vel i stedet tenke at det er ham det er noe galt med?» spør Noora.

«Hvorfor er det bare jentene som føler skam, og ikke guttene?»

«Fordi de ikke kaller hverandre «sluts» når de kysser «feil». Det trekker ikke ned. Det gjør det for jenter.»

Nå var det Vilde som spurte om dette og ikke Noora, det var Noora som svarte om ikke helt ordrett slik Brøgger forteller det her.

Trykk her for å spille av scenen.

 Hun forteller også at Noora-delen eller Nooras sesong er Ibsen oppdatert, på èn måte har hun rett men som jeg lærte i det foredraget jeg la ut link til lenger oppe så er faktisk Evas karakter fra første sesong tettere opp mot Ibsens Nora rent dramaturgisk sett enn det Noora var i sesong to selv om det er elementer her som Mens Noora med de to oene intervenerer i en juridisk sak for å beskytte sin kjæreste som i en speiling av Ibsens Et dukkehjem, hvor Nora underskriver falskt på et veksel for å redde mannen sin, og Helmers reaksjon er så pinlig at hun er nødt  til å forlate ham for alltid, så vedgår nåtidens mann at han ville ha gjort det samme i hennes sted. Han ville ha gjort det samme for å redde henne. Kjærligheten står over loven,når alt er som det skal.  Så her skjer det noe.
Men skammen er fremdeles ulikt fordelt. Hennes William skammer seg ikke over at han har vært voldelig mot en annen gutt. Han skammer seg heller ikke over utsikten til en eventuell fengselsstraff,men forvandler som mann skammen til heroisme.

Ok, Skam til sides for dette var slett ikke en bok om Skam alà Brøgger bare så det er sagt, for den godeste Suzanne snakket med langt flere personer enn de få jeg har nevnt for jeg kan nevnte både Åsne Seierstad, Erika Flatland som er to personer hun uttrykte  stor begeistring for.

Hun var innom 22.juli og hva det gjorde med oss nordmenn, hun prater om flyktningekrisen, Ibsen, Amalie Skram, Sigrid Undset og mye mye mer var hun innom.

 

Det ble en ganske så fornøyelig reise selv om kanskje ikke alt var like interessant å lese om. Selv om dette ikke er en bok med en kronolgisk handling mistenker jeg at lesingen min ble «forstyrret» av formatet jeg leste den i. Nettbrett og solfylte dager er ingen god kombo og dermed brukte jeg lang tid på boken og kom litt ut av det mellom hver gang jeg satt meg ned med den. Følte jeg lærte veldig mye underveis og jeg fikk egentlig lyst til å skaffe meg boken i papir for å kunne plukke den opp igjen ved en senere anledning.

Hun skriver med en tupe humor og snert som jeg likte godt, og sånn sett ble det er positivt første møte med en forfatter og skribent jeg hadde hørt mye om men ikke lest noe av før nå.

Anita har skrevet en noe mer utfyllende omtale (ikke så farget av Skam som det jeg ble denne gangen også) og hun har tatt med flere av tingene Brøgger var innom på sine ferder rundt i vårt langstrakte land.

Tittelen på boken henspeiler til en dessert og oppskriften finner du naturligvis i boken!

---

Forlag: Kagge
Original tittel:Omelette Norvègienne
Norsk tittel:Omelette Norvègienne
Forfatter: Suzanne Brøgger
Oversetter: Trude Marstein
Format:Ebok
Sideantall:309
Utgitt: 2018
Kilde: Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Foto: Kagge.no

Suzanne Brøgger er født i 1944 og er en dansk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1973 med essaysamlingen Fri oss fra kjærligheten  og det er nettopp denne samt Creme Fraiche og JA hun er mest kjent for her i Norge. Brøgger har to ganger blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for sitt arbeide.

 

 

HILSEN BEATHE